1 Mosebok 8:1-22
1 Mosebok 8:1-22 Norsk Bibel 88/07 (NB)
Men Gud kom i hu Noah og alle ville dyr og alt feet som var med ham i arken. Og Gud lot en vind blåse over jorden, og vannet sank. Dypets kilder og himmelens sluser ble lukket, og regnet fra himmelen stanset. Vannet trakk seg etter hvert tilbake fra jorden, og vannet begynte å minke da hundre og femti dager var gått. I den sjuende måneden, på den syttende dagen i måneden, ble arken stående på Ararat-fjellene. Og vannet fortsatte å synke inntil den tiende måneden. I den tiende måneden, på den første dagen i måneden, kom fjelltoppene til syne. Da førti dager var gått, åpnet Noah luken han hadde gjort på arken og slapp ut en ravn. Den fløy fram og tilbake inntil vannet var tørket bort fra jorden. Så sendte han ut en due for å se om vannet hadde sunket fra jordens overflate. Men duen fant ikke noe sted å hvile sin fot, og den kom tilbake til ham i arken, for det sto vann over hele jordens overflate. Da rakte han ut hånden og tok den inn til seg i arken. Han ventet ennå sju dager, og sendte så igjen duen ut av arken. Duen kom til ham da det led mot kveld. Og se, den hadde et friskt oljeblad i nebbet. Da skjønte Noah at vannet var sunket bort fra jorden. Men han ventet ennå sju dager, så slapp han duen ut, og da kom den ikke tilbake til ham mer. Og det skjedde, i det seks hundre og første året, i den første måneden, på den første dagen i måneden, var vannet tørket bort fra jorden. Da tok Noah taket av arken og så ut, og se, jorden var tørr. I den andre måneden, på den tjuesjuende dagen i måneden, var jorden helt tørr. Da talte Gud til Noah og sa: Gå ut av arken, du og din hustru og dine sønner og dine svigerdøtre med deg. Alt levende som er hos deg, av alt kjød, fugl og fe og alt kryp som rører seg på jorden - før det ut med deg! Det skal vrimle av dem på jorden, de skal være fruktbare og formere seg på jorden. Så gikk Noah ut, og hans sønner, hans kone og hans svigerdøtre med ham. Alle dyrene, alt krypet, alle fuglene, alt som rører seg på jorden - alt etter sitt slag, gikk ut av arken. Og Noah bygde et alter for Herren. Han tok av alle rene dyr og av alle rene fugler og ofret brennoffer på alteret. Og Herren kjente den behagelige duften, og Herren sa i sitt hjerte: Jeg vil aldri mer forbanne jorden for menneskets skyld, for menneskehjertets tanker er onde fra ungdommen av. Jeg vil aldri mer drepe alt levende, slik jeg nå har gjort. Så lenge jorden står heretter, skal såtid og høst, kulde og hete, sommer og vinter, dag og natt aldri ta slutt.
1 Mosebok 8:1-22 Bibelen – Guds Ord 2017 (BGO)
Men Gud husket på Noah og hver levende skapning og hvert dyr som var sammen med ham i arken. Gud lot en vind blåse over jorden, og vannet sank. Dypets kilder og himmelens sluser ble stengt, og regnet fra himmelen stanset. Vannet trakk seg hele tiden bort fra jorden, etter 150 dager sank vannet. I den sjuende måneden, på den syttende dagen i måneden, ble arken stående på Ararat-fjellene. Vannet sank stadig, helt til den tiende måneden. I den tiende måneden, på den første dagen i måneden, kom fjelltoppene til syne. Ved slutten av de 40 dagene åpnet Noah luken han hadde laget på arken. Så sendte han en ravn av sted, og den fløy fram og tilbake inntil vannet var tørket bort fra jorden. Han sendte også en hunndue fra seg for å se om vannet hadde sunket fra jordoverflaten. Men duen fant ikke noe sted å hvile sin fot, så hun vendte tilbake til ham i arken. For vannet lå over hele jordoverflaten. Så rakte han ut hånden og tok imot duen, og han dro henne inn til seg i arken. Så ventet han ennå i sju dager, og igjen sendte han duen ut fra arken. Da duen kom tilbake til ham om kvelden, se, da hadde hun et friskt olivenblad i nebbet. Da forsto Noah at vannet hadde sunket fra jorden. Så ventet han ennå sju dager til og sendte duen ut igjen. Da kom hun ikke tilbake til ham mer. I det seks hundre og første året, i den første måneden, på den første dagen i måneden, skjedde det: Vannet hadde tørket bort fra jorden. Noah tok bort overbygget på arken og så ut, og se, jordoverflaten var tørr. I den andre måneden, på den tjuesjuende dagen i måneden, var jorden helt tørr. Da talte Gud til Noah og sa: «Gå ut av arken, du og din kone og dine sønner og svigerdøtre sammen med deg. Ta med deg ut hver levende skapning av alt kjøtt som er med deg, fugler og fe og alle kryp som kryper på jorden, så de kan utbre seg, være fruktbare og bli mange på jorden.» Så gikk Noah ut, og hans sønner og hans kone og hans svigerdøtre med ham. Hvert dyr, hvert kryp, hver fugl og alt det som kryper på jorden, alt etter sine arter, kom ut av arken. Så bygde Noah et alter for Herren og tok av hvert rent dyr og hver ren fugl og bar fram brennoffer på alteret. Herren kjente den velbehagelige duften. Da sa Herren i sitt hjerte: «Jeg vil aldri mer forbanne jorden for menneskets skyld, selv om hver tanke i menneskets hjerte er ond fra ungdommen av. Jeg vil heller aldri mer ødelegge hver levende skapning, slik Jeg nå har gjort. Så lenge jorden består, skal såtid og høsttid, kulde og varme, vinter og sommer, dag og natt aldri opphøre.»
