Apostlenes gjerninger 16:1-40
Apostlenes gjerninger 16:1-40 Norsk Bibel 88/07 (NB)
Han kom da til Derbe og Lystra. Og se, der var det en disippel som hette Timoteus, sønn av en jødisk kvinne som var troende, og en gresk far. Han hadde godt vitnesbyrd av brødrene i Lystra og Ikonium. Ham ville Paulus ha med seg på reisen. Han omskar ham av hensyn til de jødene som bodde i de traktene, for alle visste at hans far var greker. Som de nå dro fra by til by, påla de brødrene at de skulle holde seg etter de forskriftene som var vedtatt av apostlene og de eldste i Jerusalem. Så ble da menighetene styrket i troen, og de vokste i tall for hver dag. De dro så gjennom Frygia og det galatiske land, fordi de ble hindret av Den Hellige Ånd fra å tale Ordet i Asia*. Da de var kommet i nærheten av Mysia, prøvde de å dra til Bitynia, men Jesu Ånd ga dem ikke lov. De gikk da forbi Mysia og kom ned til Troas. Om natten hadde Paulus et syn: Han så en makedonier som sto der og bønnfalt ham og sa: Kom over til Makedonia og hjelp oss! Da han hadde sett synet, prøvde vi straks å komme over til Makedonia. For vi skjønte at Gud hadde kalt oss til å forkynne evangeliet for dem. Vi seilte så ut fra Troas og styrte rett til Samotrake, og dagen etter til Neapolis. Derfra dro vi til Filippi, som er den første byen i den delen av Makedonia og en romersk koloni*. Der i byen ble vi da noen dager. På sabbatsdagen gikk vi utenfor byporten, ned til en elv, hvor de pleide å holde bønn. Vi satte oss der, og talte til kvinnene som var kommet sammen. En av dem var en kvinne ved navn Lydia, en purpurkremmerske fra Tyatira, som dyrket Gud etter jødenes tro. Hun hørte på, og Herren åpnet hennes hjerte, så hun ga akt på det som ble talt av Paulus. Da hun og de som tilhørte hennes hus, var blitt døpt, ba hun oss og sa: Så sant dere holder meg for å være en som tror på Herren, så kom hjem til meg og bo der! Og hun nødde oss. Men det skjedde en gang da vi dro ut til bønnestedet, at vi møtte en slavepike som hadde en spådomsånd. Hun skaffet herrene sine stor inntekt ved å spå. Hun fulgte etter Paulus og oss, og ropte: Disse menneskene er Den Høyeste Guds tjenere, som forkynner dere frelsens vei! Dette holdt hun på med å gjøre i mange dager. Men Paulus ble harm, og vendte seg og sa til ånden: Jeg befaler deg i Jesu Kristi navn, far ut av henne! - Og den for ut av henne i samme stund. Men da hennes herrer så at deres håp om inntekt forsvant, grep de Paulus og Silas og dro dem av sted til torget for å stille dem for retten. De førte dem fram for styresmennene og sa: Disse mennene skaper stor uro i byen vår. De er jøder, og de forkynner skikker som vi ikke har lov til å ta imot eller leve etter, vi som er romere. Folkemengden reiste seg også imot dem. Styresmennene rev da klærne av dem og befalte stokkeslag. Da de hadde gitt dem mange slag, kastet de dem i fengsel, og befalte fangevokteren å passe godt på dem. Da han fikk en slik ordre, satte han dem i det innerste fangerommet og satte føttene deres fast i stokken. Men ved midnattstid holdt Paulus og Silas bønn og sang lovsanger til Gud, og fangene hørte på dem. Da kom det med ett et sterkt jordskjelv, så