2 Kongebok 23:1-30
2 Kongebok 23:1-30 Norsk Bibel 88/07 (NB)
Da sendte kongen bud etter alle Judas og Jerusalems eldste, og de samlet seg hos ham. Kongen gikk opp til Herrens hus, og hver mann av Juda og alle Jerusalems innbyggere fulgte ham - prestene og profetene og hele folket, både store og små. Og han leste opp for dem alt som sto skrevet i paktens bok, den som var funnet i Herrens hus. Kongen sto ved søylen og sluttet den pakten for Herrens åsyn at de skulle følge Herren og holde hans bud og hans vitnesbyrd og hans forskrifter av hele sitt hjerte og av hele sin sjel - at de skulle holde denne paktens ord, de som var skrevet i denne boken. Og hele folket trådte inn i pakten. Så befalte kongen at ypperstepresten Hilkia og de prestene som var nest etter ham, og vokterne ved dørterskelen skulle føre ut av Herrens tempel alle de redskaper som var laget til Ba’al og Astarte og til hele himmelens hær. Og han brente dem opp utenfor Jerusalem på Kedron-markene og lot støvet av dem føre til Betel. Han avsatte de prestene som Judas konger hadde innsatt, og som brente røkelse på haugene i Judas byer og rundt omkring Jerusalem, og dem som brente røkelse for Ba’al, for solen og månen og dyrekretsens stjernebilder og hele himmelens hær. Han tok Astarte-bildet ut av Herrens hus og førte det utenfor Jerusalem til Kedron-dalen. Han brente det opp i Kedron-dalen og knuste det til støv, og han kastet støvet av det på folkets gravplass. Han rev ned husene hvor de som drev tempelutukt holdt til, de lå like ved Herrens hus. Her var også kvinnene som vevde telt for Astarte. Han lot alle prestene komme fra Judas byer. De haugene hvor prestene hadde brent røkelse, erklærte han for urene, fra Geba til Be’er-Sjeba. Og han brøt ned haugene ved portene, både den som lå ved inngangen til byhøvdingen Josvas port, og den som lå til venstre ved byporten. De som hadde vært prester på haugene, fikk ikke ofre på Herrens alter i Jerusalem. Men de fikk ete usyret brød sammen med sine brødre. Han erklærte også Tofet* i Hinnoms barns dal for å være urent, så ikke noen skulle la sin sønn eller datter gå gjennom ilden for Molok. Han tok bort de hestene som Judas konger hadde innviet til solen, tett ved inngangen til Herrens hus, ved hoffmannen Netan-Meleks kammer i Parvarim*. Og solens vogner brente han opp med ild. Altrene på taket av Akas’ sal, som Judas konger hadde reist, og de altrene som Manasse hadde reist i begge forgårdene til Herrens hus, rev kongen ned. Han brøt dem ned og fikk dem bort derfra og kastet støvet av dem i Kedrons bekk. De offerhaugene som lå rett imot Jerusalem på høyre side av Ødeleggelsens berg, erklærte kongen for urene. Israels konge, Salomo, hadde bygd dem for Astarte, sidoniernes motbydelighet, og for Kamosj, Moabs motbydelighet, og for Milkom, Ammons barns vemmelse. Han slo billedstøttene i stykker og hogg ned Astarte-bildene og fylte stedet hvor de hadde stått, med menneskeben. Han rev også ned alteret i Betel, den offerhaugen som Jeroboam, Nebats sønn, hadde bygd, han som fikk Israel til å synde. Også dette alteret og denne offerhaugen rev han ned. Han brente opp haugen og knuste den til støv, og han brente opp Astarte-bildet. Da Josjia vendte seg om og så gravene som var der på fjellet, sendte han folk dit og tok benene ut av gravene og brente dem på alteret og gjorde det urent. Slik oppfylte han Herrens ord, det som en Guds mann hadde ropt ut, han som ropte ut at dette skulle skje. Så sa han: Hva er det for en steinstøtte jeg ser der borte? Byens menn svarte: Det er gravstedet til den Guds mann som kom fra Juda og ropte ut over alteret i Betel at det skulle skje som du nå har gjort. Da sa han: La ham hvile i fred, ingen må flytte hans ben! Så lot de hans ben være i fred og likeså benene av den profeten som var kommet fra Samaria. Også alle offerhaug-husene i Samarias byer, som Israels konger hadde bygd for å vekke