Apostlenes gjerninger 7:1-53
Apostlenes gjerninger 7:1-53 Norsk Bibel 88/07 (NB)
Da sa ypperstepresten: Er dette sant? Og Stefanus svarte: Brødre og fedre, hør på meg! Herlighetens Gud viste seg for vår far Abraham mens han var i Mesopotamia, før han bosatte seg i Karan. Og han sa til ham: Dra ut fra ditt land og fra din slekt, og gå til det landet som jeg vil vise deg! Da dro han ut fra Kaldeer-landet og slo seg ned i Karan. Og etter at hans far var død, lot Gud ham flytte derfra til dette landet som dere nå bor i. Han ga ham ingen eiendom i det, ikke en fotsbredd. Men han lovte å gi ham landet til eiendom, og hans ætt etter ham, enda han ikke hadde barn. Og Gud talte slik: Hans ætt skal leve som utlendinger i et fremmed land. Folket der skal holde dem i trelldom og mishandle dem i fire hundre år. Men det folket som de skal trelle under, vil jeg dømme, sa Gud. Og deretter skal de dra ut derfra og tjene meg på dette stedet. Og han ga ham omskjærelsens pakt. Han fikk så sønnen Isak og omskar ham på den åttende dagen. Og Isak fikk Jakob, og Jakob de tolv patriarkene. Og patriarkene ble misunnelige på Josef og solgte ham til Egypt. Men Gud var med ham. Han fridde ham ut av alle hans trengsler, og ga ham nåde og visdom for faraos, egypterkongens øyne. Og han satte ham til høvding over Egypt og over hele sitt hus. Så kom det hunger over hele landet Egypt og Kana’an. Det ble stor nød, og våre fedre fant ikke noe å mette seg med. Men da Jakob fikk høre at det var korn i Egypt, sendte han våre fedre dit, først én gang. Den andre gangen ga Josef seg til kjenne for sine brødre, og farao fikk kjennskap til Josefs slekt. Josef sendte da bud og kalte til seg sin far Jakob og hele sin slekt, syttifem sjeler. Så dro Jakob ned til Egypt, og han døde, han og våre fedre. De ble ført til Sikem og lagt i den graven som Abraham kjøpte av Hamors barn i Sikem for en kjøpesum av sølv. Etter som nå tiden nærmet seg da det løftet Gud hadde gitt til Abraham skulle bli oppfylt, vokste folket og ble tallrikt i Egypt, inntil det sto fram en annen konge over Egypt, en som ikke kjente Josef. Han for fram med list mot vårt folk. Han mishandlet våre fedre og tvang dem til å sette ut sine nyfødte barn, slik at de ikke skulle leve opp. På den tiden ble Moses født. Han var fager for Gud. I tre måneder ble han fostret i sin fars hus. Men da de hadde satt ham ut, tok faraos datter ham opp og fostret ham som sin egen sønn. Moses fikk opplæring i all egypternes visdom, og han var mektig i ord og gjerninger. Da han hadde fylt førti år, fikk han i sinne å se til sine brødre, Israels barn. Da han så en som led urett, hjalp han ham. Han hevnet den som ble mishandlet, og slo egypteren i hjel. Han tenkte da at hans brødre skulle forstå at Gud ville gi dem frelse ved hans hånd, men de forsto det ikke. Dagen etter kom han over to som sloss, og han prøvde å få dem til å holde fred, og sa: Menn, dere er jo brødre! Hvorfor gjør dere hverandre urett? Men han som gjorde urett mot sin neste, støtte Moses fra seg og sa: Hvem har satt deg til høvding og dommer over oss? Du vil kanskje slå meg i hjel, på samme måten som du slo egypteren i hjel i går? Dette ordet fikk Moses til å flykte. Han ble en utlending i Midians land og fikk der to sønner. Og da førti år var til ende, viste Herrens engel seg for ham i ørkenen ved Sinai-fjellet, i flammen av en brennende tornebusk. Da Moses så det, undret han seg over synet. Men da han gikk borttil for å se på det, kom en røst fra Herren: Jeg er dine fedres Gud, Abrahams og Isaks og Jakobs Gud. Men Moses skalv av redsel og våget ikke å se opp. Og Herren sa til ham: Løs skoene av dine føtter, for det stedet du står på, er hellig grunn. Jeg har lagt nøye merke til hvordan mitt folk blir mishandlet i Egypt. Deres sukk har jeg hørt, og jeg er steget ned for å fri dem ut. Og nå, kom, jeg vil sende deg til Egypt. Denne Moses, som de fornektet da de sa: Hvem har satt deg til høvding og dommer? - ham sendte Gud både som høvding og redningsmann ved den engelens hånd som viste seg for ham i tornebusken. Han var den som førte dem ut, han gjorde under og tegn i Egypt og i Rødehavet og