Lukas 20:1-47
Lukas 20:1-47 Norsk Bibel 88/07 (NB)
Det skjedde en av dagene, mens han lærte folket i templet og forkynte evangeliet, da sto yppersteprestene og de skriftlærde fram, sammen med de eldste, og de sa til ham: Si oss, med hvilken myndighet gjør du dette? Eller hvem er det som har gitt deg en slik fullmakt? Men han svarte og sa til dem: Jeg vil også spørre dere om en ting. Si meg: Johannes’ dåp, var den fra himmelen eller fra mennesker? Da samrådde de seg med hverandre og sa: Dersom vi nå sier: Fra himmelen! - da vil han si til oss: Hvorfor trodde dere ham da ikke? Men dersom vi sier: Fra mennesker! - da kommer hele folket til å steine oss. For de tror fullt og fast at Johannes var en profet. Og de svarte at de ikke visste hvor den var fra. Da sa Jesus til dem: Så sier heller ikke jeg dere med hvilken myndighet jeg gjør dette. Han begynte da å fortelle denne lignelsen til folket: En mann plantet en vingård. Han leide den bort til noen vingårdsmenn og dro så utenlands for lange tider. Da tiden var inne, sendte han en tjener til vingårdsmennene for at de skulle gi ham av vingårdens frukt. Men vingårdsmennene slo ham og sendte ham tomhendt bort. Han fortsatte med å sende en annen tjener. Men også ham slo de og hånet, og sendte ham tomhendt bort. Han fortsatte og sendte en tredje, ham slo de til blods og kastet ham ut. Da sa vingårdens herre: Hva skal jeg gjøre? Jeg vil sende sønnen min, som jeg elsker. De vil sikkert vise aktelse for ham! Men da vingårdsmennene fikk se ham, samrådde de seg med hverandre og sa: Dette er arvingen. La oss slå ham i hjel, så arven kan bli vår. Og de kastet ham ut av vingården og slo ham i hjel. Hva skal nå vingårdens herre gjøre med dem? Han skal komme og drepe disse vingårdsmennene, og vingården skal han overlate til andre. Men da sa de som hørte på: Det må ikke skje! Men han så på dem og sa: Hva betyr da dette som står skrevet: Den steinen som bygningsmennene forkastet, er blitt hovedhjørnestein? Hver den som faller på denne steinen, skal bli knust. Men hver den som steinen faller på, ham skal den smuldre til støv. De skriftlærde og yppersteprestene søkte nå med det samme å få lagt hånd på ham. Men de fryktet for folket. De skjønte nemlig at det var dem han hadde talt om i denne lignelsen. De voktet nå på ham en tid, og sendte noen for å lure på ham. Disse skulle late som om de var rettferdige, for å fange ham i ord, slik at de kunne få overgitt ham til myndighetene og til landshøvdingens makt. Og de spurte ham og sa: Mester, vi vet at du taler og lærer rett. Du gjør ikke forskjell på folk, men lærer Guds vei i sannhet. Er det tillatt for oss å gi keiseren skatt, eller er det ikke? Men han merket deres list og sa til dem: Vis meg en denar! Hvem har sitt bilde og sin påskrift her? De svarte: Keiseren. Han sa da til dem: Så gi da keiseren det som keiserens er, og Gud hva Guds er! Og de var ikke i stand til å fange ham i ord i folkets påhør. De undret seg over svarene hans, og tidde. Så kom det noen saddukeere til ham, de som nekter at det er en oppstandelse. De spurte ham: Mester, Moses har foreskrevet oss: Når en gift mann dør og han er barnløs, da skal mannens bror gifte seg med enken og holde oppe slekten for sin bror. Nå var det sju brødre. Den første tok seg en kone, men døde barnløs. Den andre tok henne så til kone. Også han døde barnløs. Også den tredje tok henne, og slik med alle sju. De døde uten å etterlate seg barn. Til sist døde også kvinnen. Hvem av dem skal så ha kvinnen til kone i oppstandelsen? De har jo alle sju hatt henne til kone! Jesus svarte og sa til dem: Denne verdens barn tar til ekte