2 Samuel 12:1-31
2 Samuel 12:1-31 Norsk Bibel 88/07 (NB)
Og Herren sendte Natan til David. Da han kom inn til ham, sa han til ham: Det var to menn i en by, en rik og en fattig. Den rike hadde småfe og storfe i mengdevis. Men den fattige hadde ikke annet enn et eneste lite lam, som han hadde kjøpt og fødd opp. Det vokste opp hos ham sammen med hans barn. Det åt av hans brød og drakk av hans beger og lå i hans fang og var som en datter for ham. Så kom det en vandringsmann til den rike. Da kvidde han seg for å ta noe av sitt eget småfe eller storfe og lage i stand for vandringsmannen som var kommet til ham. Han tok den fattiges eneste lam og laget det til for mannen som var kommet til ham. Da ble David mektig vred på den mannen, og han sa til Natan: Så sant Herren lever: Den mannen som har gjort dette, skal dø, og lammet skal han betale firedobbelt, fordi han gjorde dette og ikke viste barmhjertighet. Da sa Natan til David: Du er mannen! Så sier Herren, Israels Gud: Jeg salvet deg til konge over Israel, og fridde deg ut av Sauls hånd. Jeg ga deg din herres hus og din herres koner i din favn. Jeg ga deg Israels og Judas hus. Og var det for lite, så ville jeg ha gitt deg enda mer, både det ene og det andre. Hvorfor har du foraktet Herrens ord og gjort det som er ondt i hans øyne? Hetitten Uria har du slått med sverdet. Hans kone har du tatt til kone for deg selv, og ham har du drept med Ammons barns sverd. Så skal da sverdet aldri vike fra ditt hus, fordi du har foraktet meg og tatt hetitten Urias kone til kone for deg selv. Så sier Herren: Se, jeg lar ulykke komme over deg fra ditt eget hus. Jeg vil ta dine koner for dine øyne og gi dem til en annen mann. Han skal ligge hos dine koner, så solen her er vitne til det. For det du har gjort, gjorde du i det skjulte. Men jeg vil gjøre dette for hele Israels øyne og midt på lyse dagen. Da sa David til Natan: Jeg har syndet mot Herren. Og Natan sa til David: Så har også Herren tatt bort din synd. Du skal ikke dø. Men fordi du ved denne gjerning har gitt Herrens fiender grunn til å spotte, så skal også den sønnen du har fått, visselig dø. Så gikk Natan hjem igjen. Og Herren slo barnet som David hadde fått med Urias kone, så det ble sykt. Og David søkte Gud for barnets skyld. David fastet strengt, og han gikk inn og lå på jorden hele natten. De eldste i hans hus kom og ville reise ham opp fra jorden, men han ville ikke, og han åt ikke sammen med dem. På den sjuende dagen døde barnet, men Davids tjenere torde ikke fortelle ham at barnet var dødt. De tenkte: Mens barnet var i live, talte vi til ham, men han hørte ikke på oss. Hvordan skal vi da nå kunne si til ham at barnet er dødt? Han kunne gjøre noe forferdelig. Da David så at tjenerne hvisket seg imellom, skjønte han at barnet var dødt, og han sa til tjenerne sine: Er barnet dødt? De svarte: Ja. Han er død. Da sto David opp fra jorden og vasket seg og salvet seg og skiftet klær og gikk inn i Herrens hus og tilba. Så gikk han hjem igjen og ba om mat, og de satte fram mat for ham, og han spiste. Da sa tjenerne til ham: Hvordan er det du bærer deg at? Mens barnet var i live, fastet du og gråt for ham. Men nå, når barnet er dødt, står du opp og spiser. Han svarte: Så lenge barnet var i live, fastet jeg og gråt. For jeg tenkte: Hvem vet om ikke Herren forbarmer seg over meg, så barnet blir i live? Men nå som han er død, hvorfor skulle jeg nå faste? Kan jeg hente ham tilbake igjen? Jeg går til ham, men han vender ikke tilbake til meg. David trøstet Batseba, sin kone, og han gikk inn til henne og lå hos henne. Hun fødte en sønn, som han kalte Salomo*. Og Herren elsket ham. Han sendte bud med profeten Natan, og han kalte ham Jedidja*, for Herrens skyld. Joab kjempet mot Rabba i ammonittenes land og inntok kongebyen. Så sendte Joab bud til David og sa: Jeg har kjempet mot Rabba og inntatt vannbyen. Du må samle resten av folket og beleire byen og innta den, ellers blir det jeg som inntar byen, og mitt navn blir nevnt over den. Da samlet David hele folket og dro til Rabba. Han kjempet mot byen og inntok den. Og han tok kronen fra hodet på kongen deres. Den veide en talent gull, og det var en kostbar stein på den. Nå kom den på Davids hode. Det store krigsbyttet han hadde tatt i byen, førte han med seg bort. Men folket som bodde der, førte han ut og la dem under sager og treskesleder av jern og jernøkser og lot dem gå gjennom teglovner. Slik gjorde han med alle Ammons barns byer. Deretter vendte David og alt folket tilbake til Jerusalem.
