Lukas 9:1-62

Del

Lukas 9:1-62 Norsk Bibel 88/07 (NB)

Han kalte sammen de tolv og ga dem makt og myndighet over alle onde ånder, og til å helbrede sykdommer. Han sendte dem ut for å forkynne Guds rike og helbrede syke. Han sa til dem: Ta ikke noe med på veien, verken stav eller sekk eller brød eller penger! Heller ikke skal dere ha to kapper hver. I det huset hvor dere tar inn, skal dere bli, og derfra skal dere dra videre. Men er det noen som ikke vil ta imot dere, så gå ut fra den byen. Og dere skal riste støvet av føttene til et vitnesbyrd mot dem. De gikk så ut og dro fra by til by, og de forkynte evangeliet og helbredet folk overalt. Fjerdingsfyrsten Herodes fikk høre om alt det som skjedde. Han ble meget usikker, fordi det ble sagt av noen at Johannes var reist opp fra de døde. Men andre sa at Elia hadde vist seg, andre igjen at en av profetene, en av de gamle, var stått opp. Og Herodes sa: Johannes lot jeg halshogge, men hvem er så han som jeg hører slike ting om? Og han søkte å få se ham. Apostlene kom tilbake og fortalte ham alt det de hadde gjort. Han tok dem da med seg og dro seg tilbake for å være for seg selv ved en by som heter Betsaida. Men folket fikk vite det og fulgte etter ham. Han tok vel imot dem og talte til dem om Guds rike. Og han helbredet dem som trengte legedom. Men dagen begynte å helle. De tolv kom da til ham og sa: Send folket fra deg så de kan gå bort til landsbyene og bygdene her omkring, hvor de kan ta inn og få seg mat. For her er vi på et øde sted. Han sa da til dem: Dere skal gi dem mat! Men de sa: Vi har ikke mer enn fem brød og to fisker, hvis vi da ikke skulle gå bort og kjøpe mat til hele denne folkemengden! For det var omkring fem tusen menn. Da sa han til disiplene sine: La dem sette seg i flokker på omkring femti. De gjorde så, og fikk alle til å sette seg ned. Og han tok de fem brødene og de to fiskene, så opp mot himmelen og ba velsignelsesbønnen* over dem. Og han brøt dem og ga til disiplene for at de skulle dele ut til folket. Og alle spiste og ble mette. Da de samlet opp de stykkene som var blitt til overs etter dem, ble det tolv kurver. Det skjedde en gang at han var alene i bønn, og disiplene var sammen med ham. Da spurte han dem: Hvem sier folk at jeg er? De svarte og sa: Johannes døperen, andre sier Elia, andre igjen at en profet, en av de gamle, er stått opp. Han sa til dem: Men dere, hvem sier dere at jeg er? Da svarte Peter og sa: Guds Messias. Men han forbød dem strengt å si dette til noen. Og han sa: Menneskesønnen må lide meget og bli forkastet av de eldste og yppersteprestene og de skriftlærde. Han skal bli slått i hjel, og på den tredje dagen skal han reises opp. Han sa til alle: Om noen vil komme etter meg, da må han fornekte seg selv og hver dag ta sitt kors opp og følge meg. For den som vil berge sitt liv, skal miste det. Men den som mister sitt liv for min skyld, han skal berge det. For hva gagner det et menneske om han vinner hele verden, men mister seg selv eller tar skade på seg selv? For den som skammer seg ved meg og mine ord, ham skal også Menneskesønnen skamme seg ved når han kommer i sin og Faderens og de hellige englers herlighet. Jeg sier dere for sant: Noen av dem som står her, skal ikke smake døden før de ser Guds rike! Omkring åtte dager etter at han hadde sagt dette, skjedde det at han tok med seg Peter, Johannes og Jakob og gikk opp i fjellet for å be. Og mens han ba, ble hans ansikt annerledes å se til, og klærne hans ble skinnende hvite. Og se, to menn samtalte med ham. Det var Moses og Elia. De viste seg i herlighet og talte om hans bortgang, som han skulle fullbyrde i Jerusalem. Peter og de som var med ham, var tynget av søvn. Men da de ble fullt våkne, så de hans herlighet og de to mennene som sto sammen med ham. Og det skjedde, idet mennene skulle skilles fra ham, at Peter sa til Jesus: Mester, det er godt at vi er her! La oss bygge tre hytter, en til deg, en til Moses og en til Elia. - Han visste ikke hva han sa. Mens han talte, kom det en sky og overskygget dem, og de ble forferdet da de kom inn i skyen. Og det kom en røst ut fra skyen: Dette er min Sønn, den utvalgte. Hør ham! Da røsten kom, så de ingen uten Jesus alene. - De tidde stille og fortalte ingen i de dager noe av det de hadde sett. Det skjedde dagen etter, da de kom ned fra fjellet, at en stor folkemengde kom ham i møte. Og se, en mann i mengden ropte ut og sa: Mester, jeg ber deg: Se til sønnen min, for han er min eneste! Se, en ånd griper ham så han brått setter i et skrik, og den sliter i ham så han fråder. Det er bare så vidt den slipper ham, og ille farer den da med ham. Jeg ba disiplene dine at de skulle drive den ut, men de maktet det ikke. Jesus svarte og sa: Du vantro og vrange slekt! Hvor lenge skal jeg være hos dere og