Herrens harme, fikk Josjia bort og gjorde med dem slik som han hadde gjort i Betel. Og alle offerhaug-prestene som var der, lot han drepe ved altrene og brente menneskeben på dem. Så vendte han tilbake til Jerusalem. Og kongen ga hele folket denne befaling: Hold påske for Herren deres Gud, slik det står skrevet i denne paktens bok! En påske som denne var ikke blitt holdt fra den tid da dommerne dømte Israel, ikke i hele den tiden det hadde vært konger i Israel og Juda. Det var først i kong Josjias attende år at en slik påske ble holdt for Herren i Jerusalem. Også dødningemanerne og spåmennene og husgudene og de motbydelige avgudene og alle de styggedommer som hadde vært å se i Juda land og i Jerusalem, utryddet Josjia for å holde lovens ord som var skrevet i den boken som presten Hilkia hadde funnet i Herrens hus. Aldri før hadde det vært noen konge som han, noen som slik hadde omvendt seg til Herren av hele sitt hjerte og av hele sin sjel og av all sin styrke, slik som hele Mose lov krever. Og etter ham oppsto det ingen som han. Likevel vendte Herren ikke om fra sin store, brennende vrede, som var opptent mot Juda for alle de harmelige synder som Manasse hadde vakt hans harme med. Og Herren sa: Også Juda vil jeg støte bort fra mitt åsyn, likesom jeg støtte Israel bort. Jeg vil forkaste denne byen som jeg har utvalgt, Jerusalem, og det huset som jeg har sagt at mitt navn skal bo i. Det som ellers er å fortelle om Josjia og om alt det han gjorde, det er skrevet i Judas kongers krønike. I hans tid kom kongen i Egypt, farao Neko, opp til kongen i Assyria, og han rykket fram til elven Frat. Og kong Josjia dro mot ham. Men Neko drepte ham ved Megiddo, så snart han fikk se ham. Hans tjenere kjørte ham død fra Megiddo og førte ham til Jerusalem og la ham i hans grav. Og landets folk tok og salvet Joakas, Josjias sønn, og gjorde ham til konge etter faren.
2 Kongebok 23:1-30 Bibelen – Guds Ord 2017 (BGO)
Kongen sendte bud og lot dem hente til ham alle de eldste i Juda og Jerusalem. Kongen gikk opp til Herrens hus med hver mann fra Juda. Sammen med ham var alle som bodde i Jerusalem, prestene og profetene og hele folket, både liten og stor. Mens de hørte på, leste han opp alle ordene i Paktens bok, den som var funnet i Herrens hus. Så stilte kongen seg ved en søyle og sluttet en pakt for Herrens ansikt om at de skulle følge Herren og holde Hans bud og Hans vitnesbyrd og Hans lover av hele sitt hjerte og hele sin sjel, og at de skulle holde i hevd ordene i denne pakten som var skrevet ned i denne boken. Hele folket gikk inn i pakten. Kongen befalte øverstepresten Hilkia, prestene av andre rang og dørvokterne, at alle redskapene som var lagd for Ba’al, for Asjera og for hele himmelens hærskare, skulle bæres ut av Herrens tempel. Han brente opp alt på Kedrons marker utenfor Jerusalem og lot asken av alt føres til Betel. Så avsatte han avgudsprestene som kongene av Juda hadde innsatt til å brenne røkelse på offerhaugene i byene i Juda og på alle stedene rundt Jerusalem, også dem som brente røkelse for Ba’al, solen, månen, stjernebildene og hele himmelens hærskare. Han førte Asjerapælen ut fra Herrens hus og ned til Kedronbekken utenfor Jerusalem. Så brente han den ved Kedronbekken, knuste den til aske og kastet asken av den på gravene til folkets barn. Så rev han ned hyttene til dem som drev tempelutukt i Herrens hus, der kvinnene vevde tepper til Asjera. Han hentet alle prestene fra byene i Juda, og offerhaugene der prestene hadde brent røkelse, erklærte han for urene, helt fra Geba til Be’er-Sjeba. Han rev også ned offerhaugene ved portene, både den som var ved inngangen til Josvas port, fyrsten over byen, og den som var til venstre for byporten. Men prestene for offerhaugene kom likevel ikke opp til Herrens alter i Jerusalem, men de spiste usyret brød blant sine brødre. Han erklærte også Tofet i Hinnoms barns dal for urent, for