2 Samuel 12:1-31 Norsk Bibel 88/07 (NB)
Og Herren sendte Natan til David. Da han kom inn til ham, sa han til ham: Det var to menn i en by, en rik og en fattig. Den rike hadde småfe og storfe i mengdevis. Men den fattige hadde ikke annet enn et eneste lite lam, som han hadde kjøpt og fødd opp. Det vokste opp hos ham sammen med hans barn. Det åt av hans brød og drakk av hans beger og lå i hans fang og var som en datter for ham. Så kom det en vandringsmann til den rike. Da kvidde han seg for å ta noe av sitt eget småfe eller storfe og lage i stand for vandringsmannen som var kommet til ham. Han tok den fattiges eneste lam og laget det til for mannen som var kommet til ham. Da ble David mektig vred på den mannen, og han sa til Natan: Så sant Herren lever: Den mannen som har gjort dette, skal dø, og lammet skal han betale firedobbelt, fordi han gjorde dette og ikke viste barmhjertighet. Da sa Natan til David: Du er mannen! Så sier Herren, Israels Gud: Jeg salvet deg til konge over Israel, og fridde deg ut av Sauls hånd. Jeg ga deg din herres hus og din herres koner i din favn. Jeg ga deg Israels og Judas hus. Og var det for lite, så ville jeg ha gitt deg enda mer, både det ene og det andre. Hvorfor har du foraktet Herrens ord og gjort det som er ondt i hans øyne? Hetitten Uria har du slått med sverdet. Hans kone har du tatt til kone for deg selv, og ham har du drept med Ammons barns sverd. Så skal da sverdet aldri vike fra ditt hus, fordi du har foraktet meg og tatt hetitten Urias kone til kone for deg selv. Så sier Herren: Se, jeg lar ulykke komme over deg fra ditt eget hus. Jeg vil ta dine koner for dine øyne og gi dem til en annen mann. Han skal ligge hos dine koner, så solen her er vitne til det. For det du har gjort, gjorde du i det skjulte. Men jeg vil gjøre dette for hele Israels øyne og midt på lyse dagen. Da sa David til Natan: Jeg har syndet mot Herren. Og Natan sa til David: Så har også Herren tatt bort din synd. Du skal ikke dø. Men fordi du ved denne gjerning har gitt Herrens fiender grunn til å spotte, så skal også den sønnen du har fått, visselig dø. Så gikk Natan hjem igjen. Og Herren slo barnet som David hadde fått med Urias kone, så det ble sykt. Og David søkte Gud for barnets skyld. David fastet strengt, og han gikk inn og lå på jorden hele natten. De eldste i hans hus kom og ville reise ham opp fra jorden, men han ville ikke, og han åt ikke sammen med dem. På den sjuende dagen døde barnet, men Davids tjenere torde ikke fortelle ham at barnet var dødt. De tenkte: Mens barnet var i live, talte vi til ham, men han hørte ikke på oss. Hvordan skal vi da nå kunne si til ham at barnet er dødt? Han kunne gjøre noe forferdelig. Da David så at tjenerne hvisket seg imellom, skjønte han at barnet var dødt, og han sa til tjenerne sine: Er barnet dødt? De svarte: Ja. Han er død. Da sto David opp fra jorden og vasket seg og salvet seg og skiftet klær og gikk inn i Herrens hus og tilba. Så gikk han hjem igjen og ba om mat, og de satte fram mat for ham, og han spiste. Da sa tjenerne til ham: Hvordan er det du bærer deg at? Mens barnet var i live, fastet du og gråt for ham. Men nå, når barnet er dødt, står du opp og spiser. Han svarte: Så lenge barnet var i live, fastet jeg og gråt. For jeg tenkte: Hvem vet om ikke Herren forbarmer seg over meg, så barnet blir i live? Men nå som han er død, hvorfor skulle jeg nå faste? Kan jeg hente ham tilbake igjen? Jeg går til ham, men han