tåle dere? Før sønnen din hit. Men før gutten var kommet fram, rev og slet den onde ånden i ham. Men Jesus truet den urene ånden. Han helbredet gutten og ga ham tilbake til hans far. Alle var ute av seg av undring over Guds storhet. Men mens alle undret seg over alt det han gjorde, sa han til disiplene sine: Gjem disse ordene i deres ører: Menneskesønnen skal bli overgitt i menneskers hender. Men de skjønte ikke dette ordet, det var skjult for dem, så de ikke kunne fatte det. Og de fryktet for å spørre ham om det han hadde sagt. Men det kom opp en tanke blant dem om hvem som vel kunne være den største av dem. Men Jesus visste hva for tanker de hadde i sitt hjerte, og han tok et lite barn og stilte det ved siden av seg. Og han sa til dem: Den som tar imot dette lille barnet for mitt navns skyld, tar imot meg. Og den som tar imot meg, tar imot ham som har sendt meg. For den som er den minste iblant dere alle, han er stor! Da svarte Johannes og sa: Mester, vi så en som drev ut onde ånder i ditt navn, og vi forbød ham det, fordi han ikke er i følge med oss. Men Jesus sa til ham: Forby det ikke! For den som ikke er imot dere, er for dere. Og det skjedde da det led mot tiden da han skulle opptas, da vendte han sitt ansikt mot Jerusalem for å gå dit. Han sendte bud foran seg. De dro av sted og kom inn i en samaritansk by for å gjøre i stand for ham. Men der ville de ikke ta imot ham, fordi hans ansikt var vendt mot Jerusalem. Da disiplene hans, Jakob og Johannes, så det, sa de: Herre, vil du at vi skal by ild fare ned fra himmelen og fortære dem, slik som Elia gjorde? Men han vendte seg om og talte strengt til dem og sa: Dere vet ikke hva ånd dere er av. For Menneskesønnen er ikke kommet for å ødelegge menneskeliv, men for å frelse. Og de dro til en annen by. Mens de gikk videre på veien, sa en til ham: Jeg vil følge deg hvor du så går! Jesus sa til ham: Revene har huler, himmelens fugler har reder, men Menneskesønnen har ikke det han kan helle sitt hode til. Men til en annen sa han: Følg meg! Han sa: Herre, la meg først få lov til å gå bort og begrave min far. Men Jesus sa til ham: La de døde begrave sine døde. Gå du av sted og forkynn Guds rike. Det var også en annen som sa: Jeg vil følge deg, Herre. Men la meg først få lov til å si farvel til dem der hjemme. Men Jesus sa til ham: Ingen som legger hånden sin på plogen og ser seg tilbake, er skikket for Guds rike.

Lukas 9:1-62 Bibelen – Guds Ord 2017 (BGO)

Så kalte Han sammen de tolv disiplene sine, og ga dem makt og autoritet over alle demoner, og til å helbrede sykdommer. Han sendte dem ut for å forkynne Guds rike og helbrede de syke. Han sa til dem: «Ta ikke noe med på veien, verken stav eller veske, brød eller penger. Dere skal ikke ha to kjortler hver. I det huset dere tar inn, der skal dere bli, og derfra skal dere dra videre. Er det noen som ikke vil ta imot dere, så rist støvet av føttene deres når dere går ut av den byen, som et vitnesbyrd mot dem.» Så dro de av sted og gikk fra by til by og forkynte evangeliet og helbredet overalt. Fjerdingsfyrsten Herodes fikk nå høre om alt det Jesus gjorde. Han ble forundret – fordi noen sa at Johannes hadde stått opp fra de døde. Andre sa at Elia hadde vist seg, andre igjen sa at en av de gamle profetene hadde stått opp. Herodes sa: «Johannes har jeg halshogd, men hvem er denne jeg hører slike ting om?» Og han ønsket å få se Ham. Etter at apostlene var kommet tilbake, fortalte de Ham alt de hadde gjort. Da tok Han dem med og reiste avsides for å være alene med dem på et øde sted som tilhørte byen Betsaida. Da folkemengden fikk vite det, fulgte de etter Ham. Han tok imot dem og talte til dem om Guds rike, og helbredet dem som trengte helbredelse. Da det led mot kveld, kom de tolv og sa til Ham: «Send folkemengden av sted, så de kan gå inn i landsbyene og bygdene her omkring og komme i hus og få seg mat. For her er vi på et øde sted.» Men Han sa til dem: «Dere skal gi dem noe å spise.» De svarte: «Vi har ikke mer enn fem brød og to fisker, hvis vi da ikke går og kjøper mat til alle disse menneskene.» For det var omkring 5000 menn. Da sa Han til disiplene sine: «Få dem til å sette seg ned i grupper på 50.» De gjorde det og fikk alle til å sette seg. Da tok Han de fem brødene og de to fiskene, så opp mot himmelen, velsignet dem og brøt dem og ga bitene til disiplene, for at de skulle dele ut til folkemengden. Så fikk alle spise og bli mette, og tolv kurver med stykker som var til overs, ble samlet inn etterpå. Mens Han var alene og ba, kom disiplene og var sammen med Ham. Han spurte dem: «Hvem sier folk at Jeg er?» Da svarte de: «Døperen Johannes, men noen sier Elia, og andre sier at en av de gamle profetene har stått opp.» Han sa til dem: «Men hvem sier dere at Jeg er?» Peter svarte: «Guds