Klagesangene 2:1-22
Klagesangene 2:1-22 Norsk Bibel 88/07 (NB)
Å, hvor Herren i sin vrede har hyllet Sions datter i mørke skyer! Han har kastet Israels pryd fra himmelen til jorden. På sin vredes dag kom han ikke sin fotskammel* i hu. Uten skånsel har Herren tilintetgjort alle Jakobs boliger. I sin vrede har han brutt ned Judas datters festninger, kastet dem til jorden. Han har vanæret riket og dets stormenn. I brennende vrede har han hogd av hvert horn i Israel. For fiendens åsyn har han dratt sin høyre hånd tilbake. Han har satt Jakob i brann lik en flammende ild som fortærer rundt omkring. Han har spent sin bue som en fiende, stilt seg med sin høyre hånd som en motstander og drept alt som var en lyst for vårt øye. I Sions datters telt har han utøst sin vrede som ild. Herren er blitt som en fiende. Han har tilintetgjort Israel, tilintetgjort alle dets palasser, ødelagt dets festninger og hopet opp sorg på sorg over Judas datter. Han har plyndret sin hytte som om det var en hage. Han har ødelagt sitt forsamlingssted. Herren har latt høytid og sabbat bli glemt i Sion. I sin vrede og harme har han vanæret både konge og prest. Herren har forkastet sitt alter, forsmådd sin helligdom. Han har overgitt palassenes murer i fiendens vold. De lot sin røst høre i Herrens hus som på en høytidsdag. Herren besluttet å ødelegge Sions datters mur. Han strakte ut målesnoren, han dro ikke sin hånd tilbake fra herjing, og han lot voller og murer sørge. Forfalne ligger de der. Byportene er sunket i jorden, han har ødelagt og sprengt bommene. Kongen og høvdingene bor blant hedningene, så det ikke finnes noen lov. Heller ikke har hennes profeter fått noe syn fra Herren. Sions datters eldste sitter tause på jorden. De har strødd støv på hodet, bundet om seg med sekk. Jerusalems jomfruer har senket sitt hode til jorden. Mine øyne er tæret bort av tårer, det gjærer i meg. Mitt indre er utøst på jorden, fordi mitt folks datter er ødelagt, fordi de små barn og spedbarn faller om på byens gater. De roper til sine mødre: Hvor er korn og vin? - De faller om på byens gater lik sårede, og oppgir ånden ved sine mødres barm. Hva skal jeg vitne for deg? Hva skal jeg ligne deg med, du Jerusalems datter? Hva skal jeg sammenligne deg med, så jeg kunne trøste deg, du jomfru, Sions datter? For stor som havet er din skade, hvem kan lege deg? Dine profeter har skuet tomme og dårlige ting for deg. De åpenbarte ikke din misgjerning for å hindre ditt fangenskap, men de forkynte deg tomme og villedende spådommer. Alle de som går forbi på veien, slår hendene sammen over deg. De spotter og rister på hodet over Jerusalems datter: Er dette den byen de kalte skjønnhetens krone, all jordens glede? Alle dine fiender spiler opp munnen mot deg, de spotter og skjærer tenner. De sier: Vi har ødelagt henne! Ja, dette er den dagen vi har ventet på. Vi har opplevd den, vi har sett den. Herren har gjort det han hadde tenkt. Han har oppfylt sitt ord som han hadde forkynt fra gamle dager. Han har brutt ned uten skånsel. Han lot fienden glede seg over deg, han løftet dine motstanderes horn. Rop av hjertet til Herren! - Du Sions datters mur! La tårer renne som bekker dag og natt. Unn deg ingen hvile, la ikke ditt øye ha ro! Stå opp, rop høyt om natten, når nattevaktene begynner! Utøs ditt hjerte som vann for Herrens åsyn! Løft dine hender til ham for dine barns liv, de som faller om av sult på alle gatehjørner! Se, Herre, se! Hvem har du gjort slik med? Skal kvinner ete sin livsfrukt, de spede barn som bæres på armen? Skal prest og profet bli slått i hjel i Herrens helligdom? Ung og gammel ligger på jorden i gatene. Mine jomfruer og mine unge menn er falt for sverdet. Du slo i hjel på din vredes dag, du slaktet uten skånsel. Som du samler folket på en høytidsdag, slik kalte du sammen redsler over meg fra alle kanter. På Herrens vredes dag var det ingen som slapp unna eller ble reddet. Dem som jeg varsomt bar på armene og fostret, dem ødela min fiende.