fengselets grunnvoller ristet. Og straks sprang alle dørene opp, og lenkene falt av alle fangene. Fangevokteren for da opp av søvne. Da han så at dørene til fengselet sto åpne, trakk han sverdet og ville ta sitt liv, for han trodde at fangene var rømt. Men Paulus ropte med høy røst og sa: Gjør ikke deg selv noe ondt! For vi er her alle. Han ba da om lys, løp inn og falt skjelvende ned foran Paulus og Silas. Så førte han dem ut og spurte: Herrer! Hva skal jeg gjøre for å bli frelst? De sa da: Tro på Herren Jesus, så skal du bli frelst, du og ditt hus! De talte da Herrens ord til ham og til alle som var i hans hus. Og samme time på natten tok han dem med seg og vasket dem etter slagene. Og straks ble han døpt med alle sine. Han førte dem opp i sitt hus og dekket bord for dem. Og han gledet seg, etter at han med hele sitt hus var kommet til troen på Gud. Da det var blitt dag, sendte styresmennene bud med rettstjenerne og sa: Sett disse mennene fri! Fangevokteren fortalte dette til Paulus: Styresmennene har sendt bud om at dere skal bli satt fri. Kom nå ut og dra bort med fred! Men Paulus sa til dem: De har slått oss offentlig uten lov og dom, enda vi er romerske borgere, og kastet oss i fengsel. Og nå vil de sende oss bort i hemmelighet? Nei, de får nok selv komme og føre oss ut! Rettstjenerne brakte denne beskjeden tilbake til styresmennene. De ble redde da de fikk høre at de var romerske borgere. Da kom de selv og godsnakket med dem. De førte dem ut og ba dem dra bort fra byen. Etter at de var kommet ut fra fengselet, gikk de hjem til Lydia. Her traff de brødrene, og de formante og trøstet dem. Så dro de videre.
Apostlenes gjerninger 16:1-40 Bibelen – Guds Ord 2017 (BGO)
Så kom han til Derbe og Lystra. Se, der var det en disippel som het Timoteus, sønn av en troende jødisk kvinne. Hans far var greker. Han fikk godt vitnesbyrd av brødrene i Lystra og Ikonium. Paulus ville at han skulle reise sammen med ham. Han omskar ham av hensyn til jødene i de områdene, for de visste alle at hans far var greker. Mens de nå dro gjennom byene, ga de videre til dem de forskriftene de skulle holde, de som var vedtatt av apostlene og de eldste i Jerusalem. Slik ble menighetene styrket i troen, og daglig økte de betydelig i antall. Da de hadde reist gjennom Frygia og det galatiske land, ble de hindret av Den Hellige Ånd i å forkynne Ordet i Asia. Etter at de var kommet til Mysia, forsøkte de å dra til Bitynia, men Ånden ga dem ikke lov. De dro forbi Mysia og kom ned til Troas. Et syn viste seg for Paulus om natten: En mann fra Makedonia sto og ba ham innstendig: «Kom over til Makedonia og hjelp oss!» Etter at han hadde sett synet, prøvde vi straks å dra til Makedonia, da vi forsto at Herren hadde kalt oss til å forkynne evangeliet for dem. Derfor seilte vi ut fra Troas og holdt stø kurs til Samotrake, og dagen etter kom vi til Neapolis. Derfra dro vi til Filippi, den første byen i den delen av Makedonia, en koloni. Vi ble i den byen noen dager. På sabbatsdagen gikk vi ut av byen til elvebredden, hvor det pleide å være bønn. Vi satte oss ned og snakket med kvinnene som møttes der. Det var en kvinne som het Lydia, som hørte