og blir gitt til ekte. Men de som aktes verdige til å få del i den kommende verden og i oppstandelsen fra de døde, de verken tar til ekte eller blir gitt til ekte. For de kan heller ikke dø mer, for de er lik englene. De er Guds barn, siden de er oppstandelsens barn. Men at de døde reises opp, det har også Moses vist i fortellingen om tornebusken. Der kaller han Herren for Abrahams Gud og Isaks Gud og Jakobs Gud. Og Gud er ikke de dødes Gud, men de levendes. For de lever alle for ham. Da tok noen av de skriftlærde til orde og sa: Mester, du svarte godt! For de våget ikke å spørre ham mer om noe. Men han sa til dem: Hvordan kan det sies at Messias er Davids sønn? For David selv sier i Salmenes bok: Herren sa til min Herre: Sett deg ved min høyre hånd til jeg får lagt dine fiender til skammel for dine føtter! David kaller ham altså Herre. Hvordan kan han da være hans sønn? Og mens hele folket hørte på, sa han til disiplene sine: Ta dere i vare for de skriftlærde. De vil gjerne gå omkring i side kapper og liker at folk hilser på dem på torgene. De vil ha de fremste setene i synagogene og hedersplassene i gjestebudene. De eter opp enkers hus, og for syns skyld holder de lange bønner. De skal få dess strengere dom.
Lukas 20:1-47 Norsk Bibel 88/07 (NB)
Det skjedde en av dagene, mens han lærte folket i templet og forkynte evangeliet, da sto yppersteprestene og de skriftlærde fram, sammen med de eldste, og de sa til ham: Si oss, med hvilken myndighet gjør du dette? Eller hvem er det som har gitt deg en slik fullmakt? Men han svarte og sa til dem: Jeg vil også spørre dere om en ting. Si meg: Johannes’ dåp, var den fra himmelen eller fra mennesker? Da samrådde de seg med hverandre og sa: Dersom vi nå sier: Fra himmelen! - da vil han si til oss: Hvorfor trodde dere ham da ikke? Men dersom vi sier: Fra mennesker! - da kommer hele folket til å steine oss. For de tror fullt og fast at Johannes var en profet. Og de svarte at de ikke visste hvor den var fra. Da sa Jesus til dem: Så sier heller ikke jeg dere med hvilken myndighet jeg gjør dette. Han begynte da å fortelle denne lignelsen til folket: En mann plantet en vingård. Han leide den bort til noen vingårdsmenn og dro så utenlands for lange tider. Da tiden var inne, sendte han en tjener til vingårdsmennene for at de skulle gi ham av vingårdens frukt. Men vingårdsmennene slo ham og sendte ham tomhendt bort. Han fortsatte med å sende en annen tjener. Men også ham slo de og hånet, og sendte ham tomhendt bort. Han fortsatte og sendte en tredje, ham slo de til blods og kastet ham ut. Da sa vingårdens herre: Hva skal jeg gjøre? Jeg vil sende sønnen min, som jeg elsker. De vil sikkert vise aktelse for ham! Men da vingårdsmennene fikk se ham, samrådde de seg med hverandre og sa: Dette er arvingen. La oss slå ham i hjel, så arven kan bli vår. Og de kastet ham ut av vingården og slo ham i hjel. Hva skal nå vingårdens herre gjøre med dem? Han skal komme og drepe disse vingårdsmennene, og vingården skal han overlate til andre. Men da sa de som hørte på: Det må ikke skje! Men han så på dem og sa: Hva betyr da dette som står skrevet: Den steinen som bygningsmennene forkastet, er blitt hovedhjørnestein? Hver den som faller på denne steinen, skal bli knust. Men hver den som steinen faller på, ham skal den smuldre til støv. De skriftlærde og yppersteprestene søkte nå med det samme å få lagt hånd på ham. Men de fryktet for folket. De skjønte nemlig at det var dem han hadde talt om i denne lignelsen. De voktet nå på ham en tid, og sendte noen for å lure på ham. Disse skulle late som om de var rettferdige, for å fange ham i