vender ikke tilbake til meg. David trøstet Batseba, sin kone, og han gikk inn til henne og lå hos henne. Hun fødte en sønn, som han kalte Salomo*. Og Herren elsket ham. Han sendte bud med profeten Natan, og han kalte ham Jedidja*, for Herrens skyld. Joab kjempet mot Rabba i ammonittenes land og inntok kongebyen. Så sendte Joab bud til David og sa: Jeg har kjempet mot Rabba og inntatt vannbyen. Du må samle resten av folket og beleire byen og innta den, ellers blir det jeg som inntar byen, og mitt navn blir nevnt over den. Da samlet David hele folket og dro til Rabba. Han kjempet mot byen og inntok den. Og han tok kronen fra hodet på kongen deres. Den veide en talent gull, og det var en kostbar stein på den. Nå kom den på Davids hode. Det store krigsbyttet han hadde tatt i byen, førte han med seg bort. Men folket som bodde der, førte han ut og la dem under sager og treskesleder av jern og jernøkser og lot dem gå gjennom teglovner. Slik gjorde han med alle Ammons barns byer. Deretter vendte David og alt folket tilbake til Jerusalem.
2 Samuel 12:1-31 Bibelen – Guds Ord 2017 (BGO)
Så sendte Herren Natan til David. Han kom til ham og sa til ham: «I en by var det to menn, en var rik, og den andre var fattig. Den rike mannen hadde uvanlig mye småfe og storfe. Men den fattige mannen hadde ingenting, unntatt et lite sauelam, som han hadde kjøpt og alte opp. Det vokste opp sammen med ham og barna hans. Det spiste av hans egen mat og drakk fra hans egen kopp og lå i fanget hans. Det var som en datter for ham. En som var på reise, kom til den rike mannen, og han ville ikke ta noe av sitt eget småfe eller storfe for å lage til noe for den veifarende som hadde kommet til ham. Men han tok lammet til den fattige og lagde det i stand for ham som hadde kommet til ham.» Da ble Davids vrede kraftig opptent mot den mannen, og han sa til Natan: «Så sant Herren lever, den mannen som har gjort dette, skal sannelig dø! Han skal gi firedobbelt tilbake for lammet, fordi han gjorde dette og ikke viste medynk.» Da sa Natan til David: «Du er mannen! Så sier Herren, Israels Gud: ‘Jeg salvet deg til konge over Israel, og Jeg fridde deg ut fra Sauls hånd. Jeg ga deg din herres hus, og din herres koner ga Jeg i din favn. Jeg ga deg også Israels hus og Judas hus. Om det hadde vært for lite, ville Jeg også gitt deg mye mer. Hvorfor har du foraktet Herrens Ord, så du har gjort det som er ondt i Hans øyne? Du har drept hetitten Uria med sverdet. Du har tatt hans kone til deg selv, og du har brukt sverdet til folket fra Ammon til å drepe ham. Derfor skal sverdet aldri vike fra ditt hus, fordi du har foraktet Meg og tatt hetitten Urias kone til deg selv.’ Så sier Herren: ‘Se, Jeg skal skape opprør mot deg fra ditt eget hus. Jeg skal ta dine koner for øynene på deg og gi dem til din neste, og han skal ligge med dine koner midt i solen. For du gjorde det i hemmelighet, men Jeg skal gjøre dette framfor hele Israel og foran solen.’» Da sa David til Natan: «Jeg har syndet mot Herren.» Natan sa til David: «Herren har også tatt bort din synd. Du skal ikke dø. Men fordi du ved denne gjerningen har gitt Herrens fiender god grunn til å spotte, skal også den sønnen som blir født til deg, sannelig dø.» Deretter gikk Natan hjem til sitt hus. Herren slo barnet som Urias kone fødte til David, og barnet ble sykt. Derfor bønnfalt David Gud for barnet, og David fastet og gikk inn og la seg på jorden hele natten. Da sto de eldste