i ørkenen i førti år. Han er den Moses som sa til Israels barn: Gud skal reise opp for dere en profet likesom meg av deres brødre. Han er den som i menigheten i ørkenen var med engelen som talte til ham på Sinai berg, og med våre fedre. Han mottok levende ord for å gi dem til oss. Ham ville våre fedre ikke være lydige mot. De skjøv ham fra seg, og i sine hjerter vendte de seg til Egypt. De sa til Aron: Gjør oss guder som kan dra foran oss! For vi vet ikke hva som er hendt med denne Moses, han som førte oss ut av landet Egypt. Og i de dagene laget de seg en kalv, bar fram offer til avgudsbildet, og gledet seg over det som deres egne hender hadde laget. Men Gud vendte seg bort og overga dem til å dyrke himmelens hær, som det står skrevet i profetenes bok: Israels hus! Ga dere meg vel slaktoffer og andre offer i førti år i ørkenen? Nei, dere bar med dere Moloks telt og guden Remfans stjerne, de bildene dere laget for å tilbe dem, og jeg vil føre dere i landflyktighet helt bortom Babylon. Våre fedre hadde vitnesbyrdets telt* i ørkenen. Han som talte til Moses, hadde påbudt ham å gjøre det etter det forbildet han hadde sett. Dette tok våre fedre i arv, og sammen med Josva førte de det inn i det landet som hedningene hadde eid, de som Gud drev bort for våre fedre. Slik var det like til Davids dager. Han fant nåde hos Gud, og ba om at han måtte finne et bosted for Jakobs Gud. Men Salomo bygde ham et hus. Men Den Høyeste bor ikke i hus som er gjort med hender, som profeten sier: Himmelen er min trone, og jorden en skammel for mine føtter. Hva slags hus kan dere da bygge for meg, sier Herren, eller hvor er stedet hvor jeg kan hvile? Har ikke min hånd gjort alt dette? Dere stivnakker og uomskårne på hjerter og ører! Dere står alltid Den Hellige Ånd imot - som deres fedre, så også dere! Hvem av profetene ble ikke forfulgt av deres fedre? De drepte dem som forut forkynte at Den Rettferdige skulle komme, han som dere nå har forrådt og myrdet, dere som har mottatt loven, gitt ved engler, og ikke har holdt den!
Apostlenes gjerninger 7:1-53 Bibelen – Guds Ord 2017 (BGO)
Da sa øverstepresten: «Stemmer dette?» Stefanus svarte: «Brødre og fedre, hør: Herlighetens Gud åpenbarte seg for vår far Abraham da han var i Mesopotamia, før han bosatte seg i Karan. Han sa til ham: ‘ Dra ut fra landet ditt og fra slekten din, og dra til landet som Jeg vil vise deg. ’ Så dro han ut fra kaldeernes land og bosatte seg i Karan. Da hans far var død, flyttet Han ham derfra til dette landet dere nå bor i. Gud ga ham ingen arv i det, ikke engang nok til å sette foten på. Men selv om Abraham ikke hadde barn, lovte Gud å gi landet som eiendom til ham og hans slekt etter ham. Men Gud talte på denne måten: Hans etterkommere skulle bo i et fremmed land, og der skulle de gjøre dem til slaver og undertrykke dem i 400 år. ‘ Det folket de skal trelle under, vil Jeg dømme ’ , sa Gud. ‘ Og deretter skal de komme ut og tjene Meg på dette sted. ’ Han ga ham omskjærelsens pakt. Så ble Abraham far til Isak og omskar ham den åttende dagen. Og Isak ble far til Jakob, og Jakob til de tolv patriarkene. Patriarkene ble misunnelige på Josef og solgte ham til Egypt. Men Gud var med ham. Han fridde ham ut fra alle trengslene hans og ga ham nåde og visdom i møte med Farao, kongen i Egypt. Han gjorde ham til høvding over Egypt og over hele sitt hus. Det kom en hungersnød og stor trengsel over hele Egypts og Kanaans land, og våre fedre fikk ikke tak i mat. Da Jakob hørte at det var korn i Egypt, sendte han ned våre fedre først. Den andre gangen ga Josef seg til kjenne for brødrene sine, og Josefs slekt ble kjent for Farao. Så sendte Josef bud og kalte til seg sin far Jakob og hele sin slekt, 75 personer. Jakob dro ned til Egypt. Han døde, både han og våre fedre. De ble båret tilbake til Sikem og lagt i den graven Abraham hadde kjøpt for en bestemt pengesum fra sønnene til Hamor, far til Sikem. Men da det nærmet seg tiden for det løftet Gud hadde sverget til Abraham, vokste folket og ble stort i Egypt, helt til en annen konge sto fram, en som ikke kjente Josef. Denne mannen behandlet vårt folk svikefullt, undertrykte