2 Kongebok 19:1-37
2 Kongebok 19:1-37 Norsk Bibel 88/07 (NB)
Da kong Hiskia hørte dette, flerret han klærne sine, kledde seg i sekk og gikk inn i Herrens hus. Han sendte slottshøvdingen Eljakim og statsskriveren Sjebna og de eldste blant prestene, kledd i sekk, til profeten Jesaja, Amos’ sønn. Og de sa til ham: Så sier Hiskia: Dette er en dag med trengsel og straff og vanære. For barnet er kommet til modermunnen, men det er ingen kraft til å føde. Kanskje Herren din Gud vil høre alt det Rabsjake har sagt, han som hans herre, kongen i Assyria, har sendt for å håne den levende Gud, så han straffer ham for de ordene Herren din Gud har hørt. Send nå opp en bønn for den rest som ennå er igjen! Da kong Hiskias tjenere kom til Jesaja, sa Jesaja til dem: Dette skal dere si til deres herre: Så sier Herren: Frykt ikke for de ordene du hørte, de ordene assyrerkongens menn hånte meg med! Se, nå gir jeg ham et slikt sinn at han vender tilbake til landet sitt på grunn av et rykte han får høre. Der i hans eget land vil jeg la ham falle for sverd. Da Rabsjake vendte tilbake, fant han assyrerkongen i ferd med å stride mot Libna. For han hadde hørt at han hadde brutt opp fra Lakisj. Da fikk kongen melding om at Tirhaka, kongen i Etiopia, var dratt ut for å kjempe mot ham. Da sendte han igjen bud til Hiskia og sa: Så skal dere si til Judas konge Hiskia: La ikke din Gud, som du setter din lit til, få narret deg, så du tenker som så: Jerusalem skal ikke gis i assyrerkongens hånd. Du har hørt det kongene i Assyria har gjort med alle landene, hvordan de har ødelagt dem, og så skulle du bli reddet! Har vel folkenes guder frelst dem som fedrene mine ødela, Gosan og Karan og Resjef og Edens barn i Telassar? Hvor er nå Hamats konge og Arpads konge og byen Sefarvajims konge, Henas og Ivvas konger? Da Hiskia hadde mottatt brevet av sendebudene og lest det, gikk han opp til Herrens hus. Der bredte Hiskia brevet ut for Herrens åsyn. Og Hiskia ba for Herrens åsyn og sa: Herre, Israels Gud, du som troner over kjerubene! Du alene er Gud for alle jordens riker. Du har skapt himmelen og jorden. Herre, bøy ditt øre til og hør! Herre, lukk opp dine øyne og se! Hør de ordene som Sankerib har sendt for å håne den levende Gud! Det er sant, Herre, at kongene i Assyria har ødelagt folkene og landene deres. De har kastet gudene deres i ilden, for de er ikke guder, men et verk av menneskehender, tre og stein. Derfor kunne de gjøre dem til intet. Men frels oss nå, Herre vår Gud! Frels oss av hans hånd, så alle jordens riker må kjenne at du, Herre, er Gud - bare du! Da sendte Jesaja, Amos’ sønn, bud til Hiskia og sa: Så sier Herren, Israels Gud: Jeg har hørt det du har bedt meg om angående kongen i Assyria, Sankerib. Slik lyder det ordet Herren har talt om ham: Jomfruen, Sions datter, forakter deg og spotter deg. Jerusalems datter rister på hodet av deg. Hvem er det du har hånet og spottet? Hvem er det du har løftet din røst imot? Du har løftet dine øyne til det høye, mot Israels Hellige. Ved sendebudene dine har du hånet Herren og sagt: Med mine utallige vogner dro jeg opp på fjellenes tinder, til Libanons øverste topper. Der hogger jeg ned dets høyeste sedrer, dets herlige sypresser. Jeg trenger fram til dets fjerneste hvilested, dets frodige skog. Jeg gravde brønner og drakk av fremmede vann. Jeg tørker ut alle strømmer i Egypt med fotsålene mine. Har du da ikke hørt det? Fra fjerne tider har jeg gjort det, fra fortidens dager har jeg laget det slik. Nå har jeg latt det komme, så du har fått makt til å ødelegge befestede byer og gjøre dem til ruinhauger. Deres innbyggere ble maktesløse, de ble