at ingen skulle la sin sønn eller sin datter gå gjennom ilden for Molok. Så fikk han bort hestene som kongene i Juda hadde innviet til solen, rett ved inngangen til Herrens hus, ved det kammeret hoffmannen Natan-Melek hadde i Pavarim. Han brente også solens vogner på ilden. Altrene som var på taket, i det øvre kammeret til Ahas, det som kongene av Juda hadde lagd, og altrene som Manasse hadde lagd i de to forgårdene til Herrens hus, rev kongen ned, smuldret dem, og kastet støvet av dem i Kedronbekken. Deretter erklærte kongen offerhaugene for urene, de som lå rett overfor Jerusalem, som var på den høyre siden av Fordervelsens berg, og som kong Salomo av Israel hadde bygd for Astarte, sidoniernes avskyelige avgud, og for Kamosj, moabittenes avskyelige avgud, og for Milkom, styggedommen til Ammons barn. Han knuste også steinstøttene i småbiter og hogg ned Asjerapælene. Stedene der de hadde stått, fylte han igjen med menneskeknokler. Han rev også ned alteret i Betel og offerhaugen som var lagd av Jeroboam, Nebats sønn, han som fikk Israel til å synde. Han rev ned både alteret og offerhaugen. Han satte fyr på offerhaugen og brente og knuste den til støv. Asjerapælen brente han opp. Da Josjia snudde seg og så gravene som var der på fjellet, sendte han noen for å hente knoklene ut av gravene, og de brente dem på alteret. Så erklærte han det for urent etter Herrens Ord, det som Guds mann hadde ropt ut da han gjorde kjent disse ordene. Så sa han: «Hvilken gravstøtte er det jeg ser?» Da sa mennene i byen til ham: «Dette er graven til den Guds mann som kom fra Juda og ropte ut alle disse gjerningene som du nå har gjort mot alteret i Betel.» Han sa: «La ham hvile i fred! La ingen flytte knoklene hans!» Så lot de knoklene hans være, sammen med knoklene til profeten som var kommet fra Samaria. Josjia tok også bort alle husene på offerhaugene i Samarias byer, dem Israels konger hadde lagd og slik gjort Herren rasende. Han gjorde med dem som med alt han hadde gjort i Betel. Alle prestene som var der på offerhaugene, drepte han på altrene. Han brente menneskeknokler på dem. Så vendte han tilbake til Jerusalem. Deretter ga kongen hele folket en befaling og sa: «Hold påske for Herren deres Gud, slik det er skrevet i denne Paktens Bok.» Sannelig, en slik påske hadde aldri vært holdt siden dommernes dager, de som var dommere i Israel, og heller ikke i alle de dagene det hadde vært konger i Israel og i Juda. Men i det attende regjeringsåret til kong Josjia ble denne påsken holdt foran Herren i Jerusalem. Dessuten fikk Josjia bort dem som drev med åndemaning og spiritisme, husguder og avguder, alle de avskyelige tingene som hadde vært å se i landet Juda og i Jerusalem. Dette ble gjort for å holde ordene i loven som var skrevet i den boken presten Hilkia hadde funnet i Herrens hus. Før ham hadde det aldri vært en konge som han, som vendte seg til Herren av hele sitt hjerte, av hele sin sjel og av all sin makt, etter hele Moseloven. Heller ikke etter ham sto det fram noen som ham. Likevel vendte ikke Herren seg bort fra sin brennende og store vrede, som var blitt opptent mot Juda på grunn av de misgjerningene som Manasse hadde egget Ham med. Herren sa: «Jeg skal også støte Juda bort fra Mitt ansikt, slik Jeg støtte Israel bort. Jeg skal kaste denne byen bort fra Meg, byen Jerusalem, som Jeg har utvalgt, og det huset som Jeg sa dette om: Mitt navn skal være der.» De andre Josjias gjerninger og alt det han gjorde, er ikke det skrevet ned i krønikeboken om kongene av Juda? I hans dager dro Farao Neko, Egypts konge, helt til elven Eufrat for å hjelpe Assurs konge. Kong Josjia gikk imot ham. Men Farao Neko drepte ham straks han fikk se ham ved Megiddo. Tjenerne hans førte liket hans fra Megiddo til Jerusalem i en vogn, og de begravde ham i hans egen grav. Folket i landet tok Joakas, Josjias sønn, salvet ham og gjorde ham til konge etter ham.