1 Mosebok 8:1-22 Det Norsk Bibelselskap 1930 (NORSK)
Da kom Gud Noah i hu og alle de ville dyr og alt feet som var med ham i arken; og Gud lot en vind fare over jorden, og vannet falt. Og det store dyps kilder og himmelens sluser lukkedes, og regnet fra himmelen stanset. Og vannet vek efterhånden tilbake fra jorden, og vannet begynte å ta av, da hundre og femti dager var gått. Og i den syvende måned, på den syttende dag i måneden, blev arken stående på Ararat-fjellene. Og vannet tok mere og mere av inntil den tiende måned; i den tiende måned, på den første dag i måneden, kom fjelltoppene til syne. Og da firti dager var gått, åpnet Noah vinduet på arken som han hadde gjort, og sendte ut en ravn; den fløi frem og tilbake, inntil vannet var tørket bort av jorden. Så sendte han en due ut fra sig for å se om vannet var sunket bort fra jordens overflate. Men duen fant ikke noget hvilested for sin fot, og den kom tilbake til ham i arken, for det stod vann over hele jorden. Da rakte han ut sin hånd og tok den inn til sig i arken. Så bidde han ennu syv dager til og sendte så atter duen ut av arken. Og duen kom til ham ved aftenstid, og se, den hadde et friskt oljeblad i nebbet; da skjønte Noah at vannet var sunket bort fra jorden. Men han bidde ennu syv dager til; så sendte han duen ut, og da kom den ikke tilbake til ham mere. I det seks hundre og første år, i den første måned, på den første dag i måneden, var vannet tørket bort fra jorden. Da tok Noah taket av arken; og han så ut, og se, jorden var tørr. Og i den annen måned, på den syv og tyvende dag i måneden, var jorden aldeles tørr. Da talte Gud til Noah og sa: Gå ut av arken, du og din hustru og dine sønner og dine sønners hustruer med dig. Alle de dyr som er hos dig, alt kjød, både fuglene og feet og alt krypet som rører sig på jorden, skal du føre ut med dig, og de skal vrimle på jorden og være fruktbare og bli mange på jorden. Så gikk han ut, og hans sønner og hans hustru og hans sønners hustruer med ham. Alle dyrene, alt krypet og alle fuglene, alt som rører sig på jorden, gikk ut av arken, hvert efter sitt slag. Og Noah bygget Herren et alter, og han tok av alle de rene dyr og av alle de rene fugler og ofret brennoffer på alteret. Og Herren kjente den velbehagelige duft. Og Herren sa i sitt hjerte: Jeg vil aldri mere forbanne jorden for menneskets skyld; for menneskehjertets tanker er onde fra ungdommen av; og jeg vil aldri mere drepe alt levende, som jeg nu har gjort. Herefter skal, så lenge jorden står, sæd og høst, og frost og hete, og sommer og vinter, og dag og natt aldri høre op.