forferdet og skamfulle. De ble som gresset på marken og som grønne vekster, som gresset på takene og som korn som er avsvidd før det er fullvokst. Enten du sitter eller du går ut og inn, så vet jeg det, og jeg vet at du raser mot meg. Fordi du raser mot meg, og din overmodige trygghet har nådd opp til mine ører, så vil jeg legge ring i din nese og bissel mellom dine lepper og føre deg tilbake den veien du kom. Og dette skal du* ha til tegn: I år skal dere ete det kornet som vokser av seg selv, og neste år det som skyter opp fra roten. Men i det tredje året skal dere så og høste og plante vingårder og ete deres frukt. Og den rest som har sluppet unna av Judas hus, skal skyte dypere rot nedentil og bære frukt oventil. For fra Jerusalem skal det komme fram en levning, og fra Sions berg en rest som har sluppet unna. Herrens nidkjærhet skal gjøre dette. Derfor sier Herren så om kongen i Assyria: Han skal ikke komme inn i denne byen og ikke skyte en pil inn i den. Han skal ikke rykke fram mot den med skjold og ikke kaste opp voll mot den. Den veien han kom, skal han vende tilbake, og inn i denne byen skal han ikke komme, sier Herren. Jeg vil verne denne byen og frelse den, for min skyld og for min tjener Davids skyld. Samme natt skjedde det at Herrens engel gikk ut og slo ett hundre og åttifem tusen mann i assyrernes leir. Da folk sto opp om morgenen, fikk de se dem alle ligge der som døde kropper. Da brøt kongen i Assyria, Sankerib, opp og dro bort og vendte hjem igjen. Og siden holdt han seg i ro i Ninive. Men en gang da han tilba i sin gud Nisroks hus, slo Adrammelek og Sareser ham i hjel med sverd. De kom seg unna og flyktet til Ararats land, og hans sønn Asarhaddon ble konge etter ham.
2 Kongebok 19:1-37 Bibelen – Guds Ord 2017 (BGO)
Da kong Hiskia fikk høre dette, flerret han klærne sine, dekket seg med sekkestrie og gikk inn i Herrens hus. Så sendte han Eljakim, som hadde overoppsynet med slottet, og statsskriveren Sjebna og de eldste blant prestene til profeten Jesaja, Amos’ sønn. De var kledd i sekkestrie. De sa til ham: «Så sier Hiskia: ‘Denne dagen er en dag med trengsel, tukt og gudsbespottelse. For barna har kommet til åpningen på livmoren, men det er ingen styrke til å føde dem. Det kan være at Herren din Gud vil høre alle ordene rabsaken har talt, han som hans herre, Assurs konge, har sendt for å spotte Den Levende Gud, og at Han så straffer ham for ordene som Herren din Gud har hørt. Bær derfor fram en bønn for den resten som ennå er igjen.’» Da kom kong Hiskias tjenere til Jesaja. Jesaja sa til dem: «Så skal dere si til deres herre: Så sier Herren: ‘Frykt ikke for ordene som du har hørt, de ordene som tjenerne til Assurs konge har hånet Meg med. Sannelig, Jeg skal gi ham en ånd som gjør at han skal høre et rykte og vende tilbake til sitt eget land. Jeg skal la ham falle for sverdet i sitt eget land.’» Så vendte rabsaken tilbake og fant Assurs konge i krig mot Libna, for han hadde hørt at han hadde reist fra Lakisj. Kongen hørte om Tirhaka, kongen i Kusj: «Se, han har kommet ut for å gå til strid mot deg.» Så sendte han igjen budbærere til Hiskia og sa: «Slik skal dere tale til Hiskia, kongen av Juda, og si: La ikke din Gud, som du setter din lit til, narre deg og si: ‘Jerusalem skal ikke bli overgitt i assyrerkongens hånd.’ Se! Du har hørt hva Assurs konger har gjort med alle landene, ved at de har ødelagt dem fullstendig. Og så skulle du bli utfridd? Har vel folkeslagenes guder utfridd dem som mine fedre har ødelagt, Gosan og Karan og Resef, og folket fra Eden som var i Telassar? Hvor er Hamats konge, Arpads konge og kongen i byen Sefarvajim, og i Hena og Ivva?» Hiskia tok imot brevet fra budbærernes hånd og leste det. Da gikk Hiskia opp til Herrens hus, og der brettet han det ut for Herrens ansikt. Så ba Hiskia foran Herrens ansikt og sa: «Herre, Israels Gud, Den som troner over kjerubene, Du alene er Gud for alle kongerikene på jorden. Du har gjort himmelen og jorden Bøy Ditt øre, Herre, og hør! Åpne Dine øyne, Herre, og se! Hør ordene fra Sankerib, dem han har sendt for å håne Den Levende Gud. Sannelig, Herre, Assurs konger har lagt folkeslagene og landene deres øde, og de har kastet gudene deres på ilden. For de er ikke guder, men et verk av menneskehender, tre og stein. Derfor ødela de dem. Derfor, Herre vår Gud, ber jeg nå: Frels oss fra hans hånd, så alle kongeriker på jorden må erkjenne at Du er Herren Gud, Du alene.» Da sendte Jesaja, Amos’ sønn, bud til Hiskia og sa: «Så sier Herren, Israels Gud: ‘Alt det du har båret fram for Meg i bønn om Sankerib, Assurs konge, har Jeg hørt. Dette er det ordet Herren har talt om ham: Jomfruen, Sions datter, har foraktet og spottet deg. Jerusalems datter har ristet på hodet bak din rygg. Hvem har du hånet og spottet? Mot hvem har du løftet din røst? Sannelig, du har løftet dine øyne høyt mot Israels Hellige! Ved dine budbærere har du hånet Herren og sagt: «Med mine mange vogner kom jeg opp til fjellenes topp, opp til Libanons grenser. Jeg hogger ned de høye sedrene der, også de beste sypresstrærne som vokser der. Jeg går til yttergrensen for dets land, til den fruktbare skogen der. Jeg har gravd og smakt fremmed vann, med mine føtter har jeg tørket opp alle bekkene i Egypt.» Har du ikke hørt det for lenge siden? Det var Jeg som gjorde det, fra de eldgamle dager planla Jeg det. Nå har Jeg latt det gå i oppfyllelse, så du skulle være redskap til å knuse befestede byer, så de ligger som ruinhauger. Derfor hadde de liten kraft, de som bor der. De ble forskrekket og gjort til skamme. De ble som gresset på marken og de grønne urtene, som gresset på hustakene, som visner før det er vokst opp. Både stedet der du bor, din utgang og din inngang kjenner Jeg, så vel som hvordan du raser mot Meg. For du raser mot Meg, og ditt hovmod har nådd opp til Mine ører. Derfor vil Jeg sette Min krok i din nese og Mitt bissel mellom dine lepper, og Jeg skal snu deg og føre deg tilbake den veien du kom. Dette er tegnet for deg: Dette året skal dere spise alt det som har sådd seg selv, og i det andre året det som vokser opp av seg selv. Men i det tredje året skal dere så og høste, plante vingårder og spise frukten fra dem. Den resten som har sluppet unna av Judas hus, skal igjen skyte rot nedover og bære frukt oppover. For fra Jerusalem skal det utgå en levning, og en rest som slipper unna fra Sions berg. Hærskarenes Herres nidkjærhet skal gjøre dette. Derfor sier Herren dette om Assurs konge: Han skal ikke komme inn i denne byen, og han skal ikke skyte noen pil dit inn eller rykke fram med skjold foran den eller kaste opp en voll mot den. Den veien han kommer, den samme veien skal han vende tilbake. Han skal ikke komme inn i denne byen, sier Herren. For Jeg skal verne byen så Jeg frelser den for Min egen skyld og for Min tjener Davids skyld.’» Om natten skjedde det: Herrens Engel dro ut og drepte 185 000 i assyrernes leir. Da folk sto opp tidlig neste morgen, se, der lå alle de døde kroppene. Da forlot Sankerib, Assurs konge, stedet og dro bort. Han vendte tilbake og ble boende i Ninive. Men en gang han tilba i tempelet til sin gud Nisrok, slo Adrammelek og Sareser ham i hjel med sverdet. De flyktet da inn i landet Ararat. Deretter ble hans sønn Asarhaddon konge etter ham.