Klagesangene 2:1-22 Bibelen – Guds Ord 2017 (BGO)
Se hvordan Herren omslutter Sions datter med sin vredes skyer! Han kastet Israels skjønnhet ned fra Himmelen til jorden, Han husket ikke på sin fotskammel på sin vredes dag. Herren har ødelagt og har ikke hatt medynk med noen av Jakobs bosteder. I sin vrede har Han revet ned festningsverkene til Judas datter og slått dem til jorden. Han har vanhelliget kongeriket og hennes fyrster. I sin brennende vrede har Han hogd av hvert horn i Israel. Han trakk sin høyre hånd tilbake da fienden nærmet seg. Han har flammet opp mot Jakob lik en brennende ild som fortærer alt rundt omkring. Han står som en fiende med spent bue. Som en motstander har Han med sin høyre hånd slått i hjel alle som var en lyst for øyet. I Sions datters telt har Han utøst sin harme som ild. Herren er blitt som en fiende. Han har ødelagt Israel. Han har ødelagt alle hennes borger, lagt hennes festningsverker i ruiner og latt det bli mye sukk og klage i Judas datter. Han har øvet vold mot sin hytte, som om det var en hage. Han har lagt sitt forsamlingssted i ruiner. Herren har latt de fastsatte høytidene og sabbatene bli glemt i Sion. I sin brennende harme har Han vraket både konge og prest. Herren har forkastet sitt alter, Han har oppgitt sin helligdom. Borgmurene hennes har Han overgitt i fiendens hånd. De ropte høyt i Herrens hus, som på høytidsdagen. Herren satte seg fore å ødelegge muren til Sions datter. Han strakk ut målesnoren. Han dro ikke sin hånd tilbake fra ødeleggelsen. Derfor lot Han festningsvollen og muren klage. De lå sammen, forfalt. Hennes porter har sunket til jorden. Han har ødelagt og sprengt hennes bommer. Hennes konge og fyrster bor blant folkeslagene. Loven lyder ikke mer, og hennes profeter får ikke noe syn fra Herren. De eldste hos Sions datter sitter tause på jorden. De kaster støv på hodet og kler seg i sekkestrie. Jerusalems jomfruer bøyer hodet til jorden. Mine øyne tæres bort av tårer. Mitt indre er i opprør. Min galle er utøst på jorden siden mitt folks datter blir knust, siden småbarna og spedbarna ligger kraftløse på torgene i byen. De roper til sine mødre: «Hvor er korn og vin?» De lå kraftløse og nedslåtte på byens torg, de oppga ånden i sine mødres fang. Hvordan skal jeg vitne for deg? Hva skal jeg ligne deg med, du Jerusalems datter? Hva skal jeg sammenligne deg med, så jeg kan trøste deg, du jomfru, Sions datter? For ditt sammenbrudd er mektig som havet. Hvem kan lege deg? Dine profeter har sett falske og tomme syner for deg. De avslørte ikke din misgjerning, så dine bortførte fanger kunne vende tilbake. Nei, byrdene de så for deg, var falske og forførende. Alle som går forbi, slår hendene sammen. De spotter og rister på hodet over Jerusalems datter: «Er dette den byen som er kalt den fullkomne skjønnheten, hele jordens fryd?» Alle dine fiender gaper mot deg, spotter og skjærer tenner. De sier: «Vi har ødelagt henne! Sannelig, dette er den dagen vi har ventet på. Vi har nådd den, vi har sett den!» Herren har gjort det Han hadde planlagt. Han har oppfylt sitt Ord, det Han tidligere ga befaling om. Han har revet ned og ikke vist skånsel. Han lot fienden glede seg over deg. Han har opphøyet dine motstanderes horn. Deres hjerte roper til Herren. «Du, Sions datters mur, la tårene renne som en bekk dag og natt! Unn deg ingen ro! La ikke dine øyne få hvile! Stå opp, rop ut i natten, når nattevaktene begynner. Utøs ditt hjerte som vann for Herrens ansikt! Løft dine hender fram for Hans ansikt for dine små barns liv. De faller utmattet av sult på alle gatehjørner.» Se, Herre, se etter! Mot hvem har Du gjort dette? Skal kvinnene ete sin egen livsfrukt, de små barna de bærer i hendene? Skal prest og profet bli slått i hjel i Herrens helligdom? Ung og gammel ligger på gatene. Mine jomfruer og mine unge menn har falt for sverdet. Du slo dem i hjel på Din vredes dag, Du har slaktet og ikke vist skånsel. Som til en høytidsdag sammenkalte du redsler fra alle kanter. På Herrens vredes dag fikk ingen slippe unna eller overleve. Dem jeg har båret i hendene og oppfostret, de er utslettet av min fiende.
