Job 14

Job kjemper med tanken på døden

1Et menneske, født av en kvinne, lever en kort tid og mettes med uro. 2Som en blomst skyter han opp og visner, han flykter som skyggen og blir ikke stående. #8:9. Sal 90:6,7.#102:12. 103:15. 144:4. Fork 6:12. Jes 40:6,7. 3Men selv over en slik en vokter ditt øye, og du fører meg fram for din domstol! 4Kunne det bare komme en ren av en uren? Ikke én! #15:14. 25:4. Sal 51:7. Jes 64:5. 5Når mannens dager er fastsatt og hans måneders tall bestemt hos deg, når du har satt ham en grense som han ikke kan overskride, #Sal 31:16. 39:5. 139:16. 6så vend ditt øye bort fra ham, så han kan ha ro så pass at han kan glede seg som en dagarbeider ved sin dag. #7:19. 10:20. Sal 39:14.# 7For treet er det håp. Om det hogges ned, så spirer det igjen, på nye skudd mangler det ikke.

8Om roten blir gammel i jorden, og stubben dør ut i mulden, 9så setter det likevel knopper ved eimen av vann, og skyter greiner som et nyplantet tre. 10Men når en mann dør, så ligger han der. Når et menneske oppgir ånden, hvor er han da? 11Som vannet renner ut av sjøen, og som en elv minker og tørker bort, 12slik legger et menneske seg ned og står ikke opp igjen. Så lenge himmelen er til, våkner de ikke - de vekkes ikke opp av søvnen. 13Å, om du ville gjemme meg i dødsriket og skjule meg der til din vrede var over - om du ville sette meg tidsfrist og så komme meg i hu igjen! 14Når en mann dør, lever han da opp igjen? Alle min krigstjenestes dager vil jeg vente, til min avløsning kommer. #7:1. 15Da skal du rope, og jeg skal svare deg, og du vil lengte etter din skapning. 16Men nå teller du mine skritt og vokter stadig på min synd.

17Forseglet i en pung ligger mine overtredelser, og du syr til over min misgjerning. #Hos 13:12. 18Som et fjell faller og forvitrer, og en klippe blir flyttet fra sitt sted, 19som vannet huler ut steiner og flommen skyller bort muldjorden, slik gjør du menneskets håp til intet. #7:6. 8:13. 11:20. Ord 10:28. 20Du beseirer ham for alltid, og han må gå bort. Du skamfarer ansiktet hans og lar ham fare. 21Kommer hans barn til ære, da vet han det ikke. Blir de fornedret, merker han det ikke. 22Bare over ham selv kjenner hans legeme smerte, og bare over ham selv sørger hans sjel.

Currently Selected:

Job 14: NB

Highlight

Copy