Kristus.» Han forbød dem strengt å si dette til noen. Han sa: «Menneskesønnen skal lide mye og bli forkastet av de eldste og øversteprestene og de skriftlærde, og Han skal bli drept og stå opp på den tredje dag.» Så sa Han til dem alle: «Hvis noen vil komme etter Meg, må han fornekte seg selv og daglig ta opp sitt kors og følge Meg. For hver den som vil frelse sitt liv, skal miste det, men den som mister sitt liv for Min skyld, skal frelse det. Hva gagner det et menneske om han vinner hele verden, men mister seg selv eller går fortapt? Hver den som skammer seg over Meg og Mine Ord, ham skal Menneskesønnen skamme seg over når Han kommer i den herlighet som tilhører Ham, Hans Far og de hellige engler. Sannelig sier Jeg dere: Noen av dem som står her, skal ikke smake døden før de ser Guds rike.» Omkring åtte dager etter at Han hadde sagt dette, tok Han med seg Peter, Johannes og Jakob og gikk opp i fjellet for å be. Mens Han ba, fikk Hans ansikt et annet utseende, og kjortelen Hans ble hvit og strålende. Og se, to menn snakket med Ham. Det var Moses og Elia som viste seg i herlighet og talte om Hans bortgang, som Han skulle fullbyrde i Jerusalem. Peter og de som var med ham, var tynget av søvn. Da de våknet til, så de Hans herlighet og de to mennene som sto sammen med Ham. Da mennene skulle til å skilles fra Ham, sa Peter til Jesus: «Mester, det er godt at vi er her, la oss lage tre hytter, én til Deg, én til Moses og én til Elia», men han visste ikke hva han sa. Mens han sa dette, kom en sky og skygget over dem. De ble grepet av frykt da de kom inn i skyen. Det lød en stemme ut fra skyen: «Dette er Min Sønn, Den elskede. Hør Ham!» Etter at røsten hadde lydt, var det ingen annen å se enn Jesus alene. De tidde om dette, og den gang fortalte de ingen om noe av det de hadde sett. Dagen etter, da de var kommet ned fra fjellet, skjedde det at en stor folkemengde møtte Ham. Plutselig var det en mann fra folkemengden som ropte: «Mester, jeg ber Deg, se til min sønn, for han er mitt eneste barn. Og se, en ånd griper ham, så han plutselig skriker ut. Den sliter i ham så han fråder om munnen. Det er bare så vidt den viker fra ham, og den slår ham. Derfor ba jeg disiplene Dine innstendig om å kaste den ut, men de kunne ikke.» Da svarte Jesus: «Du vantro og fordervede slekt, hvor lenge skal Jeg være hos dere og holde ut med dere? Før din sønn hit!» Mens han var på vei, kastet demonen ham ned og slet i ham. Da truet Jesus den urene ånden, helbredet barnet og ga ham tilbake til hans far. De ble alle forundret over Guds storhet. Da alle undret seg over alt det Jesus gjorde, sa Han til disiplene: «Legg dere dette på sinne, for det er like før Menneskesønnen blir forrådt og overlatt i menneskers hender.» Men de forsto ikke hva Han mente, og det var skjult for dem, slik at de ikke oppfattet det. Og de var redde for å spørre Ham om hva dette ordet skulle bety. Så oppsto et ordskifte mellom dem om hvem av dem som kunne være den største. Men Jesus, som kjente deres hjertes tanke, tok et lite barn, stilte det ved siden av seg og sa til dem: «Den som tar imot dette lille barnet i Mitt navn, tar imot Meg. Og den som tar imot Meg, tar imot Ham som har sendt Meg. For den som er minst blant dere alle, det er han som er stor.» Da svarte Johannes: «Mester, vi så en som drev ut demoner i Ditt navn, og vi ville hindre ham i å gjøre det, siden han ikke er i følge med oss.» Men Jesus sa til ham: «Dere skal ikke hindre ham, for den som ikke er mot oss, er for oss.» Da tiden for at Han skulle bli tatt opp nærmet seg, vendte Han ansiktet mot Jerusalem for å gå dit opp. Han sendte budbærere foran seg. De gikk og kom inn i en samaritansk landsby for å gjøre i stand husrom for Ham. Men de tok ikke imot Ham, for ansiktet Hans var vendt mot reisemålet, Jerusalem. Da Hans disipler Jakob og Johannes så det, sa de: «Herre, vil Du at vi skal befale ild å komme ned fra himmelen og fortære dem, slik Elia gjorde?» Da snudde Han seg og refset dem: «Dere vet ikke hva slags ånd dere er av. For Menneskesønnen er ikke kommet for å ødelegge menneskeliv, men for å frelse.» Og de gikk til en annen landsby. Mens de dro videre på veien, var det en som sa til Ham: «Herre, jeg vil følge Deg hvor Du enn går.» Jesus sa til ham: «Revene har huler, og fuglene under himmelen har reder, men Menneskesønnen har ikke noe sted der Han kan hvile hodet sitt.» Så sa Han til en annen: «Følg Meg!» Men han svarte: «Herre, la meg først gå og begrave min far!» Jesus svarte ham: «La de døde begrave sine egne døde, men gå du av sted og forkynn Guds rike!» Også en annen sa: «Herre, jeg vil følge Deg, men la meg først gå og ta farvel med dem som er i huset mitt.» Men Jesus sa til ham: «Ingen som legger sin hånd på plogen og ser seg tilbake, er skikket for Guds rike!»