Klagesangene 2:1-22 Det Norsk Bibelselskap 1930 (NORSK)
Hvor Herren i sin vrede har innhyllet Sions datter i mørke skyer! Han har kastet Israels herlighet fra himmelen til jorden, og han har ikke kommet i hu sine føtters skammel på sin vredes dag. Herren har uten skånsel tilintetgjort alle Jakobs boliger, han har i sin vrede brutt ned Judas datters festninger, kastet dem til jorden; han har vanhelliget riket og dets fyrster. Han har i brennende vrede avhugget hvert horn i Israel, dradd sin høire hånd tilbake for fiendens åsyn {de. latt fienden uhindret trenge frem.} og satt Jakob i brand lik en ildslue som fortærer rundt omkring. Han har spent sin bue som en fiende, stilt sig med sin høire hånd som en motstander og drept alt som var en lyst for vårt øie; i Sions datters telt har han utøst sin vrede som ild. Herren er blitt som en fiende, han har tilintetgjort Israel, tilintetgjort alle dets palasser, ødelagt dets festninger og hopet sorg på sorg over Judas datter. Han har med vold revet ned sitt gjerde som gjerdet om en have, han har ødelagt sitt forsamlingssted; Herren har latt høitid og sabbat bli glemt i Sion, og i sin vrede og harme forskutt konge og prest. Herren har forkastet sitt alter, forsmådd sin helligdom; han har overgitt dets {Jerusalems.} palassers murer i fiendens vold; de {fiendene.} lot sin røst høre i Herrens hus som på en høitidsdag. Herren tenkte på å ødelegge Sions datters mur, han strakte ut målesnoren, han drog ikke sin hånd tilbake fra herjing, og han lot voller og murer sørge; forfalne ligger de der alle. Dets porter er sunket i jorden, han har ødelagt og sprengt dets bommer; dets konge og dets høvdinger bor blandt hedningene, så der ikke er nogen lov; heller ikke har dets profeter fått noget syn fra Herren. Sions datters eldste sitter tause på jorden; de har strødd støv på sitt hode, omgjordet sig med sekk; Jerusalems jomfruer har senket sitt hode til jorden. Mine øine er borttæret av tårer, det gjærer i mitt indre, min lever er utøst til jorden, fordi mitt folks datter er ødelagt, fordi de små barn og de diende vansmektet på byens gater; de ropte til sine mødre: Hvor er korn og vin? (-)da de vansmektet på byens gater lik sårede, da de opgav ånden ved sine mødres barm. Hvad skal jeg vidne for dig, hvad skal jeg ligne dig med, du Jerusalems datter? Hvad skal jeg stille ved siden av dig, så jeg kunde trøste dig, du jomfru, Sions datter? For stor som havet er din skade; hvem kan læge dig? Dine profeter har skuet for dig tomme og dårlige ting; de åpenbarte ikke din misgjerning for å avvende ditt fangenskap, men de forkynte dig tomme og villedende spådommer. De slår hendene sammen over dig alle de som går forbi på veien; de spotter og ryster på hodet over Jerusalems datter: Er dette den stad de kalte skjønnhetens krone, all jordens glede? Alle dine fiender spiler op sin munn mot dig, de spotter og skjærer tenner, de sier: Vi har ødelagt den; ja, dette er den dag vi har ventet på; vi har oplevd den, vi har sett den. Herren har gjort det han hadde tenkt, han har fullbyrdet sitt ord som han hadde forkynt alt i fordums dager, han har brutt ned uten skånsel; og han lot fienden glede sig over dig, han lot dine motstandere bære sine horn høit. Deres hjerte roper til Herren. (-)Du Sions datters mur! La tårer rinne som bekker dag og natt, unn dig ikke nogen hvile, la ikke ditt øie ha ro! Stå op, rop høit om natten, når nattevaktene begynner! Utøs ditt hjerte som vann for Herrens åsyn! Løft dine hender til ham for dine barns liv, de som vansmekter av hunger på alle gatehjørner! Se, Herre, se! Hvem har du gjort således med? Skal kvinner ete sin livsfrukt, de spede barn som bæres på armen? Skal prest og profet slås ihjel i Herrens helligdom? Ung og gammel ligger på jorden i gatene, mine jomfruer og mine unge menn er falt for sverdet; du slo ihjel på din vredes dag, du slaktet uten skånsel. Som på en høitidsdag kalte du redsler over mig fra alle kanter, og det var ikke på Herrens vredes dag nogen som slapp unda eller blev reddet; dem som jeg hadde båret på armen og opfostret, dem ødela min fiende.
