Andre Krønikebok 28:1-15

Ahas var 20 år gammel da han ble konge, og han var konge i Jerusalem i 16 år. Han gjorde ikke det som var rett i Herrens øyne, slik hans far David hadde gjort. Men han vandret på samme vei som Israels konger og lagde støpte bilder til Ba’alene. Han brente røkelse i Hinnoms sønns dal, og han brente sine barn i ilden etter styggedommene til de folkeslagene som Herren hadde drevet bort fra Israels barns ansikt. Han ofret og brente røkelse på offerhaugene, på høydene og under hvert grønne tre. Herren hans Gud overga ham derfor i Arameerkongens hånd. De slo ham og tok fra ham en stor skare av folket, som de gjorde til fanger og bortførte til Damaskus. Så ble han også overgitt i Israels konges hånd. Han slo ham så det ble et stort mannefall. For Pekah, Remaljas sønn, drepte 120 000 i Juda på én dag, alle mektige menn, fordi de hadde forlatt Herren, sine fedres Gud. Sikri, en mektig mann fra Efraim, drepte Ma’aseja, kongens sønn, Asrikam, tjenestemannen som sto over huset, og Elkana som var nest etter kongen. Av sine brødre bortførte Israel 200 000 kvinner, sønner og døtre. De tok også med seg et stort bytte fra dem og førte byttet til Samaria. Men det var en Herrens profet, og hans navn var Oded. Han gikk ut rett foran hæren som kom til Samaria, og sa til dem: «Se, fordi Herren, deres fedres Gud, var vred på Juda, har Han overgitt dem i deres hånd. Men dere har drept dem med et raseri som når like til himmelen. Nå har dere tenkt å tvinge Judas og Jerusalems barn til å være deres slaver og slavekvinner. Men er ikke også dere selv skyldige for Herren deres Gud? Derfor, hør nå på meg og send tilbake de fangene dere har bortført fra deres brødre! For Herrens brennende vrede er over dere.» Noen av overhodene for Efraims barn, Asarja, Johanans sønn, Berekja, Mesjillemots sønn, Hiskia, Sjallums sønn, og Amasa, Hadlais sønn, sto da fram for dem som kom fra striden, og sa til dem: «Dere skal ikke komme hit med fangene, for det hviler allerede skyld for Herren over oss. Dere tenker nok å legge noe til våre synder og vår skyld. Men vår skyld er stor nok, og det hviler brennende vrede over Israel.» Da forlot de væpnede mennene både fangene og byttet rett foran lederne og hele forsamlingen. Mennene som var utpekt ved navn, sto da fram og tok fangene. De tok klær fra byttet og kledde alle som var nakne blant dem, de ga dem både klær og sandaler. Så ga de dem mat og drikke og salvet dem. Alle dem som var svake, lot de ri på esler. Slik førte de dem til sine brødre i Jeriko, byen med palmetrærne. Så vendte de tilbake til Samaria.