ord, slik at de kunne få overgitt ham til myndighetene og til landshøvdingens makt. Og de spurte ham og sa: Mester, vi vet at du taler og lærer rett. Du gjør ikke forskjell på folk, men lærer Guds vei i sannhet. Er det tillatt for oss å gi keiseren skatt, eller er det ikke? Men han merket deres list og sa til dem: Vis meg en denar! Hvem har sitt bilde og sin påskrift her? De svarte: Keiseren. Han sa da til dem: Så gi da keiseren det som keiserens er, og Gud hva Guds er! Og de var ikke i stand til å fange ham i ord i folkets påhør. De undret seg over svarene hans, og tidde. Så kom det noen saddukeere til ham, de som nekter at det er en oppstandelse. De spurte ham: Mester, Moses har foreskrevet oss: Når en gift mann dør og han er barnløs, da skal mannens bror gifte seg med enken og holde oppe slekten for sin bror. Nå var det sju brødre. Den første tok seg en kone, men døde barnløs. Den andre tok henne så til kone. Også han døde barnløs. Også den tredje tok henne, og slik med alle sju. De døde uten å etterlate seg barn. Til sist døde også kvinnen. Hvem av dem skal så ha kvinnen til kone i oppstandelsen? De har jo alle sju hatt henne til kone! Jesus svarte og sa til dem: Denne verdens barn tar til ekte og blir gitt til ekte. Men de som aktes verdige til å få del i den kommende verden og i oppstandelsen fra de døde, de verken tar til ekte eller blir gitt til ekte. For de kan heller ikke dø mer, for de er lik englene. De er Guds barn, siden de er oppstandelsens barn. Men at de døde reises opp, det har også Moses vist i fortellingen om tornebusken. Der kaller han Herren for Abrahams Gud og Isaks Gud og Jakobs Gud. Og Gud er ikke de dødes Gud, men de levendes. For de lever alle for ham. Da tok noen av de skriftlærde til orde og sa: Mester, du svarte godt! For de våget ikke å spørre ham mer om noe. Men han sa til dem: Hvordan kan det sies at Messias er Davids sønn? For David selv sier i Salmenes bok: Herren sa til min Herre: Sett deg ved min høyre hånd til jeg får lagt dine fiender til skammel for dine føtter! David kaller ham altså Herre. Hvordan kan han da være hans sønn? Og mens hele folket hørte på, sa han til disiplene sine: Ta dere i vare for de skriftlærde. De vil gjerne gå omkring i side kapper og liker at folk hilser på dem på torgene. De vil ha de fremste setene i synagogene og hedersplassene i gjestebudene. De eter opp enkers hus, og for syns skyld holder de lange bønner. De skal få dess strengere dom.
Lukas 20:1-47 Bibelen – Guds Ord 2017 (BGO)
Det skjedde en av de dagene Jesus underviste folket i tempelet og forkynte evangeliet, at øversteprestene, de skriftlærde og de eldste kom fram til Ham. De talte til Ham og sa: «Fortell med hvilken fullmakt gjør Du dette? Eller hvem er Han som ga Deg denne fullmakten?» Han svarte dem: «Jeg vil også spørre dere om noe, og svar Meg: Johannes’ dåp, var den fra Himmelen eller fra mennesker?» De diskuterte med hverandre og sa: «Hvis vi sier: ‘Fra Himmelen’, vil Han si: ‘Hvorfor trodde dere ham da ikke?’ Men hvis vi sier: ‘Fra mennesker’, vil hele folket steine oss, for de er overbevist om at Johannes var en profet.» Så svarte de at de ikke visste hvor den var fra. Jesus sa til dem: «Så vil heller ikke Jeg fortelle dere med hvilken fullmakt Jeg gjør dette.» Han fortalte folket denne lignelsen: «En mann plantet en vingård, leide den ut til vingårdsarbeidere, og dro for en lengre tid til et land langt borte. Da tiden for vinhøsten kom, sendte han en tjener til vingårdsarbeiderne for at de skulle gi ham noe av frukten fra vingården. Men vingårdsarbeiderne slo ham og sendte ham tomhendt bort. Da sendte han en annen tjener. De slo ham også, behandlet ham skammelig og sendte ham tomhendt av sted. Nå sendte han en tredje. Ham såret de også og kastet ham ut. Da sa vingårdens herre: ‘Hva skal jeg gjøre? Jeg vil sende min elskede sønn. Ham vil de vel ha respekt for, når de ser ham.’ Men da vingårdsarbeiderne så ham, rådslo de seg imellom og sa: ‘Dette er arvingen. Kom, la oss drepe ham, så arven kan bli vår.’ Så kastet de ham ut av vingården og drepte ham. Hva skal vingårdens herre så gjøre med dem? Han skal komme og utrydde disse vingårdsarbeiderne og gi vingården til andre.» Da de hørte det, sa de: «Nei, det må aldri skje!» Da så Han på dem og sa: «Hva betyr da dette som står skrevet: Steinen som bygningsmennene forkastet, er blitt hovedhjørnestein? Hver den som faller på den steinen, skal bli knust. Men den steinen faller på, skal smuldres til støv.» Samtidig forsøkte øversteprestene og de skriftlærde å legge hånd på Ham, men de fryktet for folket, for de visste at det var dem Han hadde omtalt i denne lignelsen. De holdt øye med Jesus og sendte noen hyklerske mennesker som ga seg ut for å være rettferdige. Disse skulle lure på Ham for å fange Ham i ord. På den måten kunne de overgi Ham til landshøvdingens makt og myndighet. De spurte Ham: «Mester, vi vet at Du taler og lærer rett, og Du gjør ikke forskjell på folk, men lærer Guds vei i sannhet: Er det tillatt for oss å betale skatt til keiseren eller ikke?» Han gjennomskuet deres list og svarte: «Hvorfor frister dere Meg? Vis Meg en denar! Hvem er det bilde av, og hvem er det innskriften tilhører?» De svarte: «Keiseren.» Han sa til dem: «Gi så keiseren hva keiserens er, og Gud hva Guds er!» De klarte ikke å fange Ham i ord i påhør av folket. De undret seg over svarene Hans og tidde. Deretter kom noen av saddukeerne til Ham – det er de som fornekter at det er noen oppstandelse – og de spurte: «Mester, Moses har foreskrevet at hvis en manns bror dør barnløs og broren har en kone, skal hans bror gifte seg med enken og gi sin bror etterkommere. Nå var det sju brødre. Den første tok seg en kone og døde uten barn. Og den andre tok henne til kone, og også han døde barnløs. Så tok den tredje henne, og det gikk likedan med alle sju. Men de etterlot seg ingen barn da de døde. Sist av alle døde kvinnen. Hvem blir hun kone til i oppstandelsen? Alle sju hadde henne jo som kone.» Jesus svarte dem: «Denne tidsalders barn gifter seg og blir gitt til ekte. Men de som er verdige til å få del i den kommende verden og i oppstandelsen fra de døde, verken gifter seg eller blir giftet bort. De kan heller ikke dø mer, for de er lik englene og er Guds barn, siden de er oppstandelsens barn. Men også Moses har vist i avsnittet om den brennende busken at de døde blir reist opp, da han kalte Herren for Abrahams Gud, Isaks Gud og Jakobs Gud. For Gud er ikke de dødes Gud, men de levendes, for de lever alle for Ham.» Da svarte noen av de skriftlærde: «Mester, Du har talt godt.» Men etter det våget de ikke å spørre Ham om noe mer. Han sa til dem: «Hvordan kan de si at Kristus er Davids Sønn? Nå sier David selv i Salmenes bok: Herren sa til Min Herre: Sett Deg ved Min høyre hånd, til Jeg legger Dine fiender som skammel for Dine føtter. David kaller Ham altså Herre. Hvordan kan Han da være hans Sønn?» Mens hele folket hørte på, sa Jesus til disiplene: «Ta dere i vare for de skriftlærde, som gjerne vil gå rundt i side kapper, de som elsker å få hilsener på torgene, de som vil ha de fremste plassene i synagogene og hedersplassene i gjestebudene. De fortærer enkers hus, og holder lange bønner for syns skyld. Disse skal få dess strengere dom.»
