Lukas 2:1-38
Lukas 2:1-38 Norsk Bibel 88/07 (NB)
Og det skjedde i de dager at det gikk ut et bud fra keiser Augustus at all verden skulle skrives inn i manntall. Dette var den første innskrivning, i den tid Kvirinius var landshøvding i Syria. Og alle gikk for å la seg innskrive, hver til sin by. Også Josef dro opp fra Galilea, fra byen Nasaret, til Judea, til Davids by, som heter Betlehem, fordi han var av Davids hus og ætt, for å la seg innskrive sammen med Maria, sin forlovede, som var med barn. Men det skjedde mens de var der, da kom tiden da hun skulle føde. Og hun fødte sin sønn, den førstefødte. Hun svøpte ham og la ham i en krybbe, fordi det ikke var rom for dem i herberget. Det var noen gjetere der på stedet som var ute på marken og holdt nattevakt over flokken sin. Og se, en Herrens engel sto hos dem, og Herrens herlighet lyste om dem. Og de ble meget forferdet. Men engelen sa til dem: Frykt ikke! For se, jeg forkynner dere en stor glede - en glede for alt folket. I dag er det født dere en frelser, som er Messias, Herren - i Davids by. Og dette skal dere ha til tegn: Dere skal finne et barn som er svøpt og ligger i en krybbe. Og med ett var det sammen med engelen en himmelsk hærskare, som lovpriste Gud og sa: Ære være Gud i det høyeste, og fred på jorden, i mennesker Guds velbehag. Og det skjedde, da englene var fart opp fra dem til himmelen, da sa gjeterne til hverandre: La oss nå gå rett til Betlehem og se dette som har skjedd, det som Herren har kunngjort oss. De skyndte seg av sted, og de fant både Maria og Josef, og barnet som lå i krybben. Da de hadde sett det, fortalte de om det ordet som var talt til dem om dette barnet. Og alle som hørte det, undret seg over det som ble sagt dem av gjeterne. Men Maria tok vare på alle disse ordene og grunnet på dem i sitt hjerte. Gjeterne vendte så tilbake, og de priste og lovet Gud for alt det de hadde hørt og sett, slik det var blitt sagt dem. Da åtte dager var gått, og han skulle omskjæres, fikk han navnet Jesus, som han var kalt av engelen før han ble unnfanget i mors liv. Og da deres renselsesdager etter Moseloven var til ende, tok de ham med opp til Jerusalem for å fremstille ham for Herren, slik det står skrevet i Herrens lov: Alt av mannkjønn som åpner mors liv, skal kalles hellig for Herren. Og de skulle gi det offeret som Herrens lov foreskriver, et par turtelduer eller to dueunger. Og se, det var en mann i Jerusalem som hette Simeon, en rettferdig og gudfryktig mann. Han ventet på Israels trøst, og Den Hellige Ånd var over ham. Det var åpenbart for ham av Den Hellige Ånd at han ikke skulle se døden før han hadde sett Herrens Messias. Han kom til templet, drevet av Ånden. Da foreldrene kom inn med barnet Jesus for å gjøre med ham som skikken var etter loven, tok Simeon ham i armene sine og lovet Gud, og sa: Herre, nå kan du la din tjener fare herfra i fred, etter ditt ord, for mine øyne har sett din frelse, som du har beredt for alle folks åsyn, et lys til åpenbaring for hedningene, og en herlighet for ditt folk Israel. Og Josef og hans mor undret seg over det som ble sagt om ham. Og Simeon velsignet dem og sa til hans mor, Maria: Se, denne er satt til fall og oppreisning for mange i Israel, og til et tegn som blir motsagt, men også din egen sjel skal et sverd gjennombore, for at mange hjerters tanker skal bli åpenbart. Og det var en profetinne der, Anna, Fanuels datter, av Asjers stamme. Hun var kommet høyt opp i årene. Etter sin jomfrutid hadde hun levd sju år med sin mann. Deretter hadde hun levd som enke til en alder av åttifire år. Hun forlot aldri templet, men tjente Gud i faste og bønn dag og natt. I samme stund sto også hun fram og lovpriste Gud, og hun talte om ham til alle dem som ventet på forløsning for Jerusalem.