2 Kongebok 19:1-37 Det Norsk Bibelselskap 1930 (NORSK)
Da kong Esekias hørte det, sønderrev han sine klær og klædde sig i sekk og gikk inn i Herrens hus. Og han sendte slottshøvdingen Eljakim og statsskriveren Sebna og de eldste blandt prestene, klædd i sekk, til profeten Esaias, Amos'sønn. Og de sa til ham: Så sier Esekias: En nødens og tuktelsens og vanærens dag er denne dag; barnet er kommet til modermunnen, men det er ingen kraft til å føde. Kanskje Herren din Gud vil høre alt det Rabsake har sagt, han som hans herre, kongen i Assyria, har sendt for å håne den levende Gud, så at han straffer ham for de ord Herren din Gud har hørt. Opsend da en bønn for den levning som ennu er iglen! Da kong Esekias'tjenere kom til Esaias, sa Esaias til dem: Så skal I si til eders herre: Så sier Herren: Frykt ikke for de ord du hørte, de som assyrerkongens tjenere hånte mig med! Se, jeg vil inngi ham et sådant sinn at han for et rykte han får høre, vender tilbake til sitt land; og jeg vil la ham falle for sverdet i sitt land. Da Rabsake vendte tilbake, fant han assyrerkongen i ferd med å stride mot Libna; for han hadde hørt at han hadde brutt op fra Lakis. Da hørte kongen si om Tirhaka, kongen i Etiopia, at han hadde draget ut for å stride mot ham. Så sendte han atter bud til Esekias og sa: Så skal I si til Judas konge Esekias: La ikke din Gud, som du setter din lit til, få narret dig, så du tenker som så: Jerusalem skal ikke gis i assyrerkongens hånd. Du har hørt hvad kongene i Assyria har gjort med alle landene, at de har ødelagt dem, og du skulde bli reddet? Har vel folkenes guder frelst dem som mine fedre ødela, Gosan og Karan og Resef og Edens barn i Telassar? Hvor er nu Hamats konge og Arpads konge og byen Sefarva'ms konge, Henas og Ivvas konger? Da Esekias hadde mottatt brevet av sendebudene og lest det, gikk han op til Herrens hus, og der bredte Esekias det ut for Herrens åsyn. Og Esekias bad for Herrens åsyn og sa: Herre, Israels Gud, du som troner på kjerubene! Du alene er Gud for alle jordens riker, du har gjort himmelen og jorden. Herre, bøi ditt øre til og hør! Herre, oplat dine øine og se! Hør de ord som Sankerib har sendt for å håne den levende Gud! Det er sant, Herre, at kongene i Assyria har ødelagt folkene og deres land, og de har kastet deres guder i ilden; for de er ikke guder, men et verk av menneskehender, tre og sten, og derfor kunde de gjøre dem til intet. Men frels oss nu. Herre vår Gud, av hans hånd, så alle jordens riker må kjenne at du, Herre, alene er Gud! Da sendte Esaias, Amos'sønn, bud til Esekias og lot si! Så sier Herren, Israels Gud: Hvad du har bedt mig om vedkommende kongen i Assyria Sankerib, har jeg hørt. Således lyder det ord Herren har talt om ham: Jomfruen, Sions datter, forakter dig, spotter dig; Jerusalems datter ryster på hodet efter dig. Hvem har du hånet og spottet, og mot hvem har du løftet din røst? Du har løftet dine øine til det høie, mot Israels Hellige. Ved dine sendebud har du hånet Herren og sagt: Med mine tall-løse vogner drog jeg op på fjellenes tinder, til Libanons øverste topper, og jeg hugger ned dets høieste sedrer, dets herlige cypresser, og jeg trenger frem til dets øverste hvilested, dets frodige skog; jeg gravde brønner og drakk av fremmede vann, og jeg tørker ut alle Egyptens strømmer med mine fotsåler. {Herrens ord til Sankerib.} Har du da ikke hørt det? Fra fjerne tider har jeg gjort det, fra fordums dager har jeg laget det så. Nu har jeg latt det komme, så du har fått makt til å ødelegge faste byer og gjøre dem til øde grushauger. Og deres innbyggere blev maktløse; de blev forferdet og skamfulle; de blev som gresset på marken og som de grønne urter, som gresset på takene og som korn som er ødelagt av brand før det er fullvokset. Enten du sitter eller du går ut og inn, så vet jeg det, og jeg vet at du raser mot mig. Fordi du raser mot mig, og din overmodige trygghet har nådd op til mine ører, så vil jeg legge min ring i din nese og mitt bissel mellem dine leber og føre dig tilbake den vei du kom. Og dette skal du {Esekias.} ha til tegn: Iår skal I ete det korn som vokser av sig selv, og næste år det som skyter op fra roten; men i det tredje år skal I så og høste og plante vingårder og ete deres frukt. Og den rest som har sloppet unda av Judas hus, skal skyte dypere rot nedentil og bære frukt oventil. For fra Jerusalem skal utgå en levning og fra Sions berg en rest som har sloppet unda; Herrens nidkjærhet skal gjøre dette. Derfor sier Herren så om kongen i Assyria: Han skal ikke komme inn i denne by og ikke skyte en pil inn i den, og han skal ikke rykke frem mot den med skjold og ikke opkaste voll mot den. Den vei han kommer, skal han vende tilbake, og inn i denne by skal han ikke komme, sier Herren. Og jeg vil verne denne by og frelse den, for min skyld og for min tjener Davids skyld. Og samme natt skjedde det at Herrens engel gikk ut og slo hundre og fem og åtti tusen mann i assyrernes leir; og da folk stod op om morgenen, fikk de se dem alle ligge der som døde kropper. Da brøt kongen i Assyria Sankerib op og drog bort og vendte tilbake; og siden holdt han sig i ro i Ninive. Men da han engang tilbad i sin gud Nisroks hus, slo Adrammelek og Sareser ham ihjel med sverd. De kom sig unda og flyktet til Ararats land, og hans sønn Asarhaddon blev konge i hans sted.
