5 Mosebok 32:1-27

Del

5 Mosebok 32:1-27 Norsk Bibel 88/07 (NB)

Lytt, dere himler, og jeg vil tale! La jorden høre på min munns ord! La min lære risle som regnet, og mine ord dryppe som duggen, som regnskur på grønne spirer, som regnbyger på urter og gress! For Herrens navn vil jeg forkynne. Gi vår Gud ære! Klippen! Fullkomment er hans verk, for rettferd er alle hans veier. En trofast Gud, uten svik, rettferdig og rettvis er han. Dårlig handlet de mot ham, de er ikke sønner av ham, en fordervet og vrang slekt. Lønner dere Herren slik, du dårlige og uvise folk? Er han ikke din Far, som gjorde deg til sin eiendom? Han skapte deg og dannet deg. Kom svunne dager i hu, gi akt på årene fra slekt til slekt! Spør din far, han vil kunngjøre deg det - dine gamle, de vil si deg det. Da Den Høyeste ga folkene arv, da han skilte menneskenes barn, satte han folkenes grenser etter tallet på Israels sønner. For Herrens del er hans folk, Jakob er hans arvedel. Han fant ham i et øde land, i villmarken, blant hyl fra villdyr i ørkenen. Han vernet om ham, han våket over ham, han voktet ham som sin øyesten. Som ørnen vekker sitt rede og svever over sine unger, slik bredte han ut sine vinger. Han tok ham opp og bar ham på sine slagfjær. Det var Herren alene som førte ham, og ingen fremmed gud var med ham. Han lot ham fare fram over jordens høyder. Han åt markens grøde. Han lot ham suge honning av klippen og olje av det hardeste fjell. Han ga ham rømme av kyr og melk av sauer og fett av lam og av værer fra Basan og av bukker, og hvetens feteste marg. Druers blod drakk du, skummende vin. Da ble Jesurun* fet og spente bakut - du ble fet og tykk og stinn. Han forkastet Gud, som hadde skapt ham, og foraktet sin frelses klippe. De vakte hans nidkjærhet ved fremmede guder, ved motbydelige avguder vakte de hans harme. De ofret til åndemaktene*, som ikke er Gud, til guder som de ikke kjente, nye og nylig oppkommet, som deres fedre ikke fryktet. Klippen, ditt opphav, enset du ikke. Du glemte Gud, han som fødte deg. Herren så det og forkastet dem, for hans sønner og døtre hadde krenket ham. Og han sa: Jeg vil skjule mitt åsyn for dem. Jeg vil se hva ende det vil ta med dem. For en vrang slekt er de, barn som det ikke er troskap i. De vakte min nidkjærhet med det som ikke er Gud. De vakte min harme ved sine tomme avguder. Også jeg vil vekke deres nidkjærhet med det som ikke er et folk, ved et uforstandig folk vil jeg vekke deres harme. For en ild er opptent i min vrede og brenner til dypeste dødsrike. Den fortærer landet og dets grøde og setter fjellenes grunnvoller i brann. Jeg vil samle ulykker over dem. Alle de pilene jeg har, vil jeg bruke mot dem. De skal utsuges av sult og fortæres av brennende feber og giftig sott. Villdyrs tann vil jeg sende mot dem og eiter av ormen som kryper i støvet. Ute skal sverdet, inne i kamrene skal redsel rive bort både unge menn og jomfruer, det diende barnet og den gråhårede mannen. Jeg sa: Jeg vil knuse dem, utslette minnet om dem blant menneskene! Men jeg fryktet for at fiendene skulle krenke meg, at deres motstandere skulle mistyde det og si: Det var vår hånd som var så sterk, det var ikke Herren som gjorde alt dette.