i huset opp og gikk inn til ham for å få ham opp fra jorden. Men han ville ikke, og han spiste heller ikke sammen med dem. På den sjuende dagen skjedde det: Barnet døde. Davids tjenere fryktet for å fortelle ham at barnet var dødt. For de sa: «Sannelig, mens barnet var i live, talte vi til ham, men han ville ikke høre på oss. Hvordan kan vi fortelle ham at barnet er dødt? Han kan komme til å gjøre noe ondt.» Da David så at tjenerne hans hvisket, skjønte David at barnet var dødt. Derfor sa David til tjenerne sine: «Er barnet dødt?» De sa: «Han er død.» Da sto David opp fra jorden, vasket seg og salvet seg og skiftet klær. Og han gikk inn i Herrens hus og tilba. Så gikk han til sitt eget hus. Da han ba om det, satte de fram mat for ham, og han spiste. Da sa tjenerne hans til ham: «Hva er det du har gjort? Du fastet og gråt for barnet mens han var i live, men da barnet døde, sto du opp og spiste.» Han sa: «Så lenge barnet var i live, fastet jeg og gråt. For jeg sa: Hvem vet om Herren vil være nådig mot meg, så barnet kan leve? Men nå er han død. Hvorfor skulle jeg da faste? Kan jeg hente ham tilbake igjen? Jeg skal gå til ham, men han skal ikke vende tilbake til meg.» Deretter trøstet David sin kone Batseba, og han gikk inn til henne og lå med henne. Så fødte hun en sønn, og han ga ham navnet Salomo. Nå elsket Herren ham, og Han sendte et ord ved profeten Natan. Derfor ga han ham navnet Jedidja for Herrens skyld. Joab kjempet mot Rabba, som tilhørte folket i Ammon, og han tok kongebyen. Joab sendte budbærere til David og sa: «Jeg har stridd mot Rabba, og jeg har tatt vannforsyningen til byen. Derfor skal du nå samle resten av folket og dra til felts mot byen og ta den, så ikke jeg tar byen og den blir oppkalt etter meg.» Så samlet David hele hæren og dro til Rabba, kjempet mot den og inntok den. Så tok han kronen av hodet til kongen deres. Den var av gull og veide en talent, og den hadde en kostbar stein. Kronen ble satt på hodet til David. Han kom da ut fra byen med bytte i store mengder. Folket som var i den, førte han ut og la dem under sager, jernhakker og jernøkser, og han lot dem dra bort til teglovnene. Slik gjorde han med alle byene i Ammon. Så vendte David og hele hæren tilbake til Jerusalem.
2 Samuel 12:1-31 Det Norsk Bibelselskap 1930 (NORSK)
Og Herren sendte Natan til David. Da han kom inn til ham, sa han til ham: Det var to menn i en by, en rik og en fattig. Den rike hadde småfe og storfe i mengdevis; men den fattige hadde ikke annet enn et eneste lite lam, som han hadde kjøpt og fødd op; det vokste op hos ham sammen med hans barn; det åt av hans brød og drakk av hans beger og lå i hans fang og var som en datter for ham. Så kom det en veifarende mann til den rike; men han nente ikke å ta noget av sitt småfe eller storfe og lage det til for den reisende som var kommet til ham, men tok den fattige manns lam og laget det til for den mann som var kommet til ham. Da optendtes Davids vrede høilig mot den mann, og han sa til Natan: Så sant Herren lever: Den mann som har gjort dette, er dødsens, og lammet skal han betale firedobbelt, fordi han gjorde dette og ikke viste barmhjertighet. Da sa Natan til David: Du er mannen. Så sier Herren, Israels Gud: Jeg salvet dig til konge over Israel, og jeg fridde dig ut av Sauls hånd, og jeg gav dig din herres hus og din herres hustruer i din favn, og jeg gav dig Israels og Judas hus, og var det for lite, så vilde jeg ha gitt dig ennu