Lukas 20:1-47 Det Norsk Bibelselskap 1930 (NORSK)
Og det skjedde en av dagene mens han lærte folket i templet og forkynte evangeliet, da stod yppersteprestene og de skriftlærde frem sammen med de eldste og sa til ham: Si oss: Med hvad myndighet gjør du dette, eller hvem er det som har gitt dig denne myndighet? Men han svarte og sa til dem: Også jeg vil spørre eder om en ting; si mig: Johannes'dåp, var den fra himmelen eller fra mennesker? Men de samrådde sig med hverandre og sa: Sier vi: Fra himmelen, da sier han: Hvorfor trodde I ham da ikke? Men sier vi: Fra mennesker, da stener hele folket oss; for de tror fullt og fast at Johannes var en profet. Og de svarte at de ikke visste hvor den var fra. Da sa Jesus til dem: Så sier heller ikke jeg eder med hvad myndighet jeg gjør dette. Han begynte da å si denne lignelse til folket: En mann plantet en vingård og leide den ut til vingårdsmenn og drog utenlands for lange tider. Og da tiden kom, sendte han en tjener til vingårdsmennene, forat de skulde gi ham av vingårdens frukt; men vingårdsmennene slo ham, og lot ham gå bort med tomme hender. Og han blev ved og sendte en annen tjener; men de slo også ham og hånte ham og lot ham gå bort med tomme hender. Og han blev ved og sendte en tredje; men de slo også ham til blods og kastet ham ut. Da sa vingårdens herre: Hvad skal jeg gjøre? Jeg vil sende min sønn, den elskede; de vil da vel undse sig for ham. Men da vingårdsmennene fikk se ham, la de op råd med hverandre og sa: Dette er arvingen; la oss slå ham ihjel, så arven kan bli vår! Og de kastet ham ut av vingården og slo ham ihjel. Hvad skal nu vingårdens herre gjøre med dem? Han skal komme og drepe disse vingårdsmenn og overgi vingården til andre. Da de hørte det, sa de: Det må aldri skje! Men han så på dem og sa: Hvad er da dette som er skrevet: Den sten som bygningsmennene forkastet, den er blitt hjørnesten? Hver den som faller på denne sten, han skal knuses; men den som den faller på, ham skal den smuldre til støv. Og de skriftlærde og yppersteprestene søkte å få lagt hånd på ham i samme stund; men de fryktet for folket; for de skjønte at det var om dem han hadde sagt denne lignelse. Og efterat de nogen tid hadde voktet på ham, sendte de lurere, som lot som de var rettferdige, for å fange ham i ord, så de kunde overgi ham til øvrigheten og til landshøvdingens makt. Og de spurte ham og sa: Mester! vi vet at du taler og lærer rett og gjør ikke forskjell på folk, men lærer Guds vei i sannhet; er det oss tillatt å gi keiseren skatt, eller ikke? Men han merket deres list og sa til dem: Vis mig en penning! Hvis billede og påskrift har den? De svarte: Keiserens. Da sa han til dem: Så gi da keiseren hvad keiserens er, og Gud hvad Guds er! Og de var ikke i stand til å fange ham i ord i folkets påhør, og de undret sig over hans svar, og tidde. Men det kom nogen av sadduseerne til ham, de som nekter at det er nogen opstandelse, og de spurte ham og sa: Mester! Moses har foreskrevet oss at når en manns gifte bror dør og ikke har barn, da skal hans bror ta hans hustru til ekte og opreise sin bror avkom. Nu var det syv brødre; og den første tok sig en hustru og døde barnløs. Og den annen og den tredje tok henne, og likeså alle syv; de efterlot ikke barn, og døde. Til sist døde også kvinnen. Hvem iblandt dem skal nu få kvinnen til hustru i opstandelsen? for alle syv har jo hatt henne til hustru. Og Jesus sa til dem: Denne verdens barn tar til ekte og gis til ekte; men de som aktes verdige til å få del i hin verden og