5 Mosebok 32:1-27 Bibelen – Guds Ord 2017 (BGO)

«Lytt, dere himler, og jeg vil tale. Og hør, du jord, på ordene fra min munn. La min undervisning dryppe som regnet, min tale legge seg som duggen, som regndråper på gresset, og som kraftige regnskurer på alt som gror. For jeg forkynner Herrens navn. Storhet tilhører vår Gud. Klippen, fullkomment er Hans verk. For alle Hans veier er rettferd, en trofast Gud uten urett. Rettferdig og rettvis er Han. De har handlet fordervet mot Ham. De er ikke Hans barn på grunn av sin skam, en falsk og forvrengt slekt. Er det slik dere gir Herren gjengjeld, du dåraktige folk som mangler visdom? Er Han ikke din Far, som kjøpte deg? Har Han ikke dannet deg og grunnfestet deg? Husk de gamle dager, tenk på de årene som har gått fra slekt til slekt. Spør din far, og han vil fortelle deg, dine eldste, og de vil si deg det. Da Den Høyeste fordelte arven til folkeslagene, da Han skilte Adams barn, satte Han grenser mellom folkene, etter tallet på Israels barn. For Herrens del er Hans folk. Jakob er Hans arvelodd. Han fant ham i ørkenland, i ødemarken, i hylende villmark. Han omsluttet ham, Han næret omsorg for ham, Han voktet ham som sin øyenstein. Som en ørn virvler opp sitt reir, svever over sine unger, brer ut sine vinger, tar imot dem og bærer dem på sine vingefjær, slik var det Herren alene som ledet ham, og ingen fremmed gud fantes hos ham. Han lot ham ri på åsryggene over jorden så han kunne spise av markens grøde. Han lot han slikke honning fra fjellet og av olje fra den flintharde klippen, rømme fra kyr og melk fra småfeet, med fett av lam, av Basanværer, og bukker, med den feteste marg av hveten og druenes blod, vinen du drakk. Men Jesjurun ble fet og sparket. Du ble fet, du ble tykk og stinn. Så forlot han Gud, som hadde formet ham, viste forakt for sin frelses Klippe. De vakte Ham til nidkjærhet med fremmede guder. Med avskyeligheter gjorde de Ham rasende. De ofret til demoner, ikke til Gud, til guder de ikke kjente, til nye guder, nykomlinger som deres fedre ikke visste om. Klippen som fødte deg, har du ingen tanke for, og du har glemt Gud, som hadde veer med deg. Da Herren så det, ringeaktet Han dem, fordi Hans sønner og døtre hadde egget Ham. Han sa: ‘Jeg vil skjule Mitt ansikt for dem, Jeg vil se hvilken ende de får, for de er en fordervet slekt, barn uten troskap i seg. De har vakt Meg til nidkjærhet ved det som ikke er noen Gud. De har gjort Meg rasende ved sine tomme avguder. Men Jeg vil vekke dem til nidkjærhet ved det som ikke er noe folk. Ved et dåraktig folkeslag vil Jeg gjøre dem rasende. For en ild er opptent i Min vrede og skal brenne til det dypeste dødsrike. Den skal fortære landet og dets grøde, og sette fjellenes grunnvoller i flammer. Jeg vil dynge ulykker over dem. Mine piler vil Jeg bruke opp mot dem. De skal utarmes av sult, spises opp av pest og bitter ødeleggelse. Villdyrenes tann sender Jeg mot dem, med giften fra slanger som kryper i støvet. Ute slår sverdet den barnløse, i de indre rom er det redsel både for den unge mann og jomfruen, for diebarnet og den gråhårede mann. Jeg kunne ha sagt: Jeg skal knuse dem i småbiter, Jeg vil utslette minnet om dem blant menneskene, hvis Jeg ikke hadde fryktet for fiendens vrede, at deres motstandere skulle forstå det vrangt og komme til å si: «Vår egen hånd rager høyt, det er ikke Herren som har utrettet alt dette.»