Lukas 9:1-62 Det Norsk Bibelselskap 1930 (NORSK)

Og han kalte de tolv sammen og gav dem makt og myndighet over alle de onde ånder og til å helbrede sykdommer, og han sendte dem ut for å forkynne Guds rike og helbrede syke. Og han sa til dem: Ta ikke noget med på veien, hverken stav eller skreppe eller brød eller penger! heller ikke skal I ha to kjortler hver. Og i det hus I kommer inn i, der skal I bli, og fra det skal I dra videre. Og hvert sted hvor de ikke tar imot eder, gå ut av den by og ryst støvet av eders føtter til et vidnesbyrd mot dem! Så gikk de ut og drog omkring fra by til by og forkynte evangeliet og helbredet folk allesteds. Men fjerdingsfyrsten Herodes fikk høre om alt det som skjedde, og han var i stor tvil, fordi det blev sagt av nogen at Johannes var opstanden fra de døde, men av andre at Elias hadde vist sig, men av andre igjen at en profet, en av de gamle, var opstanden. Og Herodes sa: Johannes lot jeg halshugge; men hvem er denne, som jeg hører sådant om? Og han søkte å få se ham. Og apostlene kom tilbake og fortalte ham alt det de hadde gjort; og han tok dem med sig og drog avsides til en by som heter Betsaida. Men da folket fikk det å vite, fulgte de efter ham; og han tok imot dem og talte til dem om Guds rike, og helbredet dem som trengte til lægedom. Men dagen begynte å helle; da gikk de tolv til ham og sa: La folket fare, så de kan gå bort i byene og bygdene heromkring og få herberge og finne føde! for her er vi på et øde sted. Han sa da til dem: Gi I dem å ete! Men de sa: Vi har ikke mere enn fem brød og to fisker, medmindre vi skulde gå bort og kjøpe mat til alt dette folk. For det var omkring fem tusen menn. Da sa han til sine disipler: La dem sette sig ned i lag på femti mann! Og de gjorde så og lot alle sette sig ned. Da tok han de fem brød og de to fisker, så op mot himmelen og velsignet dem, og han brøt dem og gav dem til disiplene, forat de skulde dele ut til folket. Og de åt og blev mette alle sammen; og da de tok op de stykker som var blitt tilovers efter dem, blev det tolv kurver. Og det skjedde engang mens han bad, og disiplene var alene med ham, da spurte han dem og sa: Hvem sier folket at jeg er? De svarte: Døperen Johannes; andre at du er Elias; andre igjen at en profet, en av de gamle, er opstanden. Han sa til dem: Men I, hvem sier I at jeg er? Da svarte Peter: Guds Messias. Men han bød dem strengt at de ikke skulde si dette til nogen, og han sa: Menneskesønnen skal lide meget og forkastes av de eldste og yppersteprestene og de skriftlærde og slåes ihjel, og opstå på den tredje dag. Og han sa til alle: Vil nogen komme efter mig, da må han fornekte sig selv og hver dag ta sitt kors op og følge mig. For den som vil berge sitt liv, skal miste det, men den som mister sitt liv for min skyld, han skal berge det. For hvad gagner det et menneske om han vinner den hele verden, men mister sig selv eller tar skade på sig selv? For den som skammer sig ved mig og mine ord, ham skal også Menneskesønnen skamme sig ved når han kommer i sin og sin Faders og de hellige englers herlighet. Jeg sier eder for sant: Nogen av dem som her står, skal ikke smake døden før de ser Guds rike. Og det skjedde omkring åtte dager efterat han hadde talt dette, at han tok med sig Peter og Johannes og Jakob og gikk op i fjellet for å bede. Og mens han bad, blev hans åsyn anderledes å se til, og hans klædning blev hvit og skinte som lynet. Og se, to menn talte med ham, og det var Moses og Elias; de viste sig i herlighet og talte om