Klagesangene 2:1-22 Bibelen 2011 bokmål (N11BM)
I vrede dekker Herren datter Sion med mørke skyer! Han har kastet Israels pryd fra himmelen ned på jorden. Han tenkte ikke på sin fotskammel på sin vredes dag. Bet ב Herren slukte beitemarkene i Jakob, han sparte ingen av dem. I sinne rev han ned hver festning hos datter Juda, jevnet dem med jorden, vanæret riket og høvdingene. Gimel ג I brennende vrede hogg han av hvert horn i Israel. Han trakk sin høyre hånd tilbake da fienden kom. I Jakob brant han som en flammende ild som fortærte alt omkring seg. Dalet ד Som fienden spente han buen, sto klar med sin høyre hånd, som motstanderen drepte han alt som ga øyet glede. Han øste harme ut som ild over teltet til datter Sion. He ה Herren ble en fiende. Han slukte Israel, slukte alle borgene, gjorde ende på festningene og dynget datter Juda ned med sorg og savn. Waw ו Han raserte sin hytte som en snauer en hage, gjorde ende på høytidsstedet. HERREN lar høytid og sabbat bli glemt i Sion. I harme og vrede har han foraktet konge og prest. Zajin ז Herren forkastet sitt alter, vraket sin helligdom. Borgmurene i byen ga han i fiendens hender. De ropte høyt i HERRENS hus som på en høytidsdag. Het ח HERREN besluttet å ødelegge muren rundt datter Sion. Han strakte målesnoren og rev ned, lot ikke hånden ligge. Slik lot han voll og mur sørge. Begge falt. Tet ט Portene har sunket i jorden. Bommene har han brutt i stykker. Konge og stormenn er i fremmed land. Det finnes ingen lov, selv ikke profetene får syn fra HERREN. Jod י Sions eldste sitter tause på jorden. De har kastet støv på hodet, kledd seg i sekkestrie. Jentene i Jerusalem bøyer hodet mot jorden. Kaf כ Øynene er såre av gråt, magen er urolig, gallen helles ut på jorden. Folket, min datter, er knust, småbarn og spedbarn forgår på gatene i byen. Lamed ל De spør mødrene sine: «Hvor er brød og vin?» Lik sårede segner de om på gatene i byen, livet ebber ut på mors fang. Mem מ Hva skal jeg si til deg, hva ligner du, datter Jerusalem? Hva skal jeg ligne deg med, datter Sion, for å trøste deg, unge jente? Skaden din er stor som havet, hvem kan helbrede deg? Nun נ Det profetene dine så, var bare løgn og blendverk. De viste deg ikke din skyld, vendte ikke din skjebne. Budskapet deres kom fra falske, forførende syner. Samek ס Alle som går forbi deg, slår hendene sammen, de plystrer og rister på hodet av datter Jerusalem. Var det om denne byen folk sa: Fullkommen i skjønnhet, en glede for hele jorden? Pe פ Alle fiender gaper mot deg. De plystrer hånlig og skjærer tenner. De sier: Vi har slukt henne. Dette er dagen vi ventet på; endelig fikk vi se den! Ajin ע HERREN har gjort som han tenkte, han har oppfylt ordet sitt, det han har kunngjort fra gammel tid. Han rev ned uten skånsel, lot din motstander glede seg og løftet fiendens horn. Tsade צ Hjertet roper til Herren. La tårene renne som bekker, du mur rundt datter Sion, både dag og natt! Unn deg ikke hvile, la ikke øyet få ro! Qof ק Stå opp, rop høyt om natten, rop ved hver nattevakt. Øs ut ditt hjerte som vann for Herrens ansikt. Løft hendene til ham for livet til småbarna dine, som forgår av sult på alle gatehjørner. Resj ר Se, HERRE, se hvem du har gjort dette med! Skal kvinner spise barna sine, småbarna de bærer på armen? Skal prest og profet bli drept i Herrens helligdom? Sjin ש Unge og gamle ligger på bakken ute i gatene. Mine unge jenter og gutter har falt for sverd. Du drepte dem på din vredes dag, du slaktet uten skånsel. Taw ת Slik du samler folket en høytidsdag, kalte du sammen redsler fra alle kanter. Ingen slapp unna, ingen overlevde på HERRENS vredesdag. Dem jeg hadde båret og fostret, gjorde fienden ende på.