5 Mosebok 32:1-27 Det Norsk Bibelselskap 1930 (NORSK)

Lytt, I himler, og jeg vil tale, og jorden høre på min munns ord! Som regnet risle min lære, som duggen dryppe mitt ord, som regnskur på grønne spirer, som byger på urter og gress! For Herrens navn vil jeg forkynne; gi vår Gud ære! Klippen! (-)fullkomment er hans verk, for rettferd er alle hans veier; en trofast Gud, uten svik, rettferdig og rettvis er han. Skulde han ha ført fordervelse over sitt folk! Nei, hans barn de har skammen(-)en vanartet og vrang slekt. Lønner I Herren således, du dårlige og uvise folk? Er han ikke din far, som gjorde dig til sin eiendom? Han skapte dig og dannet dig. Kom de eldgamle dager i hu, gi akt på årene fra slekt til slekt! Spør din far, han vil kunngjøre dig det(-)dine gamle, de vil si dig det. Da den Høieste gav folkene arv, da han skilte menneskenes barn, satte han folkenes landemerker efter tallet på Israels barn. For Herrens del er hans folk, Jakob er hans arvelodd. Han fant ham i et øde land, i villmarken, blandt ørkenens hyl; han vernet om ham, han våket over ham, han voktet ham som sin øiesten. Som ørnen vekker sitt rede og svever over sine unger, således bredte han ut sine vinger, tok ham op og bar ham på sine slagfjær. Det var Herren alene som førte ham, og ingen fremmed gud var med ham. Han lot ham fare frem over jordens høider, og han åt markens grøde, og han lot ham suge honning av klippen og olje av hårdeste sten, rømme av kyr og melk av får og fett av lam og av vær fra Basan og av bukker og hvetens feteste marg; og druers blod drakk du, skummende vin. Da blev Jesurun {de. det opriktige, rettskafne folk; så kalles Israel fordi det skulde tjene Herren i opriktighet.} fet og slo bak ut(-)du blev fet og tykk og stinn; han forlot Gud, som hadde skapt ham, og foraktet sin frelses klippe. De vakte hans nidkjærhet ved fremmede guder; ved vederstyggelige avguder vakte de hans harme. De ofret til maktene, {de. avgudene} som ikke er Gud, til guder som de ikke kjente, nye og nyss opkommet, som eders fedre ikke reddedes for. Klippen, ditt ophav, enset du ikke; du glemte Gud, han som fødte dig. Og Herren så det og forkastet dem, han harmedes over sine sønner og sine døtre. Og han sa: Jeg vil skjule mitt åsyn for dem, jeg vil se hvad ende det vil ta med dem; for en vrang slekt er de, barn i hvem det ingen troskap er. De vakte min nidkjærhet ved det som ikke er Gud, de vakte min harme ved sine tomme avguder. Også jeg vil vekke deres nidkjærhet ved det som ikke er et folk; ved et uforstandig folk vil jeg vekke deres harme. For en ild er optendt i min vrede og brenner til dypeste dødsrike; den fortærer landet og dets grøde og setter fjellenes grunnvoller i brand. Jeg vil samle ulykker over dem; alle de piler jeg har, vil jeg bruke imot dem. De skal utsuges av sult og fortæres av brennende feber og giftig sott; villdyrs tann vil jeg sende imot dem og edder av ormen som kryper i støvet. Ute skal sverdet, inne i kammerne redsel bortrive både unge menn og jomfruer, det diende barn og den gråhårede mann. Jeg vilde ha sagt: Jeg vil blåse dem bort, jeg vil slette ut minnet om dem blandt menneskene, dersom jeg ikke hadde fryktet for at fiendene skulde krenke mig, at deres motstandere skulde mistyde det og si: Det var vår hånd som var så sterk; det var ikke Herren som gjorde alt dette.

5 Mosebok 32:1-27 Bibelen 2011 bokmål (N11BM)

Lytt, du himmel, jeg vil tale, la jorden høre ordet fra min munn! La min lære risle som regn, min tale dryppe som dugg, som regnskurer på grønne enger, som regndråper over alt som gror. HERRENS navn vil jeg forkynne, gi vår Gud ære! Klippen, fullkomment er hans verk, for hans veier er alltid de rette. En trofast Gud, uten svik, rettferdig og rettskaffen er han. De som ikke er hans barn, bedro ham med sin onde ferd, en falsk og vrangsnudd slekt. Er det slik dere lønner HERREN, du dumme, uforstandige folk? Er han ikke din far som skapte deg? Han formet deg og holder deg oppe. Husk de eldgamle dager, gi akt på årene fra slekt til slekt! Spør din far, la ham fortelle deg, spør de gamle, la dem gi deg svar. Da Den høyeste ga folkeslagene land og skilte menneskene fra hverandre, satte han grenser mellom folkene etter tallet på Israels sønner. HERRENS del er hans eget folk, Jakob er hans arvelodd. Herren fant ham i ørkenlandet, i den øde og hylende ørkenen. Han vernet ham, tok hånd om ham og voktet ham som sin øyensten. Lik en ørn som får ungene til å fly fra redet og svever over dem, slik bredte han ut sine vinger, tok ham og bar ham på vingene. HERREN alene førte ham, ingen fremmed gud var hos ham. Han lot ham ri fram over landets høyder og lot ham spise av åkerens grøde, suge honning av berget og olje av den harde klippen, ga ham rømme fra buskapen, melk av småfe og fett av lam, av Basan-værer og bukker, og nyrefettet av hveten. Drueblod drakk du, skummende vin. Jesjurun ble fet og spente bakut; du ble fet og tykk og stinn. Han forkastet Gud, som hadde skapt ham, og viste forakt for sin frelsende klippe. De gjorde ham sjalu med fremmede guder, gjorde ham rasende med det avskyelige. De ofret til ånder som ikke er guder, til guddommer som de ikke kjente, nye guder som nylig var kommet, guder som fedrene ikke visste om. Klippen som fødte deg, brydde du deg ikke om, du glemte Gud, som fødte deg i smerte. Da HERREN så det, støtte han dem bort, for sønnene og døtrene hans hadde krenket ham. Han sa: Jeg vil skjule ansiktet for dem og se hvordan det går dem til slutt; for de er en vrangsnudd slekt, barn uten troskap. De gjorde meg sjalu med guder som ikke er guder, med avguder gjorde de meg rasende. Så vil jeg gjøre dem sjalu med et folk som ikke er et folk, med et uforstandig folkeslag gjør jeg dem rasende. For i min harme har jeg tent en ild, den brenner helt til dødsrikets dyp. Den fortærer jorden og dens grøde og setter fjellenes grunnvoll i brann. Jeg hoper opp ulykker over dem og bruker alle mine piler mot dem. Kraftløse blir de av sult, de tæres av pest og farlig sott. Så sender jeg mot dem villdyr med skarpe tenner og giftige ormer som kryper i støvet. Ute gjør sverdet barnløs, inne dreper redselen både ung gutt og jente, spedbarn og gråhåret mann. Jeg tenkte: «Jeg skal knuse dem, utslette deres minne blant mennesker.» Men jeg fryktet at fiendene skulle krenke meg, at motstanderne deres ville misforstå det og si: «Vår egen hånd er løftet, det var ikke HERREN som gjorde alt dette.»