2 Kongebok 23:1-30 Det Norsk Bibelselskap 1930 (NORSK)
Da sendte kongen bud efter alle Judas og Jerusalems eldste, og de samledes hos ham. Og kongen gikk op til Herrens hus, og hver mann av Juda og alle Jerusalems innbyggere fulgte ham(-)prestene og profetene og alt folket, både store og små; og han leste op for dem alt det som stod skrevet i paktens bok, den som var funnet i Herrens hus. Og kongen stod på forhøiningen og gjorde den pakt for Herrens åsyn at de skulde følge Herren og holde hans bud og hans vidnesbyrd og hans forskrifter av alt sitt hjerte og av all sin sjel(-)at de skulde holde denne pakts ord, de som var skrevet i denne bok. Og alt folket trådte inn i pakten. Så bød kongen ypperstepresten Hilkias og prestene av annen rang og vokterne ved dørtreskelen å føre ut av Herrens tempel alle de redskaper som var gjort til Ba'l og Astarte og til hele himmelens hær; og han brente dem op utenfor Jerusalem på Kidron-markene og lot støvet av dem føre til Betel. Han avsatte de prester som Judas konger hadde innsatt, og som brente røkelse på haugene i Judas byer og rundt omkring Jerusalem, og dem som brente røkelse for Ba'l, for solen og månen og dyrekretsens stjernebilleder og hele himmelens hær. Han tok Astarte-billedet ut av Herrens hus og lot det føre utenfor Jerusalem til Kidron-dalen og brenne op i Kidron-dalen og knuse til støv; og han kastet støvet av det på de ringe folks graver. Han rev ned tempel-bolernes huser, som lå like ved Herrens hus, hvor kvinnene vevde småtelt for Astarte. Han lot alle prestene komme fra Judas byer og gjorde de hauger urene hvor prestene hadde brent røkelse, fra Geba til Be'rseba, og han brøt ned haugene ved portene, både den som lå ved inngangen til byhøvedsmannen Josvas port, og den som lå til venstre ved byporten. Dog fikk haugenes prester ikke ofre på Herrens alter i Jerusalem, men de åt usyret brød blandt sine brødre. Han gjorde også Tofet {det sted hvor Molok blev dyrket.} i Hinnoms barns dal urent, så ikke nogen skulde la sin sønn eller datter gå gjennem ilden for Molok. Han hadde bort de hester som Judas konger hadde innvidd til solen, tett ved inngangen til Herrens hus, ved hoffmannen Netan-Meleks kammer i Parvarim; {rimeligvis en samling av hus i nærheten av templet} og solens vogner brente han op med ild. Alterne på taket over Akas'sal, som Judas konger hadde gjort, og de alter som Manasse hadde gjort i begge forgårdene til Herrens hus, rev kongen ned; og han smuldret dem og hadde dem bort derfra og kastet støvet av dem i Kidrons bekk. De offerhauger som lå midt imot Jerusalem på høire side av ¥deleggelsens berg, og som Israels konge Salomo hadde bygget for Astarte, sidoniernes vederstyggelighet, og for Kamos, Moabs vederstyggelighet, og for Milkom, Ammons barns vederstyggelighet, dem gjorde kongen urene. Han slo billedstøttene i stykker og hugg ned