2 Kongebok 19:1-37 Bibelen 2011 bokmål (N11BM)
Da kong Hiskia hørte dette, flerret han klærne sine, kledde seg i sekkestrie og gikk inn i HERRENS hus. Så sendte han borgherren Eljakim, riksskriveren Sjebna og de eldste av prestene, kledd i sekkestrie, til profeten Jesaja, sønn av Amos. De sa til ham: «Så sier Hiskia: Dette er en dag med trengsel, straff og vanære; for barna er kommet til livmorens munning, men det er ingen kraft til å føde. Kanskje HERREN din Gud har hørt alle de ordene kommandanten har talt, han som er sendt av sin herre, assyrerkongen, for å håne den levende Gud. Kanskje HERREN din Gud vil straffe ham for de ordene han har hørt. Send nå opp en bønn for den rest som ennå er igjen!» Da kong Hiskias menn kom til Jesaja, sa han til dem: «Si til deres herre: Så sier HERREN: Vær ikke redd for de ordene du har hørt, de hånsordene assyrerkongens menn har talt mot meg. Nå skal jeg sette ham på en tanke. Han skal høre et rykte og vende tilbake til sitt eget land, og der vil jeg la ham falle for sverd.» Da kommandanten fikk høre at assyrerkongen hadde brutt opp fra Lakisj, dro han bort og fant kongen i kamp mot Libna. Kongen fikk nå melding om at Tirhaka, kongen i Kusj, var dratt ut for å kjempe mot ham. Da sendte han igjen bud til Hiskia og sa: «Så skal dere si til Juda-kongen Hiskia: La deg ikke lure av din Gud som du stoler på, når han sier: Jerusalem skal ikke falle i hendene på assyrerkongen. Du har selv hørt hva assyrerkongene har gjort med alle landene de har slått med bann og ødelagt. Og du skulle bli berget? Er de blitt berget av gudene sine, de folkene som mine fedre gjorde ende på: folkene i Gosan, Harran og Resef eller innbyggerne fra Eden, som er i Telassar? Hvor er nå kongene i Hamat og Arpad, kongen i byen Sefarvajim og kongene i Hena og Ivva?» Da Hiskia hadde mottatt og lest brevet som sendemennene hadde med seg, gikk han opp til HERRENS hus og bredte det ut for HERRENS ansikt. Hiskia ba til HERREN og sa: «HERRE, Israels Gud, du som troner over kjerubene. Du alene er Gud over alle kongeriker på jorden, du som skapte himmelen og jorden. HERRE, vend øret til og hør! HERRE, lukk øynene opp og se! Hør de ordene som Sanherib har sendt for å håne den levende Gud. HERRE, det er sant at assyrerkongene har lagt land og folkeslag øde. De har kastet gudene deres på ilden. For de er ikke guder, men et verk av menneskehender, laget av tre og stein. De har ødelagt dem. Men nå, HERRE, vår Gud, frels oss fra hans hånd, så alle riker på jorden kan forstå at du alene, HERRE, er Gud.» Da sendte Jesaja, sønn av Amos, dette budet til Hiskia: Så sier HERREN, Israels Gud: Jeg har hørt den bønnen du ba til meg om Sanherib, kongen av Assur. Dette er ordet HERREN taler mot ham: Jomfruen håner deg, datter Sion spotter deg, datter Jerusalem rister på hodet. Hvem er det du krenker og vanærer? Hvem roper du opp imot? Høyt løfter du dine øyne mot Israels Hellige. Du lot dine sendemenn spotte HERREN og sa: «Med mine mange vogner dro jeg opp til de høyeste fjell, til Libanons fjerneste trakter. Der hogg jeg ned høyvokste sedertrær og de fineste sypresser. Jeg nådde det fjerneste hvilested der skogen sto tettest. Jeg grov og drakk av fremmede vann. Med fotsålene tørket jeg ut alle elvene i Egypt.» Har du ikke hørt det? Jeg gjorde det for lenge siden, jeg formet det i eldgammel tid, og nå lar jeg det skje. Så kunne du ødelegge festningsbyer og gjøre dem til ruinhauger. De