våre forfedre og fikk dem til å sette ut de nyfødte barna, slik at de ikke skulle leve opp. På denne tiden ble Moses født, og han var til behag for Gud. Og han ble oppfostret i sin fars hus i tre måneder. Men etter at han var satt ut, tok Faraos datter ham inn og fostret ham opp som sin egen sønn. Moses ble opplært i all egypternes visdom, og ble mektig i ord og gjerninger. Da han var 40 år gammel, ble det lagt på hans hjerte å besøke sine brødre, Israels etterkommere. Da han så en av dem lide urett, forsvarte han ham og hevnet ham som ble undertrykt, og han slo egypteren i hjel. Han tenkte nemlig at hans brødre skulle forstå at Gud ville gi dem frelse ved hans hånd, men de forsto ikke det. Og den neste dagen så han dem slåss. Han prøvde å forlike dem ved å si: ‘Menn, dere er brødre. Hvorfor gjør dere urett mot hverandre?’ Han som gjorde urett mot sin neste, skjøv ham vekk og sa: ‘ Hvem gjorde deg til hersker og dommer over oss? Du vil vel ikke drepe meg, slik du drepte egypteren i går? ’ På grunn av dette svaret flyktet Moses og ble boende som fremmed i landet Midjan, der han fikk to sønner. Da 40 år var gått, åpenbarte Herrens Engel seg for ham i flammende ild i en tornebusk. Det var i ørkenen ved Sinaifjellet. Da Moses så den, undret han seg over synet. Da han gikk nærmere for å se, kom Herrens røst til ham, og sa: ‘ Jeg er dine fedres Gud, Abrahams Gud, Isaks Gud og Jakobs Gud. ’ Moses skalv og våget ikke å se på. Og Herren sa til ham: ‘ Ta sandalene av dine føtter, for stedet der du står, er hellig jord. Jeg har sannelig sett undertrykkelsen av Mitt folk som er i Egypt. Jeg har hørt deres klage og er kommet for å utfri dem. Kom nå, Jeg vil sende deg til Egypt.’ Denne Moses som de forkastet da de sa: ‘ Hvem har gjort deg til høvding og dommer? ’, er den Gud sendte til å være både høvding og befrier ved den Engels hånd som åpenbarte seg for ham i tornebusken. Moses førte dem ut etter at han hadde gjort under og tegn i landet Egypt, i Rødehavet og i ørkenen i 40 år. Dette er den Moses som sa til Israels etterkommere: ‘ En Profet som meg vil Herren deres Gud oppreise for dere fra deres brødre. Ham skal dere høre på! ’ Han er det som sto fram i forsamlingen i ørkenen, sammen med Engelen som talte til ham på Sinaifjellet, og sammen med våre fedre. Det var han som mottok de levende ord, for å gi dem til oss, han som våre fedre ikke ville lyde, men forkastet. I sine hjerter vendte de tilbake til Egypt og sa til Aron: ‘ Lag guder til oss som kan gå foran oss. For denne Moses som førte oss ut av landet Egypt, ham vet vi ikke hva det har hendt med. ’ I de dager lagde de en kalv og bar fram offer til avgudsbildet og gledet seg over sine egne henders verk. Så vendte Gud seg bort og overga dem til å tilbe himmelens hær, slik det er skrevet i profetenes bok: Bar dere vel slaktoffer og offergaver fram for Meg i de 40 årene i ørkenen, du Israels hus? Dere tok også med Moloks tabernakel og stjernen til deres gud Remfan , gudebilder dere lagde for å tilbe. Jeg vil bortføre dere bortenfor Babel. Vitnesbyrdets telt var hos våre fedre i ørkenen, slik Gud hadde bestemt. Han hadde pålagt Moses å lage det etter det forbildet som han hadde sett. Dette mottok våre fedre i sin tid som arv; sammen med Josva førte de det også inn i det landet som var tatt i eie av folkeslagene, dem som Gud drev ut for våre fedres ansikt i tiden fram til Davids dager, David som fant nåde for Gud og ba om å finne et bosted for Jakobs Gud. Det var Salomo som bygde et hus for Ham. Men Den Høyeste bor ikke i templer lagd med hender, slik profeten sier: «Himmelen er Min trone, og jorden er Min fotskammel. Hva slags hus vil dere bygge for Meg? sier Herren, eller hvor er Mitt hvilested? Har ikke Min hånd gjort alt dette?» Dere som er så stivnakket og uomskåret både på hjerte og ører! Dere står alltid Den Hellige Ånd imot. Slik deres fedre gjorde, gjør dere også. Hvem av profetene ble ikke forfulgt av deres fedre? De drepte dem som på forhånd forkynte om Den Rettferdiges komme. Dere ble nå de som forrådte Ham og ble Hans drapsmenn, dere som har mottatt loven ved englers anvisning og ikke har holdt den.»