hans bortgang, som han skulde fullbyrde i Jerusalem. Peter og de som var med ham, var tunge av søvn; men da de blev fullt våkne, så de hans herlighet og de to menn som stod hos ham. Og det skjedde da de skiltes fra ham, da sa Peter til Jesus: Mester! det er godt at vi er her; la oss gjøre tre boliger, en til dig, og en til Moses, og en til Elias! (-)han visste ikke hvad han sa. Som han sa dette, kom en sky og overskygget dem; og de blev forferdet da de kom inn i skyen. Og det kom en røst ut av skyen: Dette er min Sønn, den utvalgte; ham skal I høre! Og da røsten kom, var ingen å se, uten Jesus alene. Og de tidde stille og fortalte ingen i de dager noget av det som de hadde sett. Og det skjedde dagen derefter, da de kom ned fra fjellet, at meget folk kom ham i møte. Og se, en mann av folket ropte: Mester! jeg ber dig: Se til min sønn! for han er min eneste, og se, en ånd griper ham, og straks setter han i et skrik, og den sliter i ham så han fråder; og det er så vidt den slipper ham, og ille farer den da med ham; og jeg bad dine disipler at de skulde drive den ut, men de kunde ikke. Jesus svarte og sa: Du vantro og vrange slekt! hvor lenge skal jeg være hos eder og tåle eder? Før din sønn hit! Ennu mens han var på veien til ham, rev og slet den onde ånd i ham; men Jesus truet den urene ånd og helbredet gutten og gav ham tilbake til hans far. Og alle var slått av forundring over Guds storhet. Men mens alle undret sig over alt det han gjorde, sa han til sine disipler: Gjem disse ord i eders ører: Menneskesønnen skal overgis i menneskers hender! Men de skjønte ikke dette ord, og det var skjult for dem, så de ikke fattet det, og de fryktet for å spørre ham om dette ord. Men det kom en tanke op i dem om hvem som vel var den største av dem. Men da Jesus så deres hjertes tanke, tok han et lite barn og stilte det ved siden av sig og sa til dem: Den som tar imot dette lille barn for mitt navns skyld, tar imot mig, og den som tar imot mig, tar imot ham som sendte mig; for den som er den minste iblandt eder alle, han er stor. Da svarte Johannes og sa: Mester! vi så en som drev ut onde ånder i ditt navn, og vi forbød ham det, fordi han ikke er i følge med oss. Og Jesus sa til ham: Forbyd det ikke! for den som ikke er imot eder, er med eder. Og det skjedde da det led mot tiden at han skulde optas, da vendte han sitt åsyn mot Jerusalem for å dra der op, og han sendte bud foran sig. De gikk da avsted, og kom inn i en samaritansk by for å gjøre i stand for ham; og de tok ikke imot ham, fordi hans åsyn var vendt mot Jerusalem. Da hans disipler Jakob og Johannes så det, sa de: Herre! vil du vi skal byde ild fare ned fra himmelen og fortære dem, likesom Elias gjorde? Men han vendte sig om og talte strengt til dem og sa: I vet ikke av hvad ånd I er. For Menneskesønnen er ikke kommet for å ødelegge menneskeliv, men for å frelse. Og de gikk til en annen by. Og det skjedde mens de vandret på veien, da sa en til ham: Jeg vil følge dig hvorhen du går. Og Jesus sa til ham: Revene har huler, og himmelens fugler reder; men Menneskesønnen har ikke det han kan helle sitt hode til. Han sa til en annen: Følg mig! Men han sa: Herre! gi mig først lov til å gå bort og begrave min far! Men han sa til ham: La de døde begrave sine døde; men gå du avsted og forkynn Guds rike! Også en annen sa: Jeg vil følge dig, Herre! men gi mig først lov til å si farvel til dem der hjemme! Men Jesus sa til ham: Ingen som legger sin hånd på plogen og ser sig tilbake, er skikket for Guds rike.