i opstandelsen fra de døde, de hverken tar til ekte eller gis til ekte; for de kan ikke mere dø, for de er englene like og er Guds barn, idet de er opstandelsens barn. Men at de døde står op, det har også Moses gitt til kjenne, der hvor det tales om tornebusken, når han kaller Herren Abrahams Gud og Isaks Gud og Jakobs Gud; men han er ikke de dødes Gud, men de levendes; for de lever alle for ham. Da svarte nogen av de skriftlærde og sa: Mester! du taler vel. For de vågde ikke mere å spørre ham om noget. Men han sa til dem: Hvorledes kan det sies at Messias er Davids sønn? David selv sier jo i Salmenes bok: Herren sa til min herre: Sett dig ved min høire hånd, til jeg får lagt dine fiender til skammel for dine føtter! David kaller ham altså herre; hvorledes kan han da være hans sønn? Men i hele folkets påhør sa han til sine disipler: Vokt eder for de skriftlærde, som gjerne vil gå i side klær og gjerne vil la sig hilse på torvene og ha de øverste seter i synagogene og sitte øverst ved gjestebudene; de som opeter enkers hus og for et syns skyld holder lange bønner! Disse skal få dess hårdere dom.
Lukas 20:1-47 Bibelen 2011 bokmål (N11BM)
En dag mens han underviste folket på tempelplassen og forkynte det gode budskapet, kom overprestene og de skriftlærde sammen med de eldste fram til ham og spurte: «Si oss: Med hvilken fullmakt gjør du dette? Hvem er det som har gitt deg denne fullmakten?» Jesus svarte: «Jeg har også noe å spørre dere om. Si meg: Johannes-dåpen, var den fra himmelen eller fra mennesker?» De rådslo med hverandre og sa: «Om vi svarer: ‘Fra himmelen’, vil han si: ‘Hvorfor trodde dere ham da ikke?’ Men om vi svarer: ‘Fra mennesker’, da kommer hele folket til å steine oss, for de er overbevist om at Johannes var en profet.» Så svarte de at de ikke visste hvor Johannes-dåpen var fra. Jesus sa til dem: «Så sier heller ikke jeg til dere med hvilken fullmakt jeg gjør dette.» Så vendte han seg igjen til folket og fortalte denne lignelsen: «En mann plantet en vinmark og forpaktet den bort til noen vinbønder. Så dro han utenlands og skulle være lenge borte. Da tiden kom, sendte han en tjener til bøndene for å få sin del av avlingen. Men de skamslo tjeneren og lot ham gå tomhendt bort. Likevel sendte eieren en annen tjener, men de skamslo ham også, hånte ham og lot ham gå tomhendt bort. Han sendte en tredje, men også ham slo de til blods og kastet ham ut. ‘Hva skal jeg nå gjøre?’ tenkte eieren av vingården. ‘Jo, jeg vil sende min egen kjære sønn. Ham vil de vel ha respekt for.’ Men da vinbøndene fikk se sønnen, samrådde de seg med hverandre og sa: ‘Der har vi arvingen! La oss slå ham i hjel, så blir arven vår.’ Dermed kastet de ham ut av vingården og slo ham i hjel. Hva skal nå vingårdens herre gjøre med dem? Han skal komme og gjøre ende på disse vinbøndene og overlate vingården til andre.» Da sa de som hadde hørt på: «Det må aldri skje!» Men han så på dem og sa: «Hva betyr da dette som står skrevet: Steinen som bygningsmennene vraket, er blitt hjørnestein. Hver den som faller mot denne steinen, skal bli knust. Og den som steinen faller på, skal bli smadret.» De skriftlærde og overprestene ville gjerne ha lagt hånd på ham med det samme, for de skjønte at det var dem han siktet til med denne lignelsen. Men de var redde for folket. De holdt ham da under oppsikt og sendte noen ut for å spionere. De skulle gi seg ut for å være rettskafne menn og prøve å fange ham i noe han sa, så de kunne få overgitt ham til landshøvdingens makt og myndighet. De