Astarte-billedene og fylte det sted hvor de hadde stått, med menneskeben. Også alteret i Betel, den offerhaug som Jeroboam, Nebats sønn, hadde gjort, han som fikk Israel til å synde, også det alter og den offerhaug rev han ned; og han brente op haugen og knuste den til støv; likeså brente han op Astarte-billedet. Da Josias vendte sig om og så gravene som var der på fjellet, sendte han folk dit og lot benene ta ut av gravene og brenne op på alteret og gjorde det urent efter Herrens ord, det som den Guds mann hadde utropt, han som ropte ut at dette skulde skje. Så sa han: Hvad er det for en stenstøtte jeg ser der borte? Byens menn svarte: Det er gravstedet til den Guds mann som kom fra Juda og ropte ut over alteret i Betel at det skulde skje som du nu har gjort. Da sa han: La ham hvile i fred, ingen må flytte hans ben! Så lot de hans ben være i fred og likeså benene av den profet som var kommet fra Samaria. Også alle offerhaug-husene i Samarias byer som Israels konger hadde gjort for å vekke Herrens harme, fikk Josias bort og gjorde med dem aldeles som han hadde gjort i Betel. Og alle offerhaug-prestene som var der, lot han drepe på alterne og brente menneskeben på dem. Så vendte han tilbake til Jerusalem. Og kongen bød alt folket: Hold påske for Herren eders Gud, således som skrevet er i denne paktens bok! For en påske som denne var ikke blitt holdt fra den tid da dommerne dømte Israel, heller ikke i hele den tid det hadde vært konger i Israel og Juda. Det var først i kong Josias'attende år at en sådan påske blev holdt for Herren i Jerusalem. Også dødningemanerne og sannsigerne og husgudene og de motbydelige avguder og alle de vederstyggeligheter som hadde vært å se i Juda land og i Jerusalem, utryddet Josias for å holde lovens ord som var skrevet i den bok presten Hilkias hadde funnet i Herrens hus. Det hadde aldri før vært nogen konge som han, nogen som således hadde omvendt sig til Herren av alt sitt hjerte og av all sin sjel og av all sin styrke efter hele Mose lov, og efter ham opstod det ingen som han. Dog vendte Herren ikke om fra sin store, brennende vrede, som var optendt mot Juda for alle de harmelige synder hvormed Manasse hadde vakt hans harme. Og Herren sa: Også Juda vil jeg støte bort fra mitt åsyn, likesom jeg støtte Israel bort, og jeg vil forkaste denne stad som jeg har utvalgt, Jerusalem, og det hus hvorom jeg sa: Mitt navn skal bo der. Hvad som ellers er å fortelle om Josias og om alt det han gjorde, det er opskrevet i Judas kongers krønike. I hans tid drog kongen i Egypten Farao Neko op mot kongen i Assyria til Frat-elven, og kong Josias drog imot ham; men Neko drepte ham ved Megiddo, så snart han fikk se ham. Hans tjenere kjørte ham død fra Megiddo og førte ham til Jerusalem og begravde ham i hans grav; og landets folk tok og salvet Joakas, Josias'sønn, og gjorde ham til konge i hans fars sted.