som bodde der, sto med kraftløse hender, fylt av skrekk og skam. De ble som gresset på marken, grønne vekster og gress på tak, som svis av før det vokser til. Om du sitter, kommer eller går, vet jeg det – og om du raser mot meg. Men fordi du raser mot meg og ditt overmot har nådd mine ører, setter jeg ring i nesen på deg og legger bissel i munnen på deg. Så fører jeg deg tilbake den veien du kom. Dette skal du ha til tegn: Første året skal dere spise korn som vokser av seg selv, andre året kornet som vokser av det igjen, men tredje året skal dere så og høste, plante vinmarker og spise frukten! Den rest av Judas hus som blir berget, skal igjen skyte dype røtter, greinene skal bære frukt. For fra Jerusalem kommer en rest, fra Sion-fjellet en flokk som er berget. HERREN skal gjøre dette i sin brennende iver. Derfor sier HERREN om assyrerkongen: Han skal ikke komme inn i denne byen og ikke skyte en pil dit inn. Han skal ikke gå imot den med skjold og ikke kaste opp en voll mot den. Den veien han kom, skal han vende tilbake, i denne byen skal han ikke komme inn, sier HERREN. Jeg vil verne denne byen og berge den for min egen skyld og for min tjener Davids skyld. Den natten gikk HERRENS engel ut og slo i hjel et hundre og åttifem tusen mann i assyrernes leir. Da folk sto opp om morgenen, fikk de se alle de døde kroppene som lå der. Da brøt assyrerkongen Sanherib opp og dro hjem igjen. Og siden holdt han seg i ro i Ninive. En gang mens han bøyde seg i bønn for guden Nisrok i hans tempel, hogg sønnene Adrammelek og Sareser ham ned med sverd. De flyktet til Ararat-landet. Og Sanheribs sønn Asar-Haddon ble konge etter ham.
2 Kongebok 19:1-37 The Bible in Norwegian 1978/85 bokmål (N78BM)
Da kong Hiskia hørte dette, flerret han klærne sine, tok på seg botsdrakt og gikk inn i Herrens hus. Så sendte han slottshøvdingen Eljakim, riksskriveren Sjebna og de eldste av prestene, kledd i botsdrakt, til profeten Jesaja, sønn av Amos. De sa til ham: «Så sier Hiskia: Dette er en dag med trengsel, tukt og vanære. For barnet er kommet til livmorens munning, men det er ingen kraft til å føde. Kanskje Herren din Gud hører alle de ord kommandanten har talt, han som er sendt av sin herre, assyrerkongen, for å håne den levende Gud. Kanskje Herren din Gud vil straffe ham for de ordene han har hørt. Send nå opp en bønn for den resten som ennå er igjen!» Da kong Hiskias menn kom til Jesaja, sa han til dem: «Si til deres herre: Så sier Herren: Vær ikke redd for de ord du har hørt, de hånsord assyrerkongens menn har talt mot meg. Nå vil jeg gi ham den innskytelsen at han skal vende tilbake til sitt eget land når han får høre et rykte; og der vil jeg la ham falle for sverd.» Da kommandanten drog bort, fant han assyrerkongen i kamp mot Libna. Han hadde hørt at han var brutt opp fra Lakisj. Kongen fikk nå melding om at Tirhaka, kongen i Nubia, var dratt ut for å kjempe mot ham. Da sendte han igjen bud til Hiskia og sa: «Så skal dere si til Juda-kongen Hiskia: La deg ikke narre av din Gud som du setter din lit til, når han sier: Jerusalem skal ikke overgis til assyrerkongen. Du har selv hørt hva assyrerkongene har gjort med alle landene, hvordan de har lagt dem øde. Og så skulle du bli berget! Er de blitt berget av gudene sine, de folkene som mine fedre gjorde ende på: folkene i Gosan, Karan og Resef og Eden-folkene i Telassar? Hvor er nå kongene i Hamat og Arpad, kongen i byen Sefarvajim