spurte ham: «Mester, vi vet at du taler og lærer rett. Du gjør ikke forskjell på folk, men lærer sant om hva som er Guds vei. Er det tillatt for oss å betale skatt til keiseren eller ikke?» Men han merket baktankene deres og sa til dem: «Vis meg en denar! Hvilket bilde og navn bærer den?» «Keiserens», svarte de. Da sa han til dem: «Så gi keiseren det som tilhører keiseren, og Gud det som tilhører Gud.» De greide ikke å fange ham i ord mens folket hørte på, og de undret seg over svaret hans og tidde. Noen saddukeere kom til ham, det er de som nekter for at det finnes noen oppstandelse. De la et spørsmål fram for ham. «Mester», sa de, «Moses har gitt oss denne forskriften: Om en mann har en gift bror som dør barnløs, da skal han gifte seg med enken for å holde brorens ætt oppe. Nå var det sju brødre. Den eldste tok seg en kone, men døde barnløs. Den nest eldste giftet seg da med henne, så den tredje, og slik med alle sju; de døde uten å etterlate seg barn. Til sist døde også kvinnen. Når de står opp igjen, hvem av dem skal da få henne til kone? Alle sju har jo vært gift med henne.» Jesus svarte dem: «Menneskene i denne verden gifter seg og blir giftet bort. Men de som blir funnet verdige til å være med i den kommende verden og oppstandelsen fra de døde, de verken gifter seg eller blir giftet bort, for de kan ikke lenger dø. De er som engler, og de er Guds barn, for de er barn av oppstandelsen. Men at de døde står opp, har Moses også vist i fortellingen om tornebusken, når han kaller Herren for Abrahams Gud og Isaks Gud og Jakobs Gud. Han er ikke en Gud for døde, men for levende. De lever alle for ham.» Da sa noen av de skriftlærde: «Mester, du svarte godt.» Og de våget ikke å stille ham flere spørsmål. Jesus spurte dem: «Hvordan kan en si at Messias er Davids sønn? David selv sier jo i Salmenes bok: Herren sa til min herre: Sett deg ved min høyre hånd til jeg får lagt dine fiender som skammel for dine føtter. David kaller ham altså herre, hvordan kan han da være Davids sønn?» Mens alt folket hørte på, sa han til disiplene: «Ta dere i vare for de skriftlærde! De vil gjerne gå omkring i lange kapper og liker at folk hilser dem på torget. De elsker å sitte fremst i synagogene og ha hedersplassene i selskaper. De eter enker ut av huset og holder lange bønner for syns skyld. Men de skal få desto hardere dom.»
Lukas 20:1-47 Norsk oversettelse 1978/1985 bokmål (NO7885BM)
En dag, mens han lærte folket på tempelplassen og forkynte evangeliet, kom overprestene og de skriftlærde til ham sammen med de eldste og spurte: «Si oss: Med hvilken myndighet gjør du dette? Eller hvem er det som har gitt deg en slik fullmakt?» Men Jesus sa til dem: «Jeg har også noe å spørre dere om. Si meg: Var Johannes-dåpen fra himmelen eller fra mennesker?» De rådslo med hverandre og sa: «Om vi svarer: Fra himmelen, vil han si: Hvorfor trodde dere ham da ikke? Men om vi sier: Fra mennesker, da kommer mengden til å steine oss, for de er overbevist om at Johannes var en profet.» Derfor svarte de at de ikke visste hvor den var fra. Da sa Jesus til dem: «Så sier heller ikke jeg med hvilken myndighet jeg gjør dette.» Så vendte han seg igjen til folket og fortalte denne lignelsen: «En mann plantet en vingård og forpaktet den bort til noen vindyrkere, mens han selv reiste ut av landet for lengre tid. Da tiden kom, sendte han en tjener til forpakterne for å få sin del av avlingen. Men de slo ham og lot ham gå tomhendt bort. Likevel sendte eieren en annen tjener; men de slo ham også, hånte ham