Lukas 9:1-62 Bibelen 2011 bokmål (N11BM)

Han kalte sammen de tolv og ga dem myndighet over alle onde ånder og makt til å lege sykdommer. Så sendte han dem ut for å forkynne Guds rike og helbrede syke. Og han sa til dem: «Ta ikke noe med dere på veien, verken stav eller veske eller brød eller penger, og heller ikke to kjortler. Har dere tatt inn i et hus, så bli boende der til dere drar videre. Men er det noen som ikke vil ta imot dere, skal dere dra bort fra den byen og riste støvet av føttene. Det skal være et vitnesbyrd mot dem.» Så dro de ut og gikk fra landsby til landsby, og overalt forkynte de det gode budskapet og helbredet syke. Landsfyrsten Herodes fikk høre om alt det som hendte, men visste ikke hva han skulle tro. For noen sa at Johannes var blitt reist opp fra de døde, andre at det var Elia som hadde vist seg, og andre igjen at det var en av de gamle profetene som var stått opp. Men Herodes sa: «Johannes har jeg latt halshugge. Hvem er da han som jeg hører slike ting om?» Og han ville gjerne møte ham. Apostlene vendte tilbake og fortalte Jesus alt det de hadde gjort. Da tok han dem med og trakk seg tilbake, bortover mot en by som heter Betsaida, for å være alene med dem. Men folk fikk vite det og fulgte etter. Han tok imot dem og talte til dem om Guds rike, og han helbredet dem som trengte å bli friske. Da det led mot kveld, kom de tolv til ham og sa: «Send folket fra deg, så de kan dra til landsbyene og gårdene her omkring for å få tak over hodet og finne noe å spise. Her er vi jo på et øde sted.» Men Jesus svarte: «Dere skal gi dem mat!» «Vi har ikke mer enn fem brød og to fisker», sa de, «hvis vi da ikke selv skal gå og kjøpe mat til alle disse menneskene» – det var omkring fem tusen menn. Så sa han til disiplene: «La dem sette seg ned i grupper på femti.» De gjorde som han sa, og lot alle sette seg. Så tok han de fem brødene og de to fiskene, løftet blikket mot himmelen og velsignet dem. Deretter brøt han dem og ga til disiplene, for at de skulle dele ut til mengden. Og alle spiste og ble mette. Etterpå samlet de opp stykkene som var til overs etter dem, tolv kurver i alt. En gang var han alene og ba. Bare disiplene var med ham. Da spurte han dem: «Hvem sier folk at jeg er?» «Døperen Johannes», svarte de, «men noen sier Elia og andre at en av de gamle profetene er stått opp.» «Og dere», spurte han, «hvem sier dere at jeg er?» Da svarte Peter: «Du er Guds Messias.» Men han forbød dem strengt å si dette til noen. Han sa: «Menneskesønnen må lide mye og bli forkastet av de eldste, overprestene og de skriftlærde. Han skal bli slått i hjel, og den tredje dagen skal han reises opp.» Så sa han til alle: «Om noen vil følge etter meg, må han fornekte seg selv og hver dag ta sitt kors opp og følge meg. For den som vil berge sitt liv, skal miste det. Men den som mister sitt liv for min skyld, skal berge det. Hva gagner det et menneske om det vinner hele verden, men mister seg selv og går til grunne? For den som skammer seg over meg og mine ord, ham skal også Menneskesønnen skamme seg over når han kommer i sin og sin Fars og de hellige englers herlighet. Sannelig, jeg sier dere: Noen av dem som står her, skal ikke smake døden før de ser Guds rike.» Omkring åtte dager etter at han hadde sagt dette, tok han med seg Peter, Johannes og Jakob og gikk opp i fjellet for å be. Og mens han ba, fikk ansiktet hans et annet utseende, og klærne ble blendende hvite. Med ett sto det to menn og snakket med ham; det var Moses og Elia. De viste seg i herlighet og talte om den utgangen livet hans skulle få, om det han skulle fullføre i Jerusalem. Peter og de andre hadde falt i dyp søvn. Nå våknet de og fikk se hans herlighet og de to mennene som sto sammen med ham. Da mennene skulle til å forlate ham, sa Peter til Jesus: «Mester, det er godt at vi er her. La oss bygge tre hytter, en til deg, en til Moses og en til Elia» – han visste ikke selv hva han sa. Mens han talte, kom det en sky og skygget over dem, og da de kom inn i skyen, ble de grepet av frykt. Det lød en røst fra skyen: «Dette er min Sønn, den utvalgte. Hør ham!» Og da røsten lød, var det ingen annen å se, bare Jesus. Disiplene tidde med dette. På den tiden fortalte de ikke til noen hva de hadde sett. Neste dag, da de kom ned fra fjellet, ble han møtt av en stor folkemengde. En mann i mengden ropte: «Mester, jeg ber deg: Se til sønnen min, han er det eneste barnet jeg har! Rett som det er, tar en ånd tak i ham. Den setter i et skrik og river og sliter i ham så han fråder. Den tar nesten livet av ham før den endelig slipper ham. Jeg ba disiplene dine drive den ut, men de var ikke i stand til det.» Da sa Jesus: «Du vantro og vrange slekt! Hvor lenge skal jeg være hos dere og holde ut med dere? Kom hit med