Apostlenes gjerninger 7:1-53 Det Norsk Bibelselskap 1930 (NORSK)
Ypperstepresten sa da: Er dette sant? Han svarte: Brødre og fedre! Hør på mig: Herlighetens Gud åpenbarte sig for vår far Abraham mens han var i Mesopotamia, før han hadde bosatt sig i Karan, og sa til ham: Dra ut fra ditt land og fra din slekt, og gå til det land som jeg vil vise dig! Så drog han ut fra kaldeernes land og bosatte sig i Karan. Og derfra lot Gud ham efter farens død flytte til dette land som I nu bor i; men han gav ham ikke arvelodd der, enn ikke en fotsbredd; og han lovte å gi ham det til eie, og hans ætt efter ham, enda han ikke hadde barn. Og Gud talte således: Hans ætt skal bo i utlendighet i et fremmed land, og de skal holde den i trældom og mishandle den i fire hundre år; og det folk som de skal træle under, vil jeg dømme, sa Gud, og derefter skal de dra ut derfra og tjene mig på dette sted. Og han gav ham omskjærelsens pakt; og så fikk han sønnen Isak, og omskar ham på den åttende dag, og Isak fikk sønnen Jakob, og Jakob blev far til de tolv patriarker. Og patriarkene bar avind mot Josef og solgte ham til Egypten; og Gud var med ham og fridde ham ut av alle hans trengsler, og gav ham nåde og visdom for Faraos, egypterkongens øine; og han satte ham til høvding over Egypten og hele sitt hus. Så kom det hungersnød over hele Egyptens land og Kana'n, og stor trengsel, og våre fedre fant ikke føde. Men da Jakob fikk høre at det var korn i Egypten, sendte han våre fedre dit første gang; og annen gang blev Josef gjenkjent av sine brødre, og Josefs byrd kom til Faraos kunnskap. Da sendte Josef bud og kalte til sig sin far Jakob og hele sin slekt, fem og sytti sjeler. Så drog Jakob ned til Egypten, og han døde, han og våre fedre, og de blev ført til Sikem og lagt i den grav som Abraham kjøpte for en kjøpesum i sølv av Hemors barn i Sikem. Efter som nu tiden nærmet sig da det løfte skulde opfylles som Gud hadde gitt Abraham, tok folket til og blev mannsterkt i Egypten, inntil det fremstod en annen konge over Egypten, som ikke kjente Josef; han fór med svik mot vårt folk, og ved mishandling tvang han våre fedre til å sette sine nyfødte barn ut, så de ikke skulde holdes i live. På den tid blev Moses født, og han var fager for Gud; han blev i tre måneder fostret i sin fars hus, og da han var blitt utsatt, tok Faraos datter ham op, og fostret ham og tok ham i sønns sted. Og Moses blev oplært i all egypternes visdom, og han var mektig i ord og gjerninger. Men da han var blitt firti år gammel, fikk han i sinne å se til sine brødre, Israels barn, og da han så en lide urett, kom han ham til hjelp og hevnet den som blev mishandlet, og slo egypteren ihjel. Han tenkte da at hans brødre skulde forstå at Gud gav dem frelse ved hans hånd; men de forstod det ikke. Den næste dag kom han til dem mens de trettet, og han formante dem til å holde fred, han sa: I menn! I er brødre; hvorfor gjør I hverandre urett? Men han som gjorde sin næste urett, støtte ham fra sig og sa: Hvem har satt dig til høvding