Lukas 2:1-38 Bibelen – Guds Ord 2017 (BGO)
Det skjedde i de dager at det gikk ut et bud fra keiser Augustus om at hele verden skulle innskrives i manntall. Denne innskrivningen fant først sted mens Kvirinius var landshøvding i Syria. Alle reiste for å la seg innskrive, hver til sin egen by. Også Josef dro opp fra Galilea, fra byen Nasaret til Judea, til Davids by, som kalles Betlehem, fordi han var av Davids hus og slekt, for å bli innskrevet sammen med Maria, sin forlovede kone, som var med barn. Det skjedde mens de var der, at alle dagene var gått, og hun skulle føde. Hun fødte sin Sønn, Den Førstefødte, svøpte Ham i lintøy og la Ham i en krybbe, fordi det ikke var rom for dem i herberget. Nå var det noen gjetere på det stedet som oppholdt seg ute på markene og holdt vakt over flokkene sine om natten. Og se, en Herrens engel sto foran dem, Herrens herlighet strålte rundt dem, og de ble skrekkslagne. Da sa engelen til dem: «Vær ikke redde, for se, jeg forkynner dere en stor glede som skal bli hele folket til del. I dag er det født dere en Frelser i Davids by, Han er Kristus, Herren. Dette skal dere ha som tegn: Dere skal finne et Barn svøpt i lintøy, som ligger i en krybbe.» Straks var det en skare av den himmelske hær sammen med engelen, og de priste Gud og sa: «Ære være Gud i det høyeste, og fred på jorden, Guds velbehag blant menneskene!» Da englene hadde fart bort fra dem til Himmelen, sa gjeterne til hverandre: «La oss nå gå rett til Betlehem og se dette som har skjedd, det Herren har kunngjort for oss.» De skyndte seg av sted og fant Maria og Josef og Barnet, som lå i en krybbe. Da de hadde sett Ham, gjorde de kjent vidt omkring hva som var sagt dem om dette Barnet. Alle som hørte det, undret seg over det gjeterne fortalte. Men Maria tok vare på alle disse ordene og tenkte grundig på dem i sitt hjerte. Gjeterne vendte tilbake og æret og priste Gud for alt det de hadde hørt og sett, slik det var blitt fortalt dem. Da åtte dager var omme og Barnet skulle omskjæres, fikk Han navnet Jesus, det navnet som var gitt av engelen før Han ble unnfanget i mors liv. Da nå dagene for Marias renselse etter Moseloven var over, tok de Ham med til Jerusalem for å framstille Ham for Herren, slik det er skrevet i Herrens lov: Enhver av hankjønn som åpner morsliv, skal kalles hellig for Herren , og for å bære fram et offer etter det som er sagt i Herrens lov: Et par turtelduer eller to unge duer. Det var en mann i Jerusalem som het Simeon. Han var rettferdig og gudfryktig og ventet på Israels Trøst, og Den Hellige Ånd var over ham. Det var blitt åpenbart for ham av Den Hellige Ånd at han ikke skulle se døden før han hadde sett Herrens Kristus. Så kom han, ledet av Ånden, inn i tempelet. Da foreldrene førte Barnet Jesus inn for å gjøre med Ham etter lovens skikk, tok han Ham i armene sine og lovet Gud og sa: «Herre, nå kan Du sette din tjener fri til å dra herfra i fred, etter Ditt ord. For mine øyne har sett Din frelse, som Du har gjort ferdig for alle folks øyne, et lys som gir åpenbaring for hedningfolkene, og en herlighet for Ditt folk Israel.» Josef og Jesu mor undret seg over alle de ord som ble sagt om Ham. Simeon velsignet dem og sa til Hans mor Maria: «Se, Han er satt til fall og oppreisning for mange i Israel, og til et tegn som skal bli motsagt. Ja, et sverd skal gjennombore også din egen sjel, for at mange hjerters tanker skal bli åpenbart.» Nå var det en profetinne der, Anna, Fanuels datter, av Asjers stamme. Hun var i en langt framskreden alder, og etter sin jomfrustand hadde hun levd sju år med sin ektemann. Denne kvinnen var nå enke på omkring 84 år. Hun forlot ikke tempelet, men tjente Gud med faste og bønner natt og dag. Hun sto fram i samme stund og lovpriste Herren og talte om Ham til alle som ventet på forløsning i Jerusalem.