på oss. Hun var purpurselger fra byen Tyatira, og hun tilba Gud. Herren åpnet hennes hjerte så hun hørte nøye på det Paulus sa. Da hun og hennes husfolk var blitt døpt, ba hun oss inntrengende: «Hvis dere holder meg for å være en som tror på Herren, så kom hjem til mitt hus og bo der.» Slik overtalte hun oss. Nå skjedde det da vi gikk til bønnen, at vi ble møtt av en slavepike som var besatt av en spådomsånd. Hun skaffet sine herrer stor inntekt ved å spå. Denne piken fulgte Paulus og oss, og hun ropte: «Disse menneskene er tjenere for Den høyeste Gud, de forkynner oss frelsens vei.» Hun gjorde det samme i mange dager. Men Paulus ble svært opprørt, og han snudde seg og sa til ånden: «Jeg befaler deg i Jesu Kristi navn å komme ut av henne!» Og den kom ut i samme øyeblikk. Men da herrene hennes så at deres håp om fortjeneste svant, grep de Paulus og Silas og dro dem med inn på torget til de politiske lederne. De førte dem til dommerne og sa: «Disse menn, som er jøder, lager stor uro i byen vår. De lærer oss skikker som det ikke er lov for oss romere å overta eller å holde.» Da samlet mengden seg imot dem. Dommerne rev av dem klærne og befalte at de skulle bli slått med kjepper. Da de hadde gitt dem mange slag, kastet de dem i fengsel og påla fangevokteren å holde streng vakt over dem. Etter å ha fått denne befalingen satte han dem innerst i fengselet og festet beina deres i stokken. Men ved midnatt var Paulus og Silas i bønn, og sang lovsanger til Gud. Og fangene hørte på dem. Plutselig kom det et stort jordskjelv, så fengselets grunnvoller ristet. Straks ble alle dørene åpnet, og alle fangenes lenker ble løst. Da fangevokteren våknet av søvnen og så at fengselsdørene var åpne, tenkte han at fangene hadde rømt. Derfor trakk han sverdet og skulle til å begå selvmord. Men Paulus ropte med høy røst og sa: «Ikke gjør deg noe ondt, for vi er her alle.» Da ba han om lys, sprang inn og falt skjelvende ned for Paulus og Silas. Han tok dem med ut og spurte: «Herrer, hva må jeg gjøre for å bli frelst?» De svarte: «Tro på Herren Jesus Kristus, og du skal bli frelst, du og ditt hus.» Så talte de Herrens Ord til ham og alle som var i hans hus. Og i samme time på natten tok han dem og vasket sårene deres etter piskeslagene. Han og alle som hørte ham til ble døpt med det samme. Da han nå hadde tatt dem med inn i huset sitt, satte han fram mat til dem. Han gledet seg over å ha kommet til tro på Gud med hele sitt hus. Da det var blitt dag, sendte dommerne bud med rettstjenerne og sa: «La disse mennene gå.» Fangevokteren meldte dette til Paulus og sa: «Dommerne har sendt beskjed om å la dere gå. Dra derfor av sted nå, og gå i fred!» Men Paulus svarte dem: «De har slått oss som er romerske borgere, offentlig, og uten dom og kastet oss i fengsel. Og nå vil de sende oss bort i hemmelighet? Nei, sannelig! La dem selv komme og hente oss ut!» Rettstjenerne fortalte dette til dommerne, og de ble redde da de hørte at de var romerske borgere. Så kom de selv, snakket vennlig til dem og førte dem ut og ba dem om å forlate byen. Så gikk de ut av fengselet og til Lydias hus. Da de hadde møtt brødrene, oppmuntret de dem og dro av sted.