2 Kongebok 23:1-30 Bibelen 2011 bokmål (N11BM)
På kongens oppfordring samlet alle de eldste i Juda og Jerusalem seg hos ham. Så gikk han opp til HERRENS tempel, og sammen med ham gikk alle judeerne og alle innbyggerne i Jerusalem – prestene og profetene, hele folket, både små og store. Han leste opp for dem alt det som sto i paktsboken som var funnet i HERRENS hus. Kongen stilte seg opp ved søylen og sluttet en pakt for HERRENS ansikt: Folket skulle følge HERREN og holde hans bud, regler og forskrifter av hele sitt hjerte og hele sin sjel. Alle paktens ord som var skrevet ned i denne bokrullen, skulle de holde. Og hele folket gikk inn i pakten. Siden befalte kongen øverstepresten Hilkia, og prestene under ham, og dørvokterne at de skulle fjerne fra HERRENS tempel alle de gjenstandene som var laget for Baal og Asjera og hele himmelens hær. Han brente dem opp utenfor Jerusalem, på avsatsene i Kedron-dalen, og asken førte han til Betel. Josjia avsatte de avgudsprestene som Juda-kongene hadde satt til å tenne offerild på haugene i Judas byer og omkring Jerusalem, og de som tente offerild til Baal, til solen og månen, til stjernebildene og hele himmelens hær. Asjera-stolpen tok han fra HERRENS tempel og førte den ut av Jerusalem, til Kedron-dalen. Der brente han den til aske, som han så strødde ut på folkets gravplass. Han rev ned kamrene til de mannlige tempelprostituerte som var i HERRENS hus, og stedet hvor kvinnene vevde klær til Asjera. Så flyttet Josjia alle prestene inn fra byene i Juda. Og offerhaugene fra Geba til Beer-Sjeba, hvor prestene tente offerild, erklærte han for urene. Han rev også ned helligstedene ved byporten, som lå ved byhøvdingen Josvas port, til venstre når en går inn gjennom hovedporten. De som hadde vært prester på offerhaugene, fikk ikke bære fram offer på HERRENS alter i Jerusalem. Men de fikk spise usyret brød sammen med sine brødre. Også Tofet i Hinnom-dalen erklærte Josjia for urent. Ingen skulle la sin sønn eller datter gå gjennom ilden for Molok. Han tok bort de hestene som Juda-kongene hadde vigslet til solen; de sto ved inngangen til HERRENS tempel, i nærheten av hoffmannen Natan-Meleks kammer i forgården. Solvognene brente han også opp. Kongen rev ned altrene på taket, Ahas' takhelligdom, som Juda-kongene hadde reist, og de altrene Manasse hadde bygd i begge forgårdene til HERRENS tempel. Han brøt dem i stykker på stedet og kastet støvet av dem ut i Kedron-dalen. Også offerhaugene som vendte mot Jerusalem, på sørsiden av Ødeleggelsens berg, erklærte kongen for urene. Det var Salomo, Israels konge, som hadde bygd dem for Astarte, Sidon-folkets motbydelige gudinne, for Kemosj, Moabs motbydelige gud, og for Milkom, ammonittenes avskyelige gud. Josjia knuste steinstøttene og hogg ned Asjera-stolpene. Stedet der de hadde stått, fylte han med menneskeknokler. I Betel rev han også ned alteret og offerhaugen som Jeroboam, Nebats sønn, hadde bygd, han som fikk Israel til å synde. Både alteret og haugen ble jevnet med jorden. Så knuste han steinene til støv og brente opp Asjera-stolpen. Da Josjia snudde seg, fikk han øye på gravene som var der i fjellet. Han sendte folk av sted for å ta alle knoklene ut av gravene. Så brente han dem på alteret, og slik gjorde han alteret urent. Slik ble det oppfylt, det ordet fra HERREN som gudsmannen ropte ut over alteret da han kunngjorde dette. Så spurte kongen: «Hva er det for en gravstein jeg ser der borte?» Mennene i byen svarte: «Det er graven til den gudsmannen som kom fra Juda og forutsa dette som du nå har gjort med alteret her i Betel.» Da sa kongen: «La ham hvile i fred! Ingen må flytte på knoklene.» Så lot de knoklene hans og knoklene til profeten som var kommet fra Samaria, ligge urørt. Også i Samarias byer fjernet Josjia alle helligdommene på offerhaugene, som