5 Mosebok 32:1-27

Lytt, dere himler, og jeg vil tale! La jorden høre på min munns ord! La min lære risle som regnet, og mine ord dryppe som duggen, som regnskur på grønne spirer, som regnbyger på urter og gress! For Herrens navn vil jeg forkynne. Gi vår Gud ære! Klippen! Fullkomment er hans verk, for rettferd er alle hans veier. En trofast Gud, uten svik, rettferdig og rettvis er han. Dårlig handlet de mot ham, de er ikke sønner av ham, en fordervet og vrang slekt. Lønner dere Herren slik, du dårlige og uvise folk? Er han ikke din Far, som gjorde deg til sin eiendom? Han skapte deg og dannet deg. Kom svunne dager i hu, gi akt på årene fra slekt til slekt! Spør din far, han vil kunngjøre deg det - dine gamle, de vil si deg det. Da Den Høyeste ga folkene arv, da han skilte menneskenes barn, satte han folkenes grenser etter tallet på Israels sønner. For Herrens del er hans folk, Jakob er hans arvedel. Han fant ham i et øde land, i villmarken, blant hyl fra villdyr i ørkenen. Han vernet om ham, han våket over ham, han voktet ham som sin øyesten. Som ørnen vekker sitt rede og svever over sine unger, slik bredte han ut sine vinger. Han tok ham opp og bar ham på sine slagfjær. Det var Herren alene som førte ham, og ingen fremmed gud var med ham. Han lot ham fare fram over jordens høyder. Han åt markens grøde. Han lot ham suge honning av klippen og olje av det hardeste fjell. Han ga ham rømme av kyr og melk av sauer og fett av lam og av værer fra Basan og av bukker, og hvetens feteste marg. Druers blod drakk du, skummende vin. Da ble Jesurun* fet og spente bakut - du ble fet og tykk og stinn. Han forkastet Gud, som hadde skapt ham, og foraktet sin frelses klippe. De vakte hans nidkjærhet ved fremmede guder, ved motbydelige avguder vakte de hans harme. De ofret til åndemaktene*, som ikke er Gud, til guder som de ikke kjente, nye og nylig oppkommet, som deres fedre ikke fryktet. Klippen, ditt opphav, enset du ikke. Du glemte Gud, han som fødte deg. Herren så det og forkastet dem, for hans sønner og døtre hadde krenket ham. Og han sa: Jeg vil skjule mitt åsyn for dem. Jeg vil se hva ende det vil ta med dem. For en vrang slekt er de, barn som det ikke er troskap i. De vakte min nidkjærhet med det som ikke er Gud. De vakte min harme ved sine tomme avguder. Også jeg vil vekke deres nidkjærhet med det som ikke er et folk, ved et uforstandig folk vil jeg vekke deres harme. For en ild er opptent i min vrede og brenner til dypeste dødsrike. Den fortærer landet og dets grøde og setter fjellenes grunnvoller i brann. Jeg vil samle ulykker over dem. Alle de pilene jeg har, vil jeg bruke mot dem. De skal utsuges av sult og fortæres av brennende feber og giftig sott. Villdyrs tann vil jeg sende mot dem og eiter av ormen som kryper i støvet. Ute skal sverdet, inne i kamrene skal redsel rive bort både unge menn og jomfruer, det diende barnet og den gråhårede mannen. Jeg sa: Jeg vil knuse dem, utslette minnet om dem blant menneskene! Men jeg fryktet for at fiendene skulle krenke meg, at deres motstandere skulle mistyde det og si: Det var vår hånd som var så sterk, det var ikke Herren som gjorde alt dette.