Apostlenes gjerninger 16:1-40 Det Norsk Bibelselskap 1930 (NORSK)
Han kom da til Derbe og Lystra, og se, der var en disippel ved navn Timoteus, sønn av en jødisk kvinne som hadde tatt ved troen, og av en gresk far; han hadde godt lov av brødrene i Lystra og Ikonium. Ham vilde Paulus ha med sig på reisen, og han tok og omskar ham for de jøders skyld som var på de steder; for de visste alle at hans far var greker. Efter som de nu drog fra by til by, påla de brødrene å holde de bud som var vedtatt av apostlene og de eldste i Jerusalem. Så blev da menighetene styrket i troen, og vokste i tall for hver dag. De drog nu igjennem Frygia og det galatiske land, fordi de blev hindret av den Hellige Ånd fra å tale ordet i Asia; og da de var kommet bortimot Mysia, prøvde de på å fare til Bitynia, men Jesu Ånd gav dem ikke lov; så drog de da utenom Mysia og drog ned til Troas. Og et syn viste sig om natten for Paulus: Det stod en mann fra Makedonia og bad ham og sa: Kom over til Makedonia og hjelp oss! Da han hadde sett synet, søkte vi straks å dra over til Makedonia; vi kunde skjønne at Herren hadde kalt oss til å forkynne evangeliet for dem. Vi seilte da ut fra Troas og styrte rett frem til Samotrake, og den næste dag til Neapolis, og derfra til Filippi, som er den første by i den del av Makedonia og en romersk koloni; der i byen blev vi da nogen tid. På sabbatsdagen gikk vi utenfor porten, til en elv hvor de pleide å samles til bønn, og vi satte oss der og talte til de kvinner som var kommet sammen. Og der var en kvinne ved navn Lydia, en purpur-kremmerske fra byen Tyatira, som dyrket Gud efter jødenes tro; hun hørte på, og Herren oplot hennes hjerte, så hun gav akt på det som blev talt av Paulus. Da nu hun og hennes hus var blitt døpt, bad hun oss og sa: Så sant I holder mig for å være en som tror på Herren, så kom inn i mitt hus og ta ophold der! Og hun nødde oss. Men det skjedde engang vi drog ut til bedestedet, at vi møtte en trælkvinne som hadde en spådomsånd, og som hjalp sine herrer til stor inntekt ved å spå. Hun fulgte efter Paulus og oss og ropte: Disse mennesker er den høieste Guds tjenere, som forkynner eder frelsens vei. Dette gjorde hun i mange dager. Da harmedes Paulus og vendte sig om og sa til ånden: Jeg byder dig i Jesu Kristi navn å fare ut av henne! Og den fór ut i samme stund. Men da hennes herrer så at deres håp om inntekt var ute, tok de fatt på Paulus og Silas og slepte dem avsted til torvet for å stille dem for retten, og de førte dem frem for styresmennene og sa: Disse mennesker forstyrrer rent vår by; de er jøder, og forkynner skikker som vi ikke har lov til å ta imot eller leve efter, vi som er romere. Folket reiste sig også imot dem; styresmennene rev da klærne av dem og lot dem hudstryke, og da de hadde gitt dem mange slag, kastet de dem i fengsel, og bød fangevokteren å passe godt på dem. Da han hadde fått dette bud, kastet han dem i det innerste fangerum og satte deres føtter fast i stokken. Men ved midnattstid holdt Paulus og Silas bønn og sang lovsanger til Gud, og fangene hørte på dem. Da kom det med ett et sterkt jordskjelv, så fengslets grunnvoller rystet, og straks sprang alle dører op, og alles lenker løstes. Fangevokteren fór da op av søvne, og da han så fengslets dører åpne, drog han et sverd og vilde drepe sig, fordi han trodde at fangene var rømt. Men Paulus ropte med høi røst: Gjør dig ikke noget ondt! vi er her alle. Han bad da om lys og sprang inn, og han falt skjelvende ned for Paulus og Silas. Og han førte dem utenfor og sa: Herrer! hvad skal jeg gjøre for å bli frelst? De sa da: Tro på den Herre Jesus, sa skal du bli frelst, du og ditt hus! Og de talte Herrens ord til ham og til alle som var i hans hus Så tok han dem til sig i samme time på natten og vasket dem efter slagene, og straks blev han døpt med alle sine, og han førte dem op i sitt hus og satte et bord for dem, og frydet sig, efterat han med hele sitt hus var kommet til troen på Gud. Da det nu var blitt dag, sendte styresmennene bud med sine tjenere: Gi disse mennesker fri! Fangevokteren fortalte da disse ord til Paulus: Styresmennene har sendt bud at I skal gis fri; så gå nu ut og dra bort i fred! Men Paulus sa til dem: De har hudstrøket oss for alles øine, uten lov og dom, vi som er romerske borgere; så har de kastet oss i fengsel, og nu jager de oss lønnlig bort? Nei, la dem selv komme og føre oss ut! Tjenerne meldte disse ord til styresmennene; da blev de redde, da de fikk høre at de var romerske borgere, og de kom og gav dem gode ord, og førte dem ut og bad dem fare fra byen. Så gikk de da ut av fengslet og gikk inn til Lydia, og efterat de hadde sett brødrene og formant dem, drog de avsted.