kongene i Israel hadde bygd og slik gjort Herren rasende. Han gjorde med dem i ett og alt som han hadde gjort i Betel. Alle offerhaug-prestene som fantes der, drepte han ved altrene, og han brente menneskeknoklene der. Så vendte han tilbake til Jerusalem. Siden ga kongen hele folket denne befalingen: «Hold påske for HERREN deres Gud slik det står skrevet i denne paktsboken.» En slik påske var det ikke blitt holdt siden den gangen dommerne styrte i Israel, ikke så lenge det hadde vært konger i Israel og Juda. Det var først i Josjias attende regjeringsår at de feiret en slik påske for HERREN i Jerusalem. Josjia utryddet åndemanerne og spåmennene, terafene og avgudene og alle avskyelige gudebilder som var å se i Juda og Jerusalem. Slik ville han oppfylle lovens forskrifter som sto skrevet i den bokrullen presten Hilkia hadde funnet i HERRENS tempel. Det hadde aldri før vært noen konge som Josjia. Ingen hadde på den måten vendt om til HERREN av hele sitt hjerte og av hele sin sjel og av all sin makt, helt som Moseloven krever. Og heller ikke siden kom det noen konge som han. Likevel sluknet ikke HERRENS glødende vrede, som hadde flammet opp mot Juda fordi Manasse gjorde Gud rasende gang på gang. Derfor sa HERREN: «Også Juda vil jeg drive bort fra mitt ansikt, slik jeg drev Israel bort. Jeg forkaster Jerusalem, den byen jeg har utvalgt, og tempelet, hvor jeg har sagt at navnet mitt skal bo.» Det som ellers er å fortelle om Josjia og alt han utrettet, står skrevet i Juda-kongenes krønike. I Josjias dager dro farao Neko, kongen i Egypt, opp mot assyrerkongen og rykket fram til elven Eufrat. Kong Josjia dro ut imot ham, men farao Neko drepte ham ved Megiddo med det samme han fikk se ham. Kongens menn kjørte den døde bort fra Megiddo. De førte ham til Jerusalem og gravla ham der. Så tok folket i landet og salvet Joahas, Josjias sønn, og gjorde ham til konge etter faren.
2 Kongebok 23:1-30 The Bible in Norwegian 1978/85 bokmål (N78BM)
Kongen sendte bud på alle de eldste i Juda og Jerusalem, og de samlet seg hos ham. Så gikk han opp til Herrens hus, og hver mann i Juda og alle innbyggerne i Jerusalem fulgte ham: prestene, profetene og hele folket, både store og små. Han leste opp for dem alt det som stod i paktsboken som var funnet i Herrens hus. Kongen stilte seg opp ved søylen og sluttet en pakt for Herrens åsyn: folket skulle følge Herren og holde hans bud, lovbud og forskrifter av hele sitt hjerte og hele sin sjel. Slik skulle de oppfylle paktens ord som var skrevet i denne boken. Og hele folket gikk med i pakten. Siden befalte kongen overpresten Hilkia, de prestene som var nest etter ham, og dørvokterne at de skulle fjerne fra Herrens tempel alle de gjenstandene som var laget for Ba’al og Asjera og hele himmelhæren. Han brente dem opp utenfor Jerusalem, i Kedron-bakkene, og asken tok han med til Betel. Josjia avsatte de avgudsprestene som Juda-kongene hadde innsatt, både de som ofret på haugene i Judas byer og omkring Jerusalem, og de som ofret til Ba’al, til solen, månen og dyrekretsens bilder og til hele himmelhæren. Asjera-pælen tok han fra Herrens hus og førte den ut av Jerusalem, ned i Kedron-dalen. Der brente han den opp og knuste den til støv, og støvet strødde han på gravene til småkårsfolk. Han rev ned husene hvor de holdt til, de mennene som drev tempelutukt i Herrens hus, og de kvinnene som vevde telt til Asjera. Så flyttet Josjia alle prestene inn fra byene i Juda. Haugene der de hadde ofret, erklærte han for urene, helt fra Geba til Be’er-Sjeba. Han rev også ned haugene der de hadde dyrket onde ånder, de haugene som lå ved byhøvdingen Josvas port, til venstre når en går inn gjennom hovedporten. De som hadde vært prester på haugene, fikk ikke bære fram offer på Herrens alter i Jerusalem. Men de fikk spise usyret brød sammen med