Lukas 2:1-38 Det Norsk Bibelselskap 1930 (NORSK)
Og det skjedde i de dager at det utgikk et bud fra keiser Augustus at all verden skulde innskrives i manntall. Dette var den første innskrivning, i den tid Kvirinius var landshøvding i Syria. Og alle gikk for å la sig innskrive, hver til sin by. Men også Josef drog op fra Galilea, fra byen Nasaret, til Judea, til Davids stad, som heter Betlehem, fordi han var av Davids hus og ætt, for å la sig innskrive sammen med Maria, sin trolovede, som var fruktsommelig. Men det skjedde mens de var der, da kom tiden da hun skulde føde. Og hun fødte sin sønn, den førstefødte, og svøpte ham og la ham i en krybbe, fordi det ikke var rum for dem i herberget. Og det var nogen hyrder der på stedet, som var ute på marken og holdt nattevakt over sin hjord. Og se, en Herrens engel stod for dem, og Herrens herlighet lyste om dem, og de blev meget forferdet. Og engelen sa til dem: Forferdes ikke! for se, jeg forkynner eder en stor glede, som skal vederfares alt folket! Eder er idag en frelser født, som er Kristus, Herren, i Davids stad. Og dette skal I ha til tegn: I skal finne et barn svøpt, liggende i en krybbe. Og straks var det hos engelen en himmelsk hærskare, som lovet Gud og sa: Ære være Gud i det høieste, og fred på jorden, i mennesker hans velbehag! Og det skjedde da englene var faret fra dem op til himmelen, da sa hyrdene til hverandre: La oss nu gå like til Betlehem og se dette som har hendt, og som Herren har kunngjort oss! Og de skyndte sig og kom og fant både Maria og Josef, og barnet som lå i krybben; og da de hadde sett det, fortalte de dem det ord som var sagt dem om dette barn. Og alle som hørte det, undret sig over det som blev dem sagt av hyrdene; men Maria gjemte alle disse ord og grundet på dem i sitt hjerte. Og hyrdene vendte tilbake, og priste og lovet Gud for alt det de hadde hørt og sett, således som det var blitt sagt dem. Og da åtte dager var til ende, og han skulde omskjæres, blev han kalt Jesus, det navn som engelen hadde nevnt før han blev undfanget i mors liv. Og da deres renselses-dager efter Mose lov var til ende, førte de ham op til Jerusalem for å stille ham frem for Herren(-) som det er skrevet i Herrens lov: Alt mannkjønn som åpner mors liv, skal kalles hellig for Herren(-) og for å gi offer, efter det som er sagt i Herrens lov, et par turtelduer eller to due-unger. Og se, det var en mann i Jerusalem ved navn Simeon, og denne mann var rettferdig og gudfryktig og ventet på Israels trøst; og den Hellige Ånd var over ham, og det var åpenbaret ham av den Hellige Ånd at han ikke skulde se døden før han hadde sett Herrens salvede. Han kom, drevet av Ånden, inn i templet, og da foreldrene førte barnet Jesus inn for å gjøre med ham som skikk var efter loven, da tok han ham på sine armer og lovet Gud og sa: Herre! nu lar du din tjener fare herfra i fred, efter ditt ord; for mine øine har sett din frelse, som du har beredt for alle folks åsyn, et lys til åpenbarelse for hedningene, og en herlighet for ditt folk Israel. Og hans far og hans mor undret sig over det som blev talt om ham. Og Simeon velsignet dem, og sa til hans mor Maria: Se, denne er satt til fall og opreisning for mange i Israel, og til et tegn som blir motsagt; men også din sjel skal et sverd gjennemstinge, forat mange hjerters tanker skal bli åpenbaret. Og der var en profetinne, Anna, Fanuels datter, av Asers stamme; hun var kommet langt ut i årene, hadde levd med sin mann i syv år efter sin jomfrustand, og nu for sig selv som enke inntil en alder av fire og åtti år; hun vek aldri fra templet, men tjente Gud med faste og bønn natt og dag. Og hun trådte til i samme stund og priste Gud, og hun talte om ham til alle dem som ventet på forløsning for Jerusalem.