og dommer over oss? Vil du kanskje slå mig ihjel, som du igår slo ihjel egypteren? Men Moses flyktet for dette ords skyld, og blev en utlending i Midians land og fikk der to sønner. Og da firti år var til ende, åpenbarte en engel sig for ham i berget Sinais ørken i en brennende tornebusk. Da Moses så det, undret han sig over synet; men da han gikk bort for å se på det, kom en røst fra Herren: Jeg er dine fedres Gud, Abrahams og Isaks og Jakobs Gud. Men Moses skalv av redsel, og vågde ikke å se på det. Og Herren sa til ham: Løs skoene av dine føtter! for det sted du står på, er hellig jord. Jeg har grant sett hvor mitt folk blir mishandlet i Egypten, og deres sukk har jeg hørt, og jeg er steget ned for å utfri dem. Og nu, kom, la mig sende dig til Egypten! Denne Moses som de fornektet, idet de sa: Hvem har satt dig til høvding og dommer? ham sendte Gud til å være både høvding og redningsmann ved den engels hånd som åpenbarte sig for ham i tornebusken. Han var den som førte dem ut, idet han gjorde undergjerninger og tegn i Egyptens land og i det Røde Hav og i ørkenen i firti år. Han er den Moses som sa til Israels barn: En profet, likesom mig, skal Gud opreise eder av eders brødre. Han er den som i menigheten i ørkenen var med den engel som talte til ham på Sinai berg, og med våre fedre, han som mottok levende ord for å gi oss dem. Ham vilde våre fedre ikke være lydige, de støtte ham fra sig, og vendte sig i sitt hjerte til Egypten, og de sa til Aron: Gjør oss guder som kan dra foran oss! for denne Moses som førte oss ut av Egyptens land vi vet ikke hvad det er blitt av ham. Og de gjorde en kalv i hine dager og bar frem offer til avgudsbilledet, og de gledet sig over sine henders verk. Men Gud vendte sig bort, og overgav dem til å dyrke himmelens hær, som skrevet er i profetenes bok: Israels hus! gav I mig vel slaktoffer og andre offer i firti år i ørkenen? Nei, I bar med eder Moloks telt og guden Remfans stjerne, de billeder som I gjorde for å tilbede dem, og jeg vil flytte eder bort hinsides Babylon. Våre fedre hadde i ørkenen vidnesbyrdets telt, således som den som talte til Moses, bød ham å gjøre det efter det forbillede han hadde sett; dette tok våre fedre i arv, og førte det med Josva inn i de hedningers eiendomsland som Gud drev bort for våre fedre, inntil Davids dager. Han fant nåde hos Gud, og bad om at han måtte finne et bosted for Jakobs Gud. Men Salomo bygget ham et hus. Men den Høieste bor ikke i hus som er gjort med hender, således som profeten sier: Himmelen er min trone, og jorden en skammel for mine føtter; hvad hus vil I bygge mig, sier Herren, eller hvor er det sted jeg skal hvile på? Har ikke min hånd gjort alt dette? I hårde halser og uomskårne på hjerte og ører! I står alltid den Hellige Ånd imot, som eders fedre, således også I. Hvem av profetene forfulgte ikke eders fedre? De drepte dem som forut forkynte at den rettferdige skulde komme, han som I nu har forrådt og myrdet, I som mottok loven gitt ved engler og ikke har holdt den!