Klagesangene 2:1-22 The Bible in Norwegian 1978/85 bokmål (N78BM)
Å, hvor Herren i sin vrede har hyllet Sion ¬i mørke skyer. Han har kastet Israels pryd fra himmelen ned på jorden. Sin fotskammel ¬kom han ikke i hu på sin vredes dag. Herren har uten skånsel ødelagt alle Jakobs bosteder. I sin harme rev han ned alle festningene ¬for folket i Juda. Han jevnet dem med jorden og vanæret riket ¬og dets stormenn. I brennende vrede hogg han av hvert horn i Israel. Da fienden rykket fram, trakk han sin høyre hånd ¬tilbake. I Jakob tente han en ild som flammet opp og fortærte rundt omkring. Som en fiende spente han buen og løftet sin høyre hånd. Som en motstander drepte han alt det vi frydet oss over å se. Over Sion-datterens telt øste han sin harme ut som ild. Herren viste seg som en fiende og gjorde ende på Israel. Han ødela alle borgene ¬i landet og utslettet festningene. Sorg og sut hopet han opp over Judas datter. Han herjet sin hytte ¬som en ribber en hage, tilintetgjorde sitt samlingssted. Herren lot folk på Sion glemme både høytid og sabbat. I sin harme og vrede har han vanæret konge og prest. Herren forkastet sitt alter og oppgav sin helligdom. Borgmurene i byen overgav han i fiendens hånd. De ropte høyt i Herrens hus som på en høytidsdag. Herren satte seg fore å ødelegge muren ¬for Sions datter. Han strakte målesnoren ut for å rive ned og trakk ikke hånden tilbake. Han spredte sorg ¬over voll og mur, og nå er de sunket sammen. Byens porter er sunket i jorden, bommene har han sprengt ¬og knust. Konge og stormenn ¬er i fremmed land, det er ingen rettledning å få. Profetene får ikke lenger syner fra Herren. De eldste i folket på Sion sitter tause på jorden. De strør mold på hodet og binder sørgeplagg om livet. De unge piker i Jerusalem bøyer sitt hode mot jorden. Øynene mine forgår av gråt, det gjærer i mitt indre. Mitt mot og min kraft er borte fordi mitt folk er brutt sammen, for både barn og spedbarn siger om i byens gater. De roper til sine mødre: «Hvor blir det av brød og vin?» De siger om som sårede i byens gater og trekker sitt ¬siste åndedrag ved sine mødres bryst. Hvordan skal jeg tale til deg, hva skal jeg ligne deg med, du Jerusalems datter? Hvilken sammenligning ¬skal jeg bruke, for å trøste deg, Sion, ¬du unge jomfru? For din skade er stor ¬som havet, hvem kan lege deg? Løgn og bedrag var synene som dine profeter forkynte deg. De åpenbarte ikke din skyld, så de kunne vende din lagnad. Nei, tomme, ¬villedende spådomsord fikk de om deg i synene sine. Alle som drar forbi på veien, slår hendene sammen ¬når de ser deg. De spotter Jerusalems datter og rister på hodet av henne: «Er dette den byen som ble kalt den fullkomne skjønnhet, ¬en fryd for all verden?» Alle dine fiender spiler opp gapet mot deg. De piper, skjærer tenner ¬og sier: «Vi har utslettet henne. Ja, dette er dagen vi ventet på, vi har fått oppleve den.» Herren har gjort det han tenkte, han har oppfylt det ord som han forkynte ¬for lenge siden. Uten skånsel rev han ned. Han lot fienden more seg ¬over deg og løftet ¬dine motstanderes horn. Rop av hjertet til Herren, klag din nød, du Sions datter! La tårene strømme som bekker både dag og natt! Unn deg ikke hvile, la ikke ditt øye få ro! Stå opp, rop høyt om natten, når nattevaktene begynner. La det komme fram for Herren, det som fyller ditt hjerte. Løft dine hender til ham og be om livet ¬for dine småbarn, som utmattet av sult siger om på alle gatehjørner. Se, Herre, og legg merke til hvem du behandler så ille. Skal kvinner spise sine barn, de små som de bærer på armen? Skal prest og profet bli drept i Herrens helligdom? Unge og gamle ligger på jorden, midt i gatene. Mine unge piker og gutter er nå falt for sverd. Du drepte dem ¬på din vredes dag, da du slaktet uten skånsel. Som du samler folket ¬på en festdag, slik sendte du redsler ¬mot meg. Ingen slapp unna ¬og berget seg på Herrens vredes dag. Barna som jeg ¬hadde båret og fostret, gjorde fienden ende på.