og lot ham gå tomhendt bort. Han sendte en tredje, og ham slo de til blods og kastet ham ut. Hva skal jeg nå gjøre? tenkte eieren av vingården. Jo, jeg vil sende min egen kjære sønn. Ham vil de sikkert ha respekt for. Men da vindyrkerne fikk se sønnen, samrådde de seg med hverandre og sa: Der har vi arvingen! La oss slå ham i hjel, så blir arven vår. Dermed kastet de ham ut av vingården og slo ham i hjel. Hva skal nå vingårdens herre gjøre med disse forpakterne? Han skal komme og gjøre ende på dem og overlate vingården til andre.» Da sa de som hadde hørt på: «Det må ikke skje!» Men han så på dem og sa: «Hva betyr da dette som står skrevet: Den steinen bygningsmennene vraket, er blitt hjørnestein. Den som faller mot denne steinen, skal skade seg. Men den som steinen faller på, skal bli knust.» De skriftlærde og overprestene ville gjerne legge hånd på ham med det samme, for de skjønte at det var dem han siktet til med denne lignelsen. Men de var redde for folket. De holdt ham da under oppsikt og sendte noen ut for å spionere. De skulle gi seg ut for å være fromme menn og prøve å gripe ham i å si noe galt, så de kunne få overgitt ham til myndighetene og landshøvdingen. De spurte ham: «Mester, vi vet at du taler og lærer rett. Du tar ikke hensyn til person eller rang, men lærer virkelig hva som er Guds vei. Si oss: Er det tillatt å betale skatt til keiseren eller ikke?» Men han merket deres baktanker og sa til dem: «Vis meg en denar! Hvem har sitt bilde og sitt navn her?» «Keiseren,» svarte de. Da sa han til dem: «Så gi keiseren hva keiserens er, og Gud hva Guds er.» De greide ikke å felle ham på noe han sa mens folk hørte på; de bare undret seg over svaret og tidde. Noen saddukeere kom til ham; det er de som nekter at det er noen oppstandelse. De la fram for ham et spørsmål. «Mester,» sa de, «Moses har gitt oss denne forskrift: Om en gift mann dør og ikke har barn, skal hans bror gifte seg med enken og gi sin bror etterkommere. Nå var det sju brødre. Den eldste tok seg en hustru, men døde barnløs. Den nest eldste giftet seg da med henne, så den tredje, og slik med alle sju; men alle døde de barnløse. Til sist døde også kvinnen. Når de så oppstår, hvem av dem skal da ha henne som hustru? Alle sju har jo vært gift med henne.» Jesus svarte dem: «I denne verden tar de til ekte og tas til ekte. Men de som blir funnet verdige til å være med i den kommende verden og oppstandelsen fra de døde, de tar ikke til ekte og tas ikke til ekte. De kan jo ikke mer dø; de er lik englene, og fordi de har fått del i oppstandelsen, er de Guds barn. Men at de døde står opp, det har Moses også vist i fortellingen om tornebusken, når han kaller Herren for Abrahams Gud og Isaks Gud og Jakobs Gud. Han er ikke en Gud for døde, men for levende. De lever alle for ham.» Da sa noen av de skriftlærde: «Mester, du svarte rett.» Og ingen våget å stille ham flere spørsmål. Jesus spurte dem: «Hvordan kan en si at Messias er Davids sønn? For David selv sier jo i Salmenes bok: Herren sa til min herre: Sett deg ved min høyre hånd til jeg får lagt dine fiender som skammel for dine føtter. David kaller altså Messias for herre; hvordan kan han da være Davids sønn?» Mens hele mengden hørte på, sa han til disiplene: «Vokt dere for de skriftlærde! De vil gjerne gå omkring i side kapper og liker at folk hilser dem på torget. De elsker å sitte fremst i synagogene og ha hedersplassene i selskaper. De slår til seg enkers hus og holder lange bønner for syns skyld. Men de skal få så meget hardere dom.»