sine brødre. Også Tofet i Hinnom-dalen erklærte Josjia for urent. Ingen skulle la sin sønn eller datter gå gjennom ilden for Molok. Han tok bort de hestene som Juda-kongene hadde vigslet til solen; de stod ved inngangen til Herrens hus, i nærheten av det rommet som hoffmannen Natan-Melek hadde ut mot forgården. Solvognene brente han også opp. Kongen rev ned altrene på taket over Akas’ høysal, som Juda-kongene hadde reist, og de altrene Manasse hadde bygd i begge forgårdene til Herrens hus. Han brøt dem sund på stedet og kastet støvet av dem ut i Kedron-dalen. Også offerhaugene øst for Jerusalem, på sørsiden av Fordervelsens berg erklærte kongen for urene. Det var Salomo, Israels konge, som hadde bygd dem for Astarte, Sidon-folkets avskyelige gudinne, for Kamosj, Moabs avskyelige gud, og for Milkom, ammonittenes styggedom. Josjia knuste steinstøttene og hogg ned Asjera-pælene. Stedet der de hadde stått, fylte han med menneskeben. I Betel rev han også ned alteret og offerhaugen som Jeroboam, Nebats sønn, hadde bygd, han som fikk Israel til å synde. Både alteret og haugen ble jevnet med jorden. Så knuste han steinene til støv og brente opp Asjera-pælen. Da Josjia snudde seg, fikk han øye på gravene som var der i fjellet. Han sendte folk av sted for å ta alle ben ut av gravene. Så brente han dem på alteret, og således gjorde han alteret urent. Slik ble det oppfylt, det ordet fra Herren som gudsmannen ropte ut da han kunngjorde dette. Så spurte kongen: «Hva er det for en gravstein jeg ser der borte?» Mennene i byen svarte: «Det er graven til den gudsmannen som kom fra Juda og forutsa dette som du nå har gjort med alteret her i Betel.» Da sa kongen: «La ham hvile i fred! Ingen må flytte på hans ben.» Så lot de hans ben være, og likeså de ben som var igjen av profeten som var kommet fra Samaria. Også i Samarias byer fjernet Josjia alle husene på offerhaugene, som kongene i Israel hadde bygd og således vakt Herrens harme. Han gjorde med dem nøyaktig slik som han hadde gjort i Betel. Alle offerhaug-prestene som fantes der, drepte han ved altrene, og han brente menneskeben på dem. Så vendte han tilbake til Jerusalem. Siden gav kongen hele folket denne befaling: «Hold påske for Herren deres Gud, slik det er skrevet i denne paktsboken.» En slik påskehelg var det ikke blitt holdt siden den gang dommerne styrte i Israel, ikke så lenge det hadde vært konger i Israel og Juda. Det var først i Josjias attende regjeringsår at de feiret en slik påskehelg for Herren i Jerusalem. Josjia utryddet åndemanerne og spåmennene, husgudene og avgudene og alle avskyelige gudebilder som var å se i Juda og Jerusalem. Slik ville han oppfylle de lovbud som var skrevet opp i den boken presten Hilkia hadde funnet i Herrens hus. Det hadde aldri før vært noen konge som Josjia. Ingen hadde på den måten vendt om til Herren av hele sitt hjerte og av hele sin sjel og av all sin makt, helt som Moseloven krever. Og heller ikke siden kom det noen konge som han. Likevel oppgav ikke Herren sin store vrede og harme som hadde flammet opp mot Juda, fordi Manasse gjorde så mye som krenket og harmet Gud. Derfor sa Herren: «Også Juda vil jeg støte bort fra mitt åsyn, likesom jeg støtte Israel bort. Jeg forkaster Jerusalem, den byen jeg har utvalgt, og det huset jeg har sagt at mitt navn skal bo i.» Det som ellers er å fortelle om Josjia og alt det han utrettet, er skrevet opp i Juda-kongenes krønike. I Josjias dager gjorde farao Neko, kongen i Egypt, en hærferd mot assyrerkongen og rykket fram til elven Eufrat. Kong Josjia drog ut imot ham, men farao drepte ham ved Megiddo med det samme han fikk se ham. Kongens menn kjørte den døde bort fra Megiddo. De førte ham til Jerusalem og gravla ham der. Så tok folket i landet og salvet Joakas, Josjias sønn, og gjorde ham til konge etter faren.