2 Korinter 11:1-33
2 Korinter 11:1-33 Norsk Bibel 88/07 (NB)
Tenk om dere ville tåle litt dårskap av meg! Ja, det får dere tåle. For jeg er nidkjær for dere med Guds nidkjærhet. Jeg har jo forlovet dere med én mann, for å fremstille en ren jomfru for Kristus. Men jeg frykter for at likesom slangen dåret Eva med sin list, slik skal også deres tanker bli fordervet og vendt bort fra den enkle og rene troskap mot Kristus. For om det kommer en til dere og forkynner en annen Jesus, som vi ikke har forkynt, eller om dere får en annen ånd, som dere ikke før har fått, eller et annet evangelium, som dere ikke før har mottatt - da tåler dere det så gjerne. Men jeg mener at jeg ikke står tilbake for disse veldige apostlene på noe vis! Er jeg ulærd i talekunst, så er jeg det ikke i kunnskap. Tvert om, den er jo på alle måter og i alle ting lagt tydelig fram for dere. Eller gjorde jeg synd da jeg ydmyket meg selv, for at dere kunne bli opphøyet, ved at jeg for intet forkynte Guds evangelium for dere? Andre menigheter plyndret jeg, ved å ta lønn av dem for å kunne gjøre tjeneste hos dere. Og da jeg var hos dere og ikke hadde det jeg trengte, ble jeg ikke til byrde for noen av dere. For det jeg manglet, det ga brødrene meg da de kom fra Makedonia. På alle vis holdt jeg meg fra å bli til byrde for dere, og det vil jeg fortsatt gjøre. Så sant Kristi sannhet er i meg: Denne ros skal ikke bli tatt fra meg i Akaia-bygdene. Hvorfor? Fordi jeg ikke elsker dere? - Det vet Gud at jeg gjør! Men det jeg gjør, vil jeg også fortsatt gjøre. For ved det fratar jeg dem muligheten, som søker en anledning, til å vise seg som vår like i det de roser seg av. For disse er falske apostler, svikefulle arbeidere, som skaper seg om til Kristi apostler. Og det er ikke noe å undre seg over, for Satan selv skaper seg jo om til en lysets engel! Da er det ikke noe stort om også hans tjenere omskaper seg til rettferdighets tjenere. Men for dem skal enden svare til deres gjerninger. Igjen sier jeg: La ingen holde meg for en dåre! Men selv om dere nå gjør det, så ta likevel imot meg - om enn som en dåre - for at også jeg kan få rose meg litt! Det jeg her sier, det taler jeg ikke etter Herrens vilje, men som i dårskap, når jeg roser meg så tillitsfullt. Siden så mange roser seg på kjødelig vis, vil også jeg rose meg. For dere tåler jo gjerne dårene, dere som er så kloke! Dere tåler det jo om noen gjør dere til treller, om noen utsuger dere, om noen fanger dere, om noen opphøyer seg over dere, om noen slår dere i ansiktet! Med skam sier jeg det, siden vi synes å ha vært så svake! Men det andre våger å rose seg av - nå taler jeg som en dåre - det våger vel også jeg å rose meg av! Er de hebreere? Jeg også. Er de israelitter? Jeg også. Er de av Abrahams ætt? Jeg også. Er de Kristi tjenere? Jeg taler i vanvidd: Jeg er det enda mer! Jeg har arbeidet mer. Jeg har fått flere slag. Jeg har oftere vært i fengsel. Jeg har ofte vært i dødsfare. Av jødene har jeg fem ganger fått førti slag på ett nær. Tre ganger er jeg blitt gitt stokkeslag, én gang steinet, tre ganger har jeg lidd skipbrudd, et døgn har jeg vært i dypet. Ofte har jeg vært på reiser - i fare på elver, i fare blant røvere, i fare blant landsmenn, i fare blant hedninger, i fare i by, i fare i ørken, i fare på hav, i fare blant falske brødre, i slit og strev, ofte i nattevåk, i sult og tørst, ofte i faste, i kulde og nakenhet. I tillegg til alt annet har jeg det som daglig ligger over meg, omsorgen for alle menighetene. Hvem er svak uten at også jeg blir svak? Hvem voldes anstøt, uten at det brenner i meg? Er det nødvendig at jeg roser meg, da vil jeg rose meg av det som hører min skrøpelighet til. Gud og vår Herre Jesu Kristi Far, han som er velsignet i evighet, han vet at jeg ikke lyver! I Damaskus holdt landshøvdingen til kong Aretas vakt omkring damaskenerbyen for å gripe meg. Men jeg ble firt ned i en kurv fra en luke i bymuren og slapp ut av hans hender.
2 Korinter 11:1-33 Bibelen – Guds Ord 2017 (BGO)
Om dere bare ville bære over med meg i litt dårskap – ja, dere vil nok bære over med meg! Jeg er nidkjær for dere med Guds nidkjærhet. Jeg har trolovet dere med Én Mann, så jeg kan framstille dere som en ren jomfru for Kristus. Men jeg frykter at slik slangen forførte Eva med sin list, vil også tankene deres bli fordervet og drevet bort fra den oppriktige troskap mot Kristus. For om den som kommer, forkynner en annen Jesus som vi ikke har forkynt, eller om dere får en annen ånd som dere ikke har fått før, eller et annet evangelium som dere ikke har godkjent før, da kan dere så gjerne leve med det! Jeg ser det slik at jeg på ingen måte er underlegen de mest framstående apostlene. Selv om jeg er ulærd i tale, er jeg det likevel ikke i kunnskap. Tvert imot har vi vært tydelige blant dere i alle ting. Eller gjorde jeg synd da jeg ydmyket meg, så dere kunne bli opphøyet, ved at jeg forkynte dere Guds evangelium uten vederlag? Jeg stilte krav overfor andre menigheter og tok lønn av dem for å gjøre tjeneste for dere. Da jeg var til stede hos dere og manglet det nødvendige, ble jeg likevel ikke til byrde for noen. Det jeg manglet, sørget brødrene som kom fra Makedonia, for. I alle ting har jeg unngått å være til byrde for dere, og slik vil jeg fortsatt forholde meg. Så sant Kristi sannhet er i meg, skal ingen hindre meg i å rose meg av dette i Akaias områder. Hvorfor? Fordi jeg ikke elsker dere? Det vet