Påskens karakterer: Simon PeterPrøve

Vi vet ikke hvor Peter gikk etter at han fornektet Jesus. Han er ikke ved foten av korset når Jesus dør, som Johannes og Jesu mor Maria. Men han gikk sannsynligvis ikke hjem. 

Det vi vet er at de neste dagene må ha vært Peters aller vanskeligste dager. Knust av sin egen oppførsel den natten Jesus ble arrestert og usikker på hva fremtiden ville bringe, stirret Peter inn i en avgrunn av uvisshet. Kongen han antok ville reise opp Guds kongedømme og velte Romerriket, lå og råtnet i en lånt grav. 

Hvis ikke, så klart, han ikke gjorde det.

Peters miserable søndagsmorgen ble punktert av et plutselig besøk av en gruppe anpustne kvinner ledet av Maria Magdalena og Maria, Jesu mor. Det var bare så vidt de fikk frem ordene. Det de sa virket helt sprøtt. Nei, det var faktisk galskap. Jesu legeme, forsvunnet? Det var umulig. Romerske soldater holdt strengt vakthold foran graven. En diger stein forseglet inngangen. Å ja, så var det den lille detaljen om at døde kropper bare ikke reiser seg igjen. Men kvinnene mente alvor. Og de hadde med seg et ord spesielt for Peter. Markus beskriver en scene ved graven hvor en mann kledd i en lang hvit kappe formaner Maria; “Si til disiplene hans, og til Peter” (Markus 16,7).

Og til Peter. Disse tre ordene fikk Peter til å gni søvnen ut av øynene og sprinte mot hulen hvor Josef fra Arimatea, en rik velgjører, hadde betalt for å begrave Jesus. Da Peter kom dit, så han det kvinnene nettopp hadde sett; en tom hule, en bortrullet stein, og mest talende - Jesu sammenbrettede linklær. 

Peters historie når sitt klimaks i en scene Johannes maler for oss: en hendelse på stranden som passer nesten perfekt med beskrivelsen Lukas gir oss fra begynnelsen av Peters reise med Jesus. Det er ingen feiltakelse, ingen tilfeldighet, at Mesteren avrunder sine tre år med Peter med det samme mirakelet; en fruktløs dag med fiske, et motvillig kast med garnet bare for å gjøre Jesus fornøyd, og en båt full av fisk. 

Kristus søker fortsatt etter fiskere blant menn, den type ledere som halter avgårde. Her ser vi Guds umøtte, enveis kjærlighet. Vi svikter han, men han svikter ikke oss. Vi glemmer han, men han glemmer ikke oss. Vi søker etter andre typer kjærlighet, men han er trofast.