Apostlenes gjerninger 7:1-53 Bibelen 2011 bokmål (N11BM)
Øverstepresten spurte: «Er dette sant?» Og Stefanus svarte: «Brødre og fedre, hør på meg! Herlighetens Gud viste seg for vår far Abraham mens han bodde i Mesopotamia, før han slo seg ned i Harran. Gud sa til ham: ‘ Dra bort fra landet ditt og fra slekten din til det landet som jeg skal vise deg! ’ Da reiste han fra Kaldeerlandet og bosatte seg i Harran, og etter at hans far var død, lot Gud ham flytte derfra til dette landet som dere bor i nå. Gud ga ham ikke noen egen jord der, ikke så mye som en fotsbredd, men han lovet å gi ham og hans ætt landet til eiendom, enda han ikke hadde barn. Og Gud sa til ham at ætten hans skulle bo som innflyttere i et fremmed land, der de skulle være slaver og bli plaget i fire hundre år. ‘ Men det folket de skal være slaver for, vil jeg dømme ’, sa Gud, ‘ og så skal de dra ut og tjene meg på dette stedet.’ Siden ga Gud ham omskjærelsespakten, og han ble far til Isak og omskar ham på den åttende dagen. Slik gjorde også Isak med Jakob, og Jakob med de tolv stamfedrene. Stamfedrene ble misunnelige på Josef og solgte ham til Egypt. Men Gud var med ham og berget ham ut av all nød. Han ga ham visdom og lot ham vinne velvilje hos farao, egypterkongen, og kongen satte ham til å styre Egypt og hele sitt hus. Så ble hele Egypt og Kanaan rammet av hungersnød, og nøden var stor. Våre fedre fikk ikke tak i mat. Da Jakob hørte at det skulle være korn i Egypt, sendte han fedrene dit for første gang. Andre gangen de kom, ga Josef seg til kjenne for brødrene sine, og farao fikk vite om slekten til Josef. Da sendte Josef bud og kalte til seg sin far Jakob og hele familien – syttifem personer. Så reiste Jakob ned til Egypt, og der døde både han og fedrene våre. De ble ført til Sikem og lagt i den graven Abraham hadde kjøpt av Hamors sønner i Sikem og betalt med sølv. Tiden nærmet seg da Gud skulle innfri det løftet han hadde gitt Abraham. Folket hadde vokst og var blitt tallrikt i Egypt. Det sto fram en ny konge i Egypt, en som ikke visste om Josef. Han brukte list mot folket vårt, mishandlet fedrene våre og tvang dem til å sette ut spedbarna sine, så de ikke skulle leve opp. På den tiden ble Moses født. Han var et vakkert barn i Guds øyne. Tre måneder ble han oppfostret i farens hus. Så ble han satt ut, men faraos datter fant ham og oppdro ham som sin egen sønn. Slik ble Moses opplært i all egyptisk visdom, og han var full av kraft i både ord og handling. Da han hadde fylt førti år, fikk han inderlig lyst til å besøke sine landsmenn, israelittene. Og da han så en som ble mishandlet, kom han mannen til hjelp. Han slo egypteren i hjel, så han som var blitt mishandlet, fikk sin rett. Han trodde at hans landsmenn skulle forstå at Gud ville bruke ham til å redde dem, men de skjønte det ikke. Neste dag støtte han på to menn som sloss. Han prøvde å forlike dem og sa: ‘Dere er jo brødre! Hvordan kan dere gjøre ondt mot hverandre?’ Men han som hadde gjort urett mot sin neste, skubbet ham til side og sa: ‘ Hvem har satt deg til leder og dommer over oss? Tenker du kanskje å drepe meg slik du drepte egypteren i går? ’ Disse ordene fikk Moses til å flykte, og han slo seg ned som innflytter i Midjan. Der ble han far til to sønner. Da førti år var gått, viste en engel seg for ham i ørkenen ved Sinai-fjellet, i flammen fra en brennende tornebusk. Moses så dette synet og undret seg. Da han gikk nærmere for å se etter, lød Herrens røst: ‘ Jeg er dine fedres Gud, Abrahams og Isaks og Jakobs Gud. ’ Men Moses skalv av redsel og våget ikke å se opp. Da sa Herren til ham: ‘ Ta skoene av føttene! For det stedet du står på, er hellig grunn. Jeg har sett hvordan folket mitt blir plaget i Egypt og har hørt klagen deres. Jeg har steget ned for å fri dem ut. Gå nå! Jeg sender deg til Egypt. ’ Denne Moses, som de forkastet da de sa: ‘ Hvem har satt deg til leder og dommer? ’ – nettopp ham sendte Gud som leder og redningsmann, og til hjelp skulle han ha engelen som viste seg for ham i tornebusken. Den samme Moses førte dem ut og gjorde under og tegn i Egypt, ved Rødehavet