og kongene i Hena og Ivva?» Da Hiskia hadde mottatt og lest brevet som sendemennene hadde med seg, gikk han opp i templet og bredte det ut for Herrens åsyn. Hiskia bad til Herren og sa: «Herre, Israels Gud, du som troner over kjerubene, du alene er Gud for alle riker på jorden, du som skapte himmel og jord. Herre, vend øret til og hør! Herre, lukk øynene opp og se! Hør de ord som Sankerib har sendt for å håne den levende Gud. Herre, det er sant at Assyrias konger har lagt land og folkeslag øde. De har kastet gudene deres på ilden. De er jo ikke virkelige guder, bare verk av menneskehender, laget av tre og stein; derfor kunne de gjøre ende på dem. Men frels oss nå fra hans vold, Herre vår Gud, så alle riker på jorden må sanne at du alene, Herre, er Gud.» Da sendte Jesaja, sønn av Amos, dette bud til Hiskia: Så sier Herren, Israels Gud: Jeg har hørt den bønnen du bad til meg om Sankerib, kongen i Assyria. Og dette er ordet som Herren taler mot ham: Hun håner deg og spotter deg, jomfruen, Sions datter; hun rister på hodet etter deg, den unge piken Jerusalem. Hvem er det du krenker ¬og vanærer? Hvem tar du til orde imot? Du løfter dine øyne høyt mot Israels Hellige. Du lot dine sendemenn spotte ¬Herren og sa: «Med mine mange ¬vogner drog jeg opp til de høye fjell, langt inn på Libanon. Der hogg jeg ned ¬høyvokste sedertrær og de fineste sypresser. Jeg nådde til den høyeste topp, der skogen står som en hage. Jeg har gravd etter vann og drukket av fremmede kilder. Med mine fotsåler tørket jeg ut alle elvene i Egypt.» Har du ikke hørt om dette? Jeg planla det for lenge siden; jeg laget det slik ¬i eldgammel tid, og nå har jeg satt det i verk. Så kunne du ødelegge ¬festningsbyer og gjøre dem til ruinhauger. De som bodde der, stod med kraftløse hender, fylt av skrekk og skam. De lignet vekstene på marken, det friske grønnsvær ¬og gresset på tak, som svies av før det vokser til. Om du sitter eller står, om du kommer eller går, så har jeg kjennskap til det. Når du raser mot meg, ¬vet jeg om det. Men fordi du raser mot meg, og jeg har hørt hvor sorgløs ¬du er, setter jeg ring i din nese og legger bissel i din munn. Så fører jeg deg tilbake den veien du er kommet. Dette skal du ha til tegn: I år må dere spise ¬det som gror av spillkorn, og neste år korn som har sådd ¬seg selv. Men tredje året kan dere så ¬og høste, plante vingårder og spise ¬frukten. Den rest av Juda som blir berget, skal igjen skyte dype røtter, og grenene skal bære frukt. For fra Jerusalem ¬kommer en rest, fra Sion-fjellet en flokk ¬som er berget. Dette skal Herren selv gjøre ¬i sin brennende iver. Ja, så sier Herren om assyrer-¬kongen: Han skal ikke komme inn ¬i denne byen og ikke skyte en pil dit inn. Han skal ikke gå imot den ¬med skjold og ikke kaste opp en voll ¬imot den. Den veien han kom, ¬skal han vende tilbake; i denne byen skal han ikke ¬komme inn, lyder ordet fra Herren. Jeg vil verne byen ¬og berge den for min egen og for min tjener ¬Davids skyld. Den natten gikk Herrens engel ut og slo i hjel 185 000 mann i assyrernes leir. Da folk stod opp om morgenen, fikk de se alle de døde som lå der. Da brøt assyrerkongen Sankerib opp og drog hjem igjen. Og siden holdt han seg i ro i Ninive. En gang mens han knelte i bønn i guden Nisroks tempel, kom hans sønner Adrammelek og Sareser og hogg ham ned med sverd. De kom seg unna og rømte til Ararat-landet. Og Sankeribs sønn Asarhaddon ble konge etter ham.