Lukas 2:1-38 Bibelen 2011 bokmål (N11BM)
Det skjedde i de dager at det gikk ut befaling fra keiser Augustus om at hele verden skulle innskrives i manntall. Denne første innskrivningen ble holdt mens Kvirinius var landshøvding i Syria. Og alle dro av sted for å la seg innskrive, hver til sin by. Josef dro da fra byen Nasaret i Galilea opp til Judea, til Davids by Betlehem, siden han var av Davids hus og ætt, for å la seg innskrive sammen med Maria, som var lovet bort til ham, og som ventet barn. Og mens de var der, kom tiden da hun skulle føde, og hun fødte sin sønn, den førstefødte. Hun svøpte ham og la ham i en krybbe, for det var ikke husrom for dem. Det var noen gjetere der i nærheten som var ute på marken og holdt nattevakt over flokken sin. Med ett sto en Herrens engel foran dem, og Herrens herlighet lyste om dem. De ble overveldet av redsel. Men engelen sa til dem: «Frykt ikke! Se, jeg forkynner dere en stor glede, en glede for hele folket: I dag er det født dere en frelser i Davids by; han er Messias, Herren. Og dette skal dere ha til tegn: Dere skal finne et barn som er svøpt og ligger i en krybbe.» Med ett var engelen omgitt av en himmelsk hærskare, som lovpriste Gud og sang: «Ære være Gud i det høyeste, og fred på jorden blant mennesker Gud har glede i!» Da englene hadde forlatt dem og vendt tilbake til himmelen, sa gjeterne til hverandre: «La oss gå inn til Betlehem for å se dette som har hendt, og som Herren har kunngjort for oss.» Og de skyndte seg av sted og fant Maria og Josef og det lille barnet som lå i krybben. Da de fikk se ham, fortalte de alt som var blitt sagt dem om dette barnet. Alle som hørte på, undret seg over det gjeterne fortalte. Men Maria tok vare på alt som ble sagt, og grunnet på det i sitt hjerte. Gjeterne dro tilbake. De lovet og priste Gud for alt de hadde hørt og sett; alt var slik som det var sagt dem. Da åtte dager var gått og han skulle omskjæres, fikk han navnet Jesus, det som engelen hadde gitt ham før han ble unnfanget i mors liv. Da renselsestiden som Moseloven påla dem, var forbi, tok de ham med opp til Jerusalem for å bære ham fram for Herren. For det står skrevet i Herrens lov: Alt av hankjønn som åpner morslivet, skal være helliget Herren. De skulle også bringe det offeret som Herrens lov påbyr: et par turtelduer eller to dueunger. I Jerusalem bodde det en mann som het Simeon. Han var rettskaffen og gudfryktig og ventet på Israels trøst. Den hellige ånd var over ham, og Ånden hadde latt ham få vite at han ikke skulle se døden før han hadde sett Herrens salvede. Nå kom han til tempelet, ledet av Ånden. Og da Jesu foreldre kom med barnet for å gjøre med ham som skikken var etter loven, tok Simeon barnet opp i armene sine. Han lovpriste Gud og sa: «Herre, nå lar du din tjener fare herfra i fred, slik som du har lovet. For mine øyne har sett din frelse, som du har gjort i stand like for ansiktet på alle folk, et lys til åpenbaring for hedningene og ditt folk Israel til ære.» Hans far og mor undret seg over det som ble sagt om ham. Og Simeon velsignet dem og sa til hans mor Maria: «Se, han er satt til fall og oppreisning for mange i Israel, og til et tegn som blir motsagt – ja, også gjennom din egen sjel skal det gå et sverd. Slik skal de tankene mange bærer i hjertet, komme for dagen.» Det var en kvinne der som var profet, Anna, Fanuels datter, av Asjers stamme. Hun var langt oppe i årene. Som ung hadde hun vært gift i sju år og hadde siden levd som enke til hun nå var åttifire år. Hun forlot aldri tempelet, men tjente Gud i faste og bønn natt og dag. I samme stund kom også hun fram og lovpriste Gud, og hun fortalte om barnet til alle som ventet på frihet for Jerusalem.