sønnen din!» Mens gutten ennå var på vei fram, kastet den onde ånden ham over ende og rev og slet i ham. Da truet Jesus den urene ånden og helbredet gutten og ga ham tilbake til faren. Og alle var overveldet av Guds storhet. Mens alle undret seg over alt han gjorde, sa han til disiplene: «Hør nøye etter hva jeg nå sier: Menneskesønnen skal overgis i menneskers hender.» Men de skjønte ikke dette ordet; det var skjult for dem, så de ikke kunne fatte det. Og de våget ikke å spørre ham om det han hadde sagt. Disiplene begynte å gjøre seg tanker om hvem som kunne være den største av dem. Men Jesus skjønte hva de tenkte i hjertet. Han tok et lite barn og stilte det ved siden av seg og sa til dem: «Den som tar imot dette barnet i mitt navn, tar imot meg. Og den som tar imot meg, tar imot ham som har sendt meg. For den som er den minste av dere alle, han er stor.» Da grep Johannes ordet: «Mester, vi så en som drev ut onde ånder i ditt navn, og vi forsøkte å hindre ham, siden han ikke er i følge med oss.» Men Jesus svarte: «Dere skal ikke hindre ham! Den som ikke er mot dere, er med dere.» Da tiden kom og Jesus skulle tas opp til himmelen, vendte han ansiktet mot Jerusalem; det var dit han ville dra. Han sendte bud foran seg, og de dro av sted og gikk inn i en samaritansk landsby for å skaffe ham husly. Men der ville de ikke ta imot ham, fordi hans ansikt var vendt mot Jerusalem. Da disiplene Jakob og Johannes fikk høre dette, sa de: «Herre, vil du at vi skal by ild fare ned fra himmelen og fortære dem? » Men han snudde seg og talte strengt til dem. {{«Dere vet ikke hva slags ånd dere er av», sa han. «For Menneskesønnen er ikke kommet for å ødelegge menneskeliv, men for å frelse.»}} Så dro de til en annen landsby. Mens de gikk der på veien, var det en som sa til ham: «Jeg vil følge deg hvor du enn går.» Jesus svarte: «Revene har hi, og himmelens fugler har rede, men Menneskesønnen har ikke noe han kan hvile hodet på.» Han sa til en annen: «Følg meg!» Men mannen svarte: «Herre, la meg først få gå hjem og begrave min far.» Da sa Jesus til ham: «La de døde begrave sine døde, men gå du av sted og forkynn Guds rike.» Det var også en annen som sa: «Jeg vil følge deg, Herre, men la meg først få si farvel til dem der hjemme.» Men Jesus svarte: «Ingen som har lagt hånden på plogen og så ser seg tilbake, er skikket for Guds rike.»

Lukas 9:1-62 Norsk oversettelse 1978/1985 bokmål (NO7885BM)

Han kalte sammen de tolv og gav dem myndighet over alle onde ånder og makt til å lege sykdommer. Så sendte han dem ut for å forkynne budskapet om Guds rike og helbrede syke. Og han sa til dem: «Ta ikke noe med dere på veien, verken stav eller veske eller brød eller penger, og heller ikke skal noen ha med to kjortler. Når dere har tatt inn i et hus, så bli der til dere drar videre. Men er det noen som ikke vil ta imot dere, skal dere dra bort fra den byen og riste støvet av føttene. Det skal være et vitnesbyrd mot dem.» Så gikk de ut og drog fra landsby til landsby, og overalt forkynte de det glade budskap og helbredet syke. Landsfyrsten Herodes fikk høre om alt det som hendte, men visste ikke hva han skulle tro. For noen sa at Johannes var stått opp fra de døde, andre at det var Elia som hadde vist seg, og andre igjen at det var en av de gamle profetene som var stått opp igjen. Men Herodes selv sa: «Johannes har jeg latt halshogge; hvem er så han som jeg hører alt dette om?» Og han ville gjerne treffe ham. Apostlene vendte tilbake og fortalte Jesus alt det de hadde gjort. Da tok han dem med seg og drog bortover mot en by som heter Betsaida, for å være alene med dem. Men folk fikk vite det og fulgte etter. Han tok imot dem og talte til dem om Guds rike, og han helbredet dem som trengte legedom. Da det led mot kveld, kom de tolv til ham og sa: «Send folket fra deg, så de kan dra til landsbyene og gårdene her omkring, hvor de kan ta inn og få noe å spise; her er vi jo på et øde sted.» Men Jesus svarte: «Dere skal gi dem mat!» «Vi har ikke mer enn fem brød og to fisker,» sa de, «hvis vi da ikke selv skal gå og kjøpe mat til alle disse menneskene.» Det var samlet omkring fem tusen menn. Da sa han til disiplene: «La dem sette seg ned i grupper på femti.» Det gjorde de og lot alle sette seg ned. Så tok han de fem brødene og de to fiskene, løftet blikket mot himmelen og velsignet dem. Deretter brøt han dem i stykker og gav til disiplene, for at de skulle dele ut til mengden. Og alle spiste og ble mette. Etterpå samlet de opp stykkene som var til overs etter dem, hele tolv kurver. Da han en gang hadde trukket seg tilbake for å be, og bare disiplene var med ham, spurte han dem: «Hvem sier folk at jeg er?» «Døperen Johannes,» svarte de, «men noen sier Elia, og andre at en av de gamle profetene