Apostlenes gjerninger 16:1-40 Bibelen 2011 bokmål (N11BM)
Han kom da også fram til Derbe og Lystra. Der var det en disippel som het Timoteus. Han var sønn av en troende jødisk kvinne, og faren var greker. Søsknene i Lystra og Ikonium hadde bare godt å si om ham. Paulus ønsket å ha ham med seg på reisen, og han omskar ham av hensyn til de jødene som bodde i disse traktene. Alle visste nemlig at faren hans var greker. De reiste så fra by til by og overleverte de forskriftene som apostlene og de eldste i Jerusalem hadde vedtatt, med påbud om at de skulle følge dem. Slik ble menighetene styrket i troen og vokste i tall for hver dag. Den hellige ånd hindret dem i å forkynne Ordet i Asia; derfor fortsatte de gjennom det frygiske og galatiske området. Da de var kommet nesten til Mysia, prøvde de å dra videre til Bitynia, men Jesu Ånd ga dem ikke lov. De dro da gjennom Mysia og kom ned til Troas. Om natten hadde Paulus et syn. Han så en makedoner som sto og kalte på ham og ba: «Kom over til Makedonia og hjelp oss!» Da han hadde hatt dette synet, forsøkte vi straks å komme til Makedonia, for vi skjønte at Gud hadde kalt oss til å forkynne evangeliet der. Vi stakk til sjøs i Troas med kurs for Samotrake og kom dagen etter til Neapolis. Derfra bar det videre til Filippi, en by som ligger i det første distriktet i Makedonia og er romersk koloni. I denne byen ble vi noen dager. På sabbatsdagen gikk vi utenfor byporten, til en elv hvor vi mente det var et bønnested. Der satte vi oss ned og talte til kvinnene som var samlet. Blant tilhørerne var det en kvinne fra Tyatira som het Lydia. Hun handlet med purpurtøy og hørte til dem som dyrket Gud. Herren åpnet hennes hjerte så hun tok til seg det Paulus sa. Sammen med alle i sitt hus ble hun døpt, og hun ba oss: «Kom og bo i hjemmet mitt, så sant dere mener at jeg tror på Herren.» Og hun overtalte oss til det. En gang vi var på vei til bønnestedet, møtte vi en slavekvinne som hadde en spådomsånd i seg. De som eide henne, tjente gode penger på spådomskunstene hennes. Hun fulgte etter Paulus og oss mens hun ropte og skrek: «Disse folkene er tjenere for Gud, Den høyeste, og de forkynner dere veien til frelse.» Dette gjentok seg flere dager. Da ble Paulus sint, snudde seg og sa til ånden: «Jeg befaler deg i Jesu Kristi navn: Far ut av henne!» Og den forlot henne på timen. Da herrene hennes forsto at det ikke var mer fortjeneste å håpe på, grep de Paulus og Silas og trakk dem med seg til myndighetene på torget. De førte dem fram for byens romerske dommere og sa: «Disse mennene lager bråk i byen vår. De er jøder, og de forkynner skikker vi ikke har lov til å godta eller følge, vi som er romerske borgere.» Folkemengden deltok også i angrepene på dem, og dommerne fikk klærne revet av dem og befalte at de skulle piskes. De fikk mange slag og ble satt i fengsel, og fangevokteren fikk ordre om å vokte dem godt. Da han hadde fått denne ordren, kastet han dem i det innerste fangehullet og låste føttene deres fast i blokken. Ved midnattstider holdt Paulus og Silas bønn og sang lovsanger til Gud, og fangene lyttet til dem. Plutselig kom det et kraftig jordskjelv, så grunnmuren