5 Mosebok 32:1-27 The Bible in Norwegian 1978/85 bokmål (N78BM)

Lytt du himmel, jeg vil tale, hør ordene fra min munn ¬du jord! La min lære risle som regn, min tale dryppe som dugg, som regnskurer på det grønne ¬gress, som regndråper ¬over det som gror. Herrens navn vil jeg forkynne, og dere skal gi vår Gud ære. Han er Klippen, fullkomment er hans verk, rettferdige er alle hans veier. En trofast Gud, uten svik, rettferdig og rettvis er han. De som ikke er hans barn, bedrog ham med sin onde ferd, en falsk og vrangvillig slekt. Er det slik dere lønner Herren, du dumme, uforstandige folk? Er han ikke din far og skaper, han som skapte og utrustet deg? Kom svunne dager i hu, gi akt på årene fra slekt til slekt! Spør din far, så forteller han ¬deg, de gamle kan gi deg svar. Da Den Høyeste gav ¬folkeslagene land og skilte menneskene ¬fra hverandre, satte han grenser ¬mellom folkene etter tallet på Israels sønner. Herrens del ble hans eget folk, Jakob ble hans arvelodd. Herren fant ham i ødemarken, i den tomme ørken ¬med ulende lyder. Han vernet ham og sørget ¬for ham og voktet ham som sin øyesten. Som en ørn får ungene til å fly fra redet og svever over dem, slik bredte han ut ¬sine vingefjær, tok og bar ham på sine vinger. Herren alene førte ham, ingen fremmed gud ¬var med ham. Han lot ham fare ¬over landets høyder og spise av markens grøde. Han lot ham suge honning ¬av klippen og olje av harde fjellet. Han gav ham rømme fra ¬buskapen, melk av småfe og fett av lam, av Basan-værer og bukker, og den feteste marg av hveten. Drueblod drakk du, ¬skummende vin. Jesjurun ble fet og spente bakut; du ble fet og tykk og stinn. Han forkastet Gud ¬som hadde skapt ham, og viste forakt ¬for sin frelsende klippe. De egget ham med fremmede ¬guder og vakte hans harme ¬med styggedom. De ofret til ånder som ikke ¬er guder, til guddommer som de ikke ¬kjente, nye og nylig oppkommet, guder som fedrene ikke ¬visste om. Klippen, ditt opphav, ¬brydde du deg ikke om, du glemte Gud som fødte deg. Da Herren så det, ¬støtte han dem bort, for hans sønner og døtre ¬hadde krenket ham. Han sa: Jeg vil skjule mitt ansikt ¬for dem og se hvordan det går dem ¬til slutt; for de er en vrangsnudd slekt, barn som det ikke fins troskap i. De egget meg med sine avguder, med gagnløse guder ¬vakte de min harme. Så vil jeg egge dem med et ufolk, krenke dem med et uforstandig ¬folk. For i min vrede har jeg tent ¬en ild, den brenner helt til dødsrikets ¬dyp. Den fortærer jorden ¬og dens grøde og setter fjellenes grunnvoll ¬i brann. Jeg hoper opp ulykker over dem og bruker alle mine piler ¬mot dem. Kraftløse blir de av hunger, de tæres av pest og farlig sott. Så sender jeg mot dem ¬villdyrtenner og eiter av ormer som kryper ¬på jorden. Sverd skal herje på gaten, redsel inne i kamrene. Både gutter og jenter ¬blir revet bort, spedbarn og gråhåret mann. Jeg tenkte: «Jeg skal knuse dem, utslette deres minne blant folk.» Men jeg fryktet at fiendene ¬skulle krenke meg, at deres motstandere ville ¬mistyde det og si: «Det er vår egen hånd ¬som er sterk; det var ikke Herren ¬som gjorde dette.»