og førti år i ørkenen. Det var han som sa til israelittene: ‘ Gud skal la det stå fram en profet som meg blant dere, en av deres egne brødre. ’ Da folket var forsamlet i ødemarken, var det også han som var sammen både med engelen som talte til ham fra Sinai-fjellet, og med fedrene våre. Han mottok levende ord for å gi dem til oss. Men fedrene våre ville ikke adlyde ham. De avviste ham, og i sitt hjerte vendte de tilbake til Egypt og sa til Aron: ‘ Lag guder til oss som kan gå foran oss. For vi vet ikke hva som har hendt med denne Moses som førte oss ut av Egypt. ’ På den tiden laget de en kalv og ofret til denne avguden og jublet over et verk av sine egne hender. Men Gud vendte seg fra dem og lot dem tilbe himmelens hær, slik det står skrevet i profetenes bok: Bar dere fram for meg slaktoffer og gaver de førti årene i ørkenen, Israels hus? Nei, dere bar på Moloks telt og guden Refans stjerne, bildene som dere laget for å tilbe dem. Men jeg vil flytte dere bortenfor Babylon. I ørkenen hadde fedrene våre vitnesbyrdets telt, som Moses skulle lage etter det forbildet han fikk se, slik han fikk befaling om fra Gud, som talte til ham. Fedrene våre overtok det, og under Josva førte de det med seg inn i landet de fikk i eie etter de hedningfolkene som Gud drev bort foran dem. Slik var det helt til Davids dager. Han fant nåde hos Gud, og han ba om å få finne en bolig for Jakobs hus. Men det ble Salomo som bygde et hus for Gud. Likevel bor ikke Den høyeste i noe som er bygd av menneskehånd. For slik taler profeten: Himmelen er min trone, og jorden er min fotskammel. Hva slags hus kan dere bygge for meg, sier Herren, eller hvor er stedet der jeg kan hvile? Har ikke min hånd skapt alt dette? Stivnakket er dere, uomskåret både på hjerte og ører! Alltid står dere Den hellige ånd imot, som deres fedre, så også dere. Har det noen gang vært en profet som fedrene deres ikke forfulgte? De drepte dem som på forhånd forkynte at Den rettferdige skulle komme. Og nå har dere forrådt og myrdet ham, dere som mottok loven på befaling fra engler, men ikke holdt den.»
Apostlenes gjerninger 7:1-53 The Bible in Norwegian 1978/85 bokmål (N78BM)
Da spurte øverstepresten: «Er dette sant?» Og Stefanus svarte: Hør på meg, brødre og fedre! Herlighetens Gud viste seg for vår far Abraham mens han bodde i Mesopotamia, før han slo seg ned i Karan. Han sa til ham: Dra bort fra ditt land og din slekt til det land jeg vil vise deg. Da reiste han fra Kaldeerlandet og bosatte seg i Karan, og etter at hans far var død, lot Gud ham flytte derfra til dette landet dere nå bor i. Han gav ham ikke noen egen jord der, ikke så mye som en fotsbredd, men han lovte at han og hans ætt skulle få overta landet til odel og eie, enda han ikke hadde barn. Og Gud sa til ham at hans ætt skulle leve som innflyttere i et fremmed land, hvor de skulle være treller og lide vondt i fire hundre år. Men det folk de skal trelle for, vil jeg dømme, sa Gud, og så skal de dra ut og holde gudstjeneste på dette sted. Siden gav Gud ham omskjærelsens pakt, og han ble far til Isak og omskar ham på den åttende dag. Isak ble far til Jakob, og Jakob til de tolv stamfedre. Fedrene ble misunnelige på Josef og solgte ham til Egypt. Men Gud var med ham og reddet ham gjennom alle vanskeligheter. Han lot ham vinne gunst og ry for visdom hos farao, egypterkongen, og denne satte ham til å styre Egypt og hele sitt hus. Så rammet hungersnød hele Egypt og Kanaan, og nøden var stor. Våre fedre fikk ikke tak i mat. Da Jakob hørte at det skulle være korn i Egypt, sendte han våre fedre dit for første gang. Andre gangen de kom, gav Josef seg til kjenne for sine brødre, og farao fikk vite om Josefs slekt. Da sendte Josef bud etter sin far Jakob og hele familien; syttifem mennesker var det han kalte til seg. Så reiste Jakob ned til Egypt, og der døde både han og våre fedre. De ble ført til Sikem og lagt i den graven Abraham hadde kjøpt av Hamors sønner i Sikem og betalt med sølv. Tiden nærmet seg da Gud skulle innfri det løfte han hadde gitt Abraham, og folket hadde vokst og var blitt tallrikt i Egypt. En