Lukas 2:1-38 Norsk oversettelse 1978/1985 bokmål (NO7885BM)
Det skjedde i de dager at det gikk ut befaling fra keiser Augustus om at hele verden skulle innskrives i manntall. Denne første innskrivning ble holdt mens Kvirinius var landshøvding i Syria. Og alle drog av sted for å la seg innskrive, hver til sin by. Josef drog da fra byen Nasaret i Galilea opp til Judea, til Davids by Betlehem, siden han var av Davids hus og ætt, for å la seg innskrive sammen med Maria, sin trolovede, som ventet barn. Og mens de var der, kom tiden da hun skulle føde, og hun fødte sin sønn, den førstefødte, svøpte ham og la ham i en krybbe. For det var ikke plass til dem i herberget. Det var noen gjetere der i nærheten som var ute og holdt nattevakt over sauene sine. Med ett stod en Herrens engel foran dem, og Herrens herlighet lyste om dem. De ble meget forferdet. Men engelen sa til dem: «Frykt ikke! Jeg kommer til dere med bud om en stor glede, en glede for hele folket: I dag er det født dere en frelser i Davids by; han er Kristus, Herren. Og dette skal dere ha til tegn: Dere skal finne et barn som er svøpt og ligger i en krybbe.» Med ett var engelen omgitt av en himmelsk hærskare, som lovpriste Gud og sang: «Ære være Gud i det høyeste og fred på jorden blant mennesker som har Guds velbehag!» Da englene hadde forlatt dem og vendt tilbake til himmelen, sa gjeterne til hverandre: «La oss gå inn til Betlehem for å se dette som har hendt, og som Herren har kunngjort oss.» Og de skyndte seg av sted og fant Maria og Josef og det lille barnet som lå i krybben. Da de fikk se ham, fortalte de alt som var blitt sagt dem om dette barnet. Alle som hørte på, undret seg over det gjeterne fortalte. Men Maria gjemte alt dette i sitt hjerte og grunnet på det. Gjeterne drog tilbake, mens de priste og lovet Gud for det de hadde hørt og sett; alt var slik som det var blitt sagt dem. Da åtte dager var gått og han skulle omskjæres, fikk han navnet Jesus, det som engelen hadde nevnt før han ble unnfanget i mors liv. Da renselsestiden som Moseloven påla dem, var forbi, tok de ham med opp til Jerusalem for å bære ham fram for Herren. For det står skrevet i Herrens lov: Alt førstefødt av hankjønn skal være viet Herren. De skulle også bringe det offer som Herrens lov foreskriver: et par turtelduer eller to dueunger. I Jerusalem bodde det den gang en mann som hette Simeon; han var rettskaffen og gudfryktig og ventet på tiden som skulle komme med trøst for Israel. Den Hellige Ånd var over ham, og Ånden hadde latt ham få vite at han ikke skulle dø før han hadde sett Herrens Salvede. Nå kom han til templet, ledet av Ånden. Og da Jesu foreldre kom med barnet for å gjøre med ham som skikk var etter loven, tok Simeon barnet i sine armer, priste Gud og sa: Herre, nå lar du din tjener fare herfra i fred, slik som du har sagt. Med egne øyne har jeg sett din frelse, som du har beredt i alle folks påsyn, et lys som blir til åpenbaring for hedningene og til ære for ditt folk Israel. Hans far og mor undret seg over det som ble sagt om ham. Og Simeon velsignet dem og sa til hans mor Maria: «Se, han er satt til fall og oppreisning for mange i Israel, og til et tegn som blir motsagt. Slik skal mange hjerters tanker komme for dagen. Men også gjennom din sjel skal det gå et sverd.» Det var en kvinne der som var profet, Anna, Fanuels datter, av Asjers stamme. Hun var høyt oppe i årene. Som ung hadde hun vært gift i sju år og hadde siden levd som enke, til hun nå var åttifire år. Hun forlot aldri templet, men tjente Gud i faste og bønn natt og dag. Nå kom også hun fram og lovpriste Gud; og hun talte om barnet til alle som ventet på frelse for Jerusalem.