er stått opp.» «Og dere,» spurte han, «hvem sier dere at jeg er?» Da svarte Peter: «Du er Guds Messias.» Men han forbød dem strengt å si dette til noen. Og han la til: «Menneskesønnen skal lide mye og bli forkastet av de eldste, overprestene og de skriftlærde. Han skal bli slått i hjel, og den tredje dag skal han oppstå.» Så sa han til alle: «Den som vil følge etter meg, må fornekte seg selv og ta sitt kors opp hver dag, og følge meg. For den som vil berge sitt liv, skal miste det. Men den som mister sitt liv for min skyld, han skal berge det. Hva gagner det et menneske om det vinner hele verden, men mister seg selv og går til grunne? For den som skammer seg over meg og mine ord, ham skal også Menneskesønnen skamme seg over når han kommer i sin Fars og de hellige englers herlighet. Sannelig, jeg sier dere: Noen av dem som står her, skal ikke smake døden før de ser Guds rike.» Omkring åtte dager etter at han hadde sagt dette, tok han med seg Peter, Johannes og Jakob og gikk opp i fjellet for å be. Og mens han bad, ble hans ansikt helt forandret, og hans klær ble blendende hvite. Med ett stod det to menn og samtalte med ham; det var Moses og Elia. De viste seg i herlighet og talte med ham om den avslutning hans liv skulle få i Jerusalem. Peter og de andre hadde falt i dyp søvn. Nå våknet de og fikk se hans herlighet og de to menn som stod sammen med ham. Da mennene skulle skilles fra ham, sa Peter til Jesus: «Mester, det er godt at vi er her. La oss bygge tre hytter, en til deg, en til Moses og en til Elia» – han visste ikke selv hva han sa. Og mens han talte, kom det en sky og skygget over dem, og de ble forferdet da de kom inn i skyen. Og det lød en røst fra skyen: «Dette er min Sønn, den utvalgte. Hør ham!» Etter at røsten hadde lydt, var det ingen andre å se enn Jesus. Disiplene tidde med dette og sa den gang ingenting til noen om det de hadde sett. Neste dag, da de gikk ned fra fjellet, kom en stor folkemengde i møte med ham. Da var det en i flokken som ropte: «Mester, jeg ber deg: Ta deg av sønnen min, min eneste sønn! Rett som det er, griper en ånd ham. Den setter i et skrik og river og sliter i ham så han fråder; den tar nesten livet av ham, før den endelig slipper ham. Jeg bad disiplene dine drive den ut, men de var ikke i stand til det.» Da sa Jesus: «Du vantro og vrange slekt! Hvor lenge skal jeg være hos dere og holde ut med dere? Før sønnen din hit!» Men før gutten var kommet fram til Jesus, kastet den onde ånd ham over ende og rev og slet i ham. Da truet Jesus den urene ånd og gjorde gutten frisk, og gav ham så tilbake til faren. Og alle var overveldet av Guds storhet. Mens alle undret seg over det han gjorde, sa han til disiplene: «Merk dere det jeg nå sier: Menneskesønnen skal overgis i menneskers hender.» Dette skjønte de ikke; det var skjult for dem, så de ikke kunne fatte det. Og de våget ikke å spørre ham om det han hadde sagt. Disiplene begynte å tenke på hvem som vel var den største av dem. Men Jesus skjønte hva for tanker de bar på. Han tok et lite barn og stilte det ved siden av seg og sa til dem: «Den som tar imot dette barnet i mitt navn, tar imot meg. Og den som tar imot meg, tar imot ham som har sendt meg. For den som er den minste av dere alle, han er stor.» Da grep Johannes ordet: «Mester, vi så en mann drive ut onde ånder i ditt navn, og vi forsøkte å hindre ham, siden han ikke er i følge med oss.» Men Jesus svarte: «Dere skal ikke hindre ham! For den som ikke er mot dere, er med dere.» Da det led mot den tid da Jesus skulle tas opp til himmelen, vendte han sitt ansikt mot Jerusalem for å dra dit opp. Han sendte bud foran seg, og de drog av sted og gikk inn i en samaritansk landsby for å skaffe ham husly. Men der ville de ikke ta imot ham, fordi han var på vei til Jerusalem. Da disiplene Jakob og Johannes fikk høre dette, sa de: «Herre, vil du at vi skal by ild fare ned fra himmelen og fortære dem, slik som Elia gjorde?» Men han snudde seg og talte strengt til dem. «Dere vet ikke hva ånd dere er av,» sa han. «For Menneskesønnen er ikke kommet for å ødelegge menneskeliv, men for å frelse.» Så fortsatte de til en annen landsby. Mens de var underveis, var det en som sa til ham: «Jeg vil følge deg hvor du så går.» Jesus svarte: «Revene har hi, og himmelens fugler har reder, men Menneskesønnen har ikke noe han kan hvile sitt hode på.» Han sa til en annen: «Følg meg!» Men mannen svarte: «La meg først få gå hjem og begrave min far.» Da sa Jesus til ham: «La de døde begrave sine døde, men gå du av sted og forkynn Guds rike.» Det var også en annen som sa: «Jeg vil følge deg, Herre; men la meg først få si farvel til dem der hjemme.» Men Jesus svarte: «Ingen som har lagt hånden på plogen og ser seg tilbake, er skikket for Guds rike.»