i fengselet ristet. Straks sprang alle dørene opp, og lenkene løsnet av alle fangene. Fangevokteren fór opp av søvnen og så at fengselsdørene sto åpne. Han grep et sverd og ville drepe seg fordi han trodde fangene var rømt. Men av all sin kraft ropte Paulus til ham: «Ikke gjør deg selv noe vondt! Vi er her alle sammen.» Fangevokteren ba om å få lys, løp inn og falt skjelvende ned for Paulus og Silas. Så førte han dem utenfor og sa: «Hva skal jeg gjøre, gode herrer, for å bli frelst?» De svarte: «Tro på Herren Jesus, så skal du og alle i ditt hus bli frelst.» Og de forkynte Herrens ord for ham og alle i hans hus. I denne sene nattetimen tok han dem med seg og vasket sårene deres, og han ble straks døpt med alle sine. Så tok han dem hjem og ga dem mat, og han gledet seg sammen med hele sitt hus over å ha fått troen på Gud. Da det var blitt dag, sendte dommerne rettsbetjentene av sted med denne ordren: «Løslat mennene!» Fangevokteren meldte fra om dette til Paulus og sa: «Dommerne sender beskjed om at dere skal løslates. Kom nå ut og dra bort med fred!» Men Paulus svarte: «Uten lov og dom er vi blitt pisket offentlig og kastet i fengsel, enda vi er romerske borgere. Og nå skal vi altså sendes bort i all hemmelighet. Nei, takk! De får selv komme og føre oss ut.» Rettsbetjentene brakte dette svaret til dommerne, som ble skremt da de fikk vite at de var romerske borgere. De kom og ba om unnskyldning, fulgte dem ut av fengselet og ba dem reise fra byen. Da de var ute av fengselet, gikk de hjem til Lydia. Her traff de søsknene og satte mot i dem. Så dro de videre.
Apostlenes gjerninger 16:1-40 Norsk oversettelse 1978/1985 bokmål (NO7885BM)
Han kom da også fram til Derbe og Lystra. Der var det en disippel som hette Timoteus. Hans mor var en kristen jøde og faren greker. Brødrene i Lystra og Ikonium hadde bare godt å si om ham. Paulus ønsket å ha ham med seg på reisen, og han omskar ham av hensyn til de jødene som bodde i disse strøk. Alle visste nemlig at hans far var greker. De reiste så fra by til by, og de forskrifter apostlene og de eldste i Jerusalem hadde vedtatt, overleverte de til brødrene med påbud om at de skulle følge dem. Menighetene ble styrket i troen og vokste i tall for hver dag. Den Hellige Ånd hindret dem i å forkynne Ordet i Asia; derfor fortsatte de gjennom Frygia og Galatialandet. Da de var i nærheten av Mysia, prøvde de å dra videre til Bitynia, men Jesu Ånd gav dem ikke lov. De drog da gjennom Mysia og kom ned til Troas. Om natten hadde Paulus et syn. Han så en makedonier som stod og kalte på ham og bad: «Kom over til Makedonia og hjelp oss!» Da han hadde hatt dette synet, forsøkte vi straks å komme til Makedonia; for vi skjønte at Gud hadde kalt oss til å forkynne evangeliet der. Vi stakk til sjøs i Troas med kurs for Samotrake og kom dagen etter til Neapolis. Derfra bar det videre til Filippi, som er romersk koloni og en viktig by i provinsen Makedonia. I denne byen ble vi noen dager. På sabbatsdagen gikk vi utenfor byporten, ned til en elv hvor vi mente det var et bønnested. Her satte vi oss ned og talte til kvinnene som var samlet. En av dem hette Lydia, en kvinne fra byen