mere, både det ene og det annet. Hvorfor har du foraktet Herrens ord og gjort hvad som er ondt i hans øine? Hetitten Uria har du slått med sverdet; hans hustru har du tatt til hustru for dig selv, og ham har du drept med Ammons barns sverd. Så skal nu sverdet aldri vike fra ditt hus, fordi du har foraktet mig og tatt hetitten Urias hustru til hustru for dig selv. Så sier Herren: Se, jeg lar ulykke komme over dig fra ditt eget hus; jeg vil ta dine hustruer for dine øine og gi dem til en annen mann, og han skal ligge hos dine hustruer, så solen her er vidne til det. For det du gjorde, gjorde du i lønndom, men jeg vil gjøre dette for hele Israels øine og midt på lyse dagen. Da sa David til Natan: Jeg har syndet mot Herren. Og Natan sa til David: Så har også Herren borttatt din synd; du skal ikke dø. Men fordi du ved denne gjerning har gitt Herrens fiender årsak til å spotte, så skal også den sønn du har fått, visselig dø. Så gikk Natan hjem igjen, og Herren slo barnet som David hadde fått med Urias hustru, så det blev meget sykt. Og David søkte Gud for barnets skyld, og David fastet strengt, og hver gang han gikk inn, blev han liggende på jorden hele natten. De eldste i hans hus kom og vilde reise ham op fra jorden; men han vilde ikke og åt ikke sammen med dem. På den syvende dag døde barnet; men Davids tjenere torde ikke fortelle ham at barnet var død; de tenkte: Mens barnet var i live, talte vi til ham, men han hørte ikke på oss; hvorledes kan vi da nu si til ham at barnet er død? Han kunde gjøre en ulykke på sig. Da David så at hans tjenere hvisket sig imellem, skjønte han at barnet var død; og han sa til sine tjenere: Er barnet død? De svarte: Ja, han er død. Da stod David op fra jorden og tvettet sig og salvet sig og skiftet klær og gikk inn i Herrens hus og tilbad. Så gikk han hjem igjen og bad om mat, og de satte mat frem for ham, og han åt. Da sa hans tjenere til ham: Hvorledes er det du bærer dig at? Mens barnet var i live, fastet du og gråt for ham; men nu som barnet er død, står du op og eter. Han svarte: Så lenge barnet var i live, fastet jeg og gråt; for jeg tenkte: Hvem vet om ikke Herren forbarmer sig over mig, så barnet blir i live? Men nu som han er død, hvorfor skulde jeg nu faste? Kan jeg hente ham tilbake igjen? Jeg går til ham, men han vender ikke tilbake til mig. David trøstet Batseba, sin hustru, og han gikk inn til henne og lå hos henne; og hun fødte en sønn, som han kalte Salomo {de. den fredsommelige.} Og Herren elsket ham. og han sendte bud med profeten Natan, og han kalte ham Jedidja, {de. Herrens elskede} for Herrens skyld. Joab stred mot Rabba i ammonittenes land og inntok kongestaden. Så sendte Joab bud til David og lot si: Jeg har stridt mot Rabba og inntatt vannbyen. Samle nu du resten av folket og leir dig mot byen og innta den, så det ikke blir jeg som inntar byen, og mitt navn blir nevnt over den! {de. byen kalles den av mig inntatte} Da samlet David alt folket og drog til Rabba; og han stred mot det og inntok det. Og han tok deres konges krone fra hans hode; den veide en talent gull, og der var på den en kostbar sten; nu kom den på Davids hode. Og det store hærfang han hadde tatt i byen, førte han med sig bort. Og folket som bodde der, førte han ut og la dem under sager og treskesleder av jern og jernøkser og lot dem gå gjennem teglovner. Så gjorde han med alle Ammons barns byer. Derefter vendte David og alt folket tilbake til Jerusalem.