1 Mosebok 8:1-22 Bibelen 2011 bokmål (N11BM)
Men Gud tenkte på Noah og alle ville dyr og alt fe som var med ham i arken. Gud lot en vind blåse over jorden, og vannet begynte å synke. Dypets kilder og himmelens sluser ble stengt, regnet fra himmelen stanset, og vannet trakk seg bort fra jorden litt etter litt. Etter 150 dager begynte vannet å minke. Den syttende dagen i den sjuende måneden ble arken stående på Ararat-fjellene. Og vannet minket mer og mer helt til den tiende måneden. Den første dagen i den tiende måneden kom fjelltoppene til syne. Da førti dager var gått, åpnet Noah luken han hadde laget på arken, og sendte ut ravnen. Den fløy fram og tilbake til vannet hadde tørket bort fra jorden. Så sendte han ut duen for å se om det var blitt mindre vann på jordoverflaten. Men duen fant ikke noe sted hvor den kunne hvile foten, og vendte tilbake til ham i arken, for det sto vann over hele jorden. Han rakte ut hånden, grep duen og tok den inn til seg i arken. Han ventet sju dager til og sendte så duen ut av arken igjen. Duen kom til ham i kveldingen, og se, den hadde et friskt oljeblad i nebbet. Da skjønte Noah at det var blitt mindre vann på jorden. Og han ventet sju dager til. Så sendte han ut duen, og da vendte den ikke tilbake til ham mer. I det året Noah fylte 601 år, den første dagen i den første måneden, hadde vannet tørket bort fra jorden. Da tok Noah taket av arken og så ut. Og se, jordoverflaten hadde tørket opp. Den tjuesjuende dagen i den andre måneden var jorden tørr. Og Gud talte til Noah: «Gå ut av arken, du og din kone og dine sønner og dine svigerdøtre sammen med deg! Alle dyrene som er hos deg, alt levende, både fugler og fe og alt kryp som det kryr av på jorden, skal du ta med deg. De skal myldre på jorden og være fruktbare og bli mange.» Så gikk Noah ut sammen med sine sønner og sin kone og sine svigerdøtre. Og alle ville dyr og alt fe og alle fugler og alt kryp som det kryr av på jorden, art etter art, gikk ut av arken. Noah bygde et alter for HERREN, og han tok noen rene dyr og noen rene fugler og ofret brennoffer på alteret. Og HERREN kjente den behagelige duften. Da sa HERREN i sitt hjerte: «Jeg vil aldri mer forbanne jorden for menneskets skyld, selv om menneskehjertet vil det onde fra ungdommen av. Aldri mer vil jeg drepe alt som lever, slik jeg nå har gjort. Så lenge jorden står, skal såtid og høsttid, kulde og varme, sommer og vinter, dag og natt aldri ta slutt.»
1 Mosebok 8:1-22 The Bible in Norwegian 1978/85 bokmål (N78BM)
Men Gud kom i hu Noah og alle ville dyr og alle husdyr som var med ham i arken. Gud lot en vind blåse over jorden, og vannet begynte å synke. Havdypets kilder og himmelens luker ble stengt, og regnet fra himmelen stanset. Etter hvert trakk vannet seg tilbake fra jorden. Da hundre og femti dager var gått, hadde det minket. Den syttende dagen i den sjuende måneden ble arken stående på Ararat-fjellene. Og vannet minket mer og mer helt til den tiende måneden. Den første dagen i den tiende måneden kom fjelltoppene til syne. Da førti dager var gått, åpnet Noah den luken han hadde laget på arken, og slapp ut en ravn. Den fløy fram og tilbake til vannet var tørket bort fra jorden. Så sendte han ut en due for å se om vannet hadde sunket fra jordoverflaten. Men duen fant ikke noe sted hvor den kunne hvile sin fot, og kom tilbake til ham i arken; for det stod vann over hele jorden. Han rakte ut hånden, grep duen og tok den inn til seg i arken. Han ventet sju dager til og sendte så duen ut av arken igjen. Da det led mot kveld, kom duen til ham og hadde et friskt oljeblad i nebbet. Da skjønte Noah at vannet hadde sunket og var borte fra jorden. Men han ventet enda sju dager. Så slapp han ut duen, og da kom den ikke tilbake til ham mer. I det året Noah fylte 601 år, den første dagen i den første måneden, hadde vannet tørket bort fra jorden. Nå tok Noah taket av arken, og da han så utover, var jorden tørr. Den tjuesjuende dagen i den andre måneden var den helt tørr. Da sa Gud til Noah: «Gå ut av arken, du og din kone og dine sønner og sønnekoner med deg! Ta med deg alle dyrene som er hos deg, alt som lever, både fugl og fe og alt kryp som det kryr av på jorden! Det skal myldre av dem på jorden, og de skal være fruktbare og formere seg.» Så gikk Noah ut, og hans sønner og hans kone og sønnekoner sammen med ham. Og alle ville dyr og husdyr og fugler og alt kryp som det kryr av på jorden, det ene slaget etter det andre, gikk ut av arken. Noah bygde et alter for Herren og tok noen rene dyr og noen rene fugler og ofret brennoffer på alteret. Da Herren kjente den behagelige duften, tenkte han med seg selv: «Jeg vil aldri mer forbanne jorden for menneskenes skyld; for menneskehjertets tanker er onde like fra ungdommen av. Aldri mer vil jeg drepe alt som lever, slik som jeg nå har gjort det. Så lenge jorden står, skal sæd og høst, kulde ¬og varme, sommer og vinter, dag og natt aldri mer ta slutt.»