Tyatira, som handlet med purpurtøy; hun hørte til dem som trodde på jødenes Gud. Og Herren åpnet hennes hjerte så hun hørte på det Paulus sa. Sammen med hele sin familie ble hun døpt, og hun bad oss: «Kom og bo i mitt hjem, så sant dere mener at jeg tror på Herren.» Og hun nødde oss til det. En gang vi var på vei til bønnestedet, møtte vi en slavinne som var besatt av en spådomsånd. Hennes herrer tjente gode penger på at hun spådde. Hun fulgte etter Paulus og oss mens hun ropte og skrek: «Disse folkene er tjenere for Den Høyeste Gud, og de forkynner dere veien til frelse.» Dette gjentok seg flere dager. Da ble Paulus sint, snudde seg og sa til ånden: «Jeg befaler deg i Jesu Kristi navn: Far ut av henne.» Og den forlot henne på timen. Da herrene hennes forstod at det ikke var mer fortjeneste å håpe på, grep de Paulus og Silas og trakk dem med seg for byretten som holdt til på torget. De førte dem fram for byens embetsmenn og sa: «Disse mennene lager bråk i byen vår. De er jøder, og forkynner skikker vi ikke har lov til å godta eller følge, vi som er romerske borgere.» Folkemengden deltok også i angrepene på dem, og embetsmennene lot klærne rive av dem og befalte at de skulle piskes. De fikk mange slag og ble satt i fengsel, og fangevokteren fikk ordre om å vokte dem godt. Da han hadde fått denne ordren, tok han dem inn i det innerste fangehullet og satte føttene deres fast i blokken. Ved midnattstid holdt Paulus og Silas bønn og sang lovsanger til Gud, mens fangene lyttet til dem. Med ett kom et jordskjelv så kraftig at grunnmuren i fengslet ristet. Straks sprang alle dørene opp, og alles lenker falt av. Fangevokteren fór opp av søvne og så at fengselsdørene stod åpne. Han grep et sverd og ville drepe seg, fordi han trodde fangene var rømt. Men av all sin kraft ropte Paulus til ham: «Ikke gjør deg selv noe vondt! Vi er her alle sammen.» Han bad da om å få lys, løp inn og falt skjelvende ned for Paulus og Silas. Så førte han dem utenfor og sa: «Hva skal jeg gjøre, gode herrer, for å bli frelst?» De svarte: «Tro på Herren Jesus, så skal du og dine bli frelst.» Og de forkynte Herrens ord for ham og alle i hans familie. I denne sene nattetime tok han dem med seg og vasket sårene deres, og han ble straks døpt med alle sine. Så tok han dem hjem og gav dem mat, og han gledet seg med hele sin familie over å ha fått troen på Gud. Da det var blitt dag, sendte embetsmennene rettsbetjentene av sted med denne ordre: «Løslat mennene!» Fangevokteren meldte fra om dette til Paulus og sa: «Byens embetsmenn sender beskjed om at dere skal løslates. Kom nå ut og dra bort med fred.» Men Paulus svarte: «Enda vi er romerske borgere, er vi uten lov og dom blitt pisket offentlig og så kastet i fengsel. Og nå skal vi altså sendes bort i all hemmelighet. Nei takk! De får selv komme og føre oss ut.» Rettsbetjentene brakte dette svaret til embetsmennene, som ble skremt da de fikk vite at de var romerske borgere. Da kom de selv, og de bad om unnskyldning, fulgte dem ut av fengslet og bad dem reise fra byen. Etter at de hadde forlatt fengslet, gikk de til Lydia. Her traff de brødrene og satte mot i dem. Så drog de sin vei.