2 Samuel 12:1-31 Bibelen 2011 bokmål (N11BM)
HERREN sendte Natan til David. Han gikk inn til kongen og sa: «Det bodde to menn i en by. Den ene var rik og den andre fattig. Den rike hadde småfe og storfe i mengde. Den fattige eide ikke annet enn et eneste lite lam som han hadde kjøpt. Han alte det opp, og det vokste til sammen med barna hans. Det spiste av brødet hans, drakk av begeret hans og lå i fanget hans. Det var som en datter for ham. En dag kom det en vandringsmann til den rike. Men han kvidde seg for å ta noe av sitt eget småfe eller storfe for å lage i stand for gjesten. Han tok lammet som den fattige eide, og laget det til for mannen som var kommet.» Da ble David brennende harm på mannen og sa til Natan: «Så sant HERREN lever, den mannen som har gjort dette, fortjener å dø! Og han skal betale firedobbelt for lammet fordi han gjorde dette og var så hjerteløs.» Da sa Natan til David: «Du er mannen! Så sier HERREN, Israels Gud: Jeg salvet deg til konge over Israel og berget deg fra Sauls hånd. Jeg ga deg din herres hus og hans koner i din favn. Jeg ga deg både Israels hus og Judas hus. Og om det var for lite, ville jeg ha lagt til både det ene og det andre. Hvorfor har du da foraktet HERRENS ord og gjort det som er ondt i hans øyne? Hetitten Uria har du drept med sverd. Du lot ammonittene drepe ham, og du tok hans kone og giftet deg med henne. Fra nå av skal sverdet aldri vike fra ditt hus, siden du har foraktet meg og tatt hetitten Urias kone. Så sier HERREN: Se, jeg lar ulykke komme over deg fra ditt eget hus. Jeg vil ta konene dine like for øynene på deg og gi dem til en annen mann. Han skal ligge med dem midt på lyse dagen. For du har handlet i det skjulte, men jeg vil la dette skje for øynene på hele Israel midt på lyse dagen.» Da sa David til Natan: «Jeg har syndet mot HERREN.» Natan svarte: «Så har også HERREN tatt bort din synd. Du skal ikke dø. Men fordi du gjorde dette og foraktet HERRENS ord, skal han dø, sønnen du har fått.» Så gikk Natan hjem. HERREN lot alvorlig sykdom ramme gutten som David hadde fått med Urias kone. David ba til Gud for gutten og fastet strengt. Når han kom hjem for å sove, la han seg på jorden. De eldste ved hoffet kom og ville få ham til å reise seg fra jorden, men han nektet og ville heller ikke spise sammen med dem. Den sjuende dagen døde gutten. Men tjenerne våget ikke å fortelle David at gutten var død. For de sa: «Når vi snakket til ham mens gutten ennå levde, hørte han ikke på oss. Hvordan skal vi da få sagt ham at gutten er død? Han kunne gjøre noe forferdelig.» Men David så at tjenerne hvisket seg imellom, og han skjønte at gutten var død. Han spurte dem: «Er gutten død?» De svarte: «Ja.» Da reiste David seg fra bakken. Han vasket og salvet seg og skiftet klær. Så gikk han inn i HERRENS hus for å tilbe. Da han kom hjem, ba han om mat. Den ble satt fram, og han spiste. Tjenerne sa til ham: «Hvordan er det du oppfører deg? Mens gutten ennå levde, fastet du og gråt. Og nå da han er død, står du opp og spiser!» Han svarte: «Så lenge gutten levde, fastet jeg og gråt, for jeg tenkte: Hvem vet om ikke HERREN forbarmer seg over meg og lar gutten leve? Men nå som han er død, hvorfor skulle jeg faste? Kan jeg hente ham tilbake? En gang må jeg dra dit han er, men han kommer aldri tilbake til meg.» David trøstet Batseba, sin kone. Han gikk inn til henne og lå med henne. Hun fødte en sønn som hun kalte Salomo. HERREN hadde ham kjær. Han sendte bud med profeten Natan om at gutten skulle kalles Jedidja – for HERRENS skyld. Joab gikk til angrep på Rabba i Ammon, og han inntok Kongebyen. Så sendte Joab bud til David og meldte: «Jeg har angrepet Rabba, og jeg har også inntatt Vannbyen. Kall sammen resten av hæren, omring byen og innta den. Ellers kommer jeg til å innta byen, og mitt navn blir ropt ut over den.» Da samlet David hele hæren og dro til Rabba. Han angrep byen og inntok den. Han tok kronen av hodet på kongen deres. Den var av gull og edle steiner og veide en talent. Nå kom den på Davids hode. Fra byen tok han også med seg et stort bytte. Folket som bodde der, bortførte han. Han satte dem til å arbeide med sager, jernhakker og jernøkser eller ved teglsteinsovnene. Slik gjorde David med alle ammonittenes byer. Så vendte han tilbake til Jerusalem med hele hæren.
