Første Samuelsbok 18:5-17

Så dro David ut overalt hvor Saul sendte ham, og han gikk klokt fram. Saul satte ham over stridsmennene, og han ble vel ansett i hele folkets øyne, og også i Sauls tjeneres øyne. Da de kom hjem, og David vendte tilbake etter å ha slått filisteren i hjel, skjedde det at kvinnene hadde kommet ut med sang og dans fra alle byene i Israel for å møte kong Saul. De kom med tamburiner, gledesrop og musikk. Mens de danset, sang kvinnene med disse ord: «Saul har drept sine tusener, men David sine titusener.» Da ble Saul meget vred, for dette ordet var ondt i hans øyne. Han sa: «De har gitt David titusener, og meg har de bare gitt tusener. Hva mer kan han få foruten kongedømmet?» Fra den dagen holdt Saul stadig øye med David. Dagen etter skjedde det: Den onde ånden Gud hadde latt komme over Saul, talte i raseri inne i huset. Da spilte David på harpen, slik han gjorde dag etter dag. Men Saul hadde et spyd i hånden. Saul kastet spydet, for han sa: «Jeg skal spidde David mot veggen!» Men David slapp bort fra ham to ganger. Saul fryktet David, for Herren var med ham. Men Han hadde forlatt Saul. Derfor fikk Saul ham bort fra seg og satte ham som befalingsmann for en enhet på 1000. Han ledet folket da det dro ut og da det kom inn. David gikk klokt fram på alle sine veier, og Herren var med ham. Derfor fryktet Saul ham når han så at han gikk meget klokt fram. Men hele Israel og Juda elsket David, for det var han som ledet dem da de gikk ut og da de kom inn. Så sa Saul til David: «Her er min eldste datter Merab. Jeg vil gi deg henne som kone. Vær bare mektig og kjemp Herrens kamper!» For Saul tenkte: «Min hånd må ikke felle ham, la ham falle for filisternes hånd.»