ny konge kom til makten i Egypt, og han kjente ikke Josef. Han fór med list mot vårt folk, mishandlet våre fedre og tvang dem til å sette ut spedbarna sine så de ikke skulle leve opp. På den tid ble Moses født. Han var et vakkert barn og behaget Gud. Tre måneder ble han oppfostret i farens hus. Så ble han satt ut, men faraos datter fant ham og oppdrog ham som en sønn. Slik ble Moses opplært i all egyptisk visdom, og han utmerket seg både i tale og handling. Da han hadde fylt førti år, fikk han lyst til å se hvordan det gikk hans brødre, israelittene. Og da han så en som ble mishandlet og led urett, forsvarte han ham og slo egypteren i hjel, så mannen fikk sin rett. Han trodde at hans landsmenn skulle forstå at Gud ville bruke ham til å redde dem, men de skjønte det ikke. Neste dag støtte han på to menn som sloss, og han prøvde å forlike dem og sa: «Menn, dere er jo brødre! Hvordan kan dere gjøre ondt mot hverandre?» Men han som hadde gjort urett mot sin landsmann, skubbet ham til side og sa: «Hvem har satt deg til høvding og dommer over oss? Du vil kanskje slå meg i hjel, slik du gjorde med egypteren i går?» Dette svaret fikk Moses til å flykte, og han slo seg ned som innflytter i Midjan, hvor han ble far til to sønner. Da førti år var gått, viste en engel seg for ham i ørkenen ved Sinai-fjellet, i flammen fra en brennende tornebusk. Moses så dette synet og undret seg. Da han gikk nærmere for å se etter, lød Herrens stemme: Jeg er dine fedres Gud, Abrahams og Isaks og Jakobs Gud. Men Moses skalv av redsel og våget ikke å se opp. Da sa Herren til ham: Ta dine sko av deg! For det stedet du står på, er hellig jord. Jeg har sett hvordan mitt folk blir mishandlet i Egypt, og har hørt deres klage, og jeg har steget ned for å befri dem. Kom, for nå sender jeg deg til Egypt. Denne Moses som de fornektet da de sa: Hvem har gjort deg til leder og dommer? – nettopp ham sendte Gud som leder og redningsmann, og til hjelp skulle han ha engelen som viste seg for ham i tornebusken. Moses var det som førte dem ut og gjorde under og tegn i Egypt, ved Rødehavet og førti år i ørkenen. Han var det som sa til Israels barn: Gud skal sende dere en profet som meg, en av deres egne brødre. Denne Moses var sammen både med engelen som talte til ham fra Sinai-fjellet, og med våre fedre da de var forsamlet i ørkenen. Han mottok levende ord for å gi dem til oss. Men våre fedre ville ikke lyde ham. De avviste ham og ønsket seg tilbake til Egypt og sa til Aron: «Lag oss guder som kan gå foran oss. For vi vet ikke hvor det er blitt av denne Moses som førte oss ut av Egypt.» På den tid laget de kalven og ofret til denne avguden og jublet over et verk av menneskehender. Men Gud vendte seg fra dem og lot dem tilbe himmelens hær, slik det står skrevet i profetenes bok: Bar dere fram for meg ¬slaktoffer og gaver de førti år i ørkenen, ¬Israels ætt? Nei, Moloks telt bar dere på og guden Romfas stjerne, bilder dere laget ¬for å tilbe dem. Men jeg vil flytte dere ¬bortenfor Babylon. I ørkenen hadde våre fedre vitnesbyrdets telt. Han som talte til Moses, hadde gitt befaling om det; Moses skulle lage det etter det forbilde han fikk se. Våre fedre overtok det, og under Josva førte de det med seg inn i det land de fikk i eie etter de folkeslag som Gud drev bort foran dem. Slik var det inntil Davids dager. Han fant nåde hos Gud, og han bad om å få finne en bolig for Jakobs ætt. Det ble Salomo som bygde et hus for Gud. Men Den Høyeste bor ikke i noe som er bygd av menneskehånd. For slik taler profeten: Himmelen er min trone, og jorden er en skammel ¬for mine føtter. Hva slags hus kan dere bygge ¬for meg, sier Herren, eller hvor er stedet ¬jeg kan hvile? Har ikke min hånd skapt ¬alt dette? Stivnakker som dere er, og uomskåret både på hjerte og ører! Alltid står dere Den Hellige Ånd imot, som deres fedre, så også dere. Har det noen gang vært en profet som fedrene deres ikke forfulgte? De drepte dem som forut forkynte at Den Rettferdige skulle komme. Og nå har dere forrådt og myrdet ham, dere som fikk loven overgitt ved påbud fra engler, men ikke har holdt den.