2 Samuel 12:1-31 Norsk oversettelse 1978/1985 bokmål (NO7885BM)
Herren sendte Natan til David. Han gikk inn til kongen og sa: «Det bodde to menn i en by. Den ene var rik og den andre fattig. Den rike hadde småfe og storfe i mengde; men den fattige hadde ikke annet enn et lite lam som han hadde kjøpt. Han alte det opp, og det vokste til sammen med barna hans. Det spiste av hans mat, drakk av hans skål, lå i hans fang og var som en datter for ham. En dag fikk den rike mannen besøk av en vandringsmann. Da kvidde han seg for å ta noe av sitt eget småfe eller storfe og lage i stand for vandringsmannen som var kommet til ham. Og han tok den fattiges eneste lam og laget det i stand for gjesten.» David ble brennende harm på den mannen og sa til Natan: «Så sant Herren lever, den mannen som har gjort dette, skal dø! Og lammet skal han betale firedobbelt, fordi han gjorde dette og ikke viste skånsel.» Da sa Natan til David: «Du er mannen! Så sier Herren, Israels Gud: Jeg salvet deg til konge over Israel og berget deg fra Sauls hånd. Jeg gav deg din herres hus og hans koner i din favn. Jeg gav deg både Israels- og Juda-riket. Og var det enda for lite, ville jeg ha lagt til både det ene og det andre. Hvorfor har du da foraktet Herrens ord og gjort det som er ondt i Herrens øyne? Hetitten Uria har du drept med sverd. Du lot ammonittene drepe ham, og du tok hans kone og giftet deg med henne. Så skal da sverdet aldri vike fra ditt hus, siden du har foraktet meg og tatt hetitten Urias kone. Så sier Herren: Jeg lar ulykke komme over deg fra din egen ætt. Jeg vil ta konene dine like for øynene på deg og gi dem til en annen mann. Han skal ligge med dem midt på lyse dagen. For du har handlet i det skjulte, men jeg vil la dette skje for øynene på hele Israel midt på lyse dagen.» Da sa David til Natan: «Jeg har syndet mot Herren.» Natan svarte: «Så har også Herren tatt bort din synd; du skal ikke dø. Men fordi du ved å gjøre dette har gitt Herrens fiender grunn til å spotte, skal den sønnen du har fått, ikke få leve.» Så gikk Natan hjem. Herren lot en hard sykdom ramme gutten som David hadde fått med Urias kone. David bad til Gud for gutten og fastet strengt. Hver gang han kom hjem, la han seg på gulvet og ble liggende der hele natten. De øverste ved hoffet kom og ville få ham til å reise seg fra gulvet, men han nektet og ville heller ikke spise sammen med dem. Den sjuende dagen døde gutten. Men Davids menn våget ikke å fortelle ham at gutten var død; for de sa: «Når vi snakket til ham mens gutten ennå levde, hørte han ikke på oss. Hvordan skal vi da få sagt ham at gutten er død? Han kunne gjøre noe forferdelig.» Men David så at mennene hvisket seg imellom, og han skjønte at gutten var død. Han spurte mennene sine: «Er gutten død?» De svarte: «Ja, han er død.» Da reiste David seg opp fra gulvet. Han vasket og salvet seg og skiftet klær. Så gikk han inn i Herrens hus, bøyde seg og tilbad. Da han kom hjem, bad han om mat. Den ble satt fram, og han spiste. Mennene hans sa til ham: «Hvordan er det du bærer deg at? Mens gutten ennå levde, fastet du og gråt. Og nå da han er død, står du opp og spiser.» Han svarte: «Så lenge gutten levde, fastet og gråt jeg. For jeg tenkte at Herren kanskje ville forbarme seg over meg og la gutten leve. Men hvorfor skulle jeg faste nå da han er død? Kan jeg hente ham tilbake igjen? Jeg må en gang dra dit han er, men han kommer aldri tilbake til meg.» David trøstet Batseba, sin kone. Han gikk inn til henne og lå med henne, og hun fikk en sønn som hun kalte Salomo. Herren holdt av ham og sendte bud med profeten Natan. Han kalte gutten Jedidja for Herrens skyld. Imens gikk Joab til angrep på Rabba i Ammon, og han inntok Kongebyen. Joab sendte da bud til David og meldte: «Jeg har angrepet Rabba og har inntatt Vannbyen. Kall sammen resten av folket, omring byen og ta den. Ellers kommer jeg til å ta byen, og det blir jeg som får æren.» Da samlet David hele hæren og drog til Rabba. Han angrep byen og inntok den. Han tok kronen av hodet på kongen deres. Den var av gull og veide en talent; og det var en edelsten i den. Nå kom den på Davids hode. Han tok stort bytte i byen og førte det med seg. Folket som bodde der, førte han bort. Han satte dem til å arbeide med sager, jernhakker og jernøkser og lot dem trelle ved teglovnene. Slik gjorde David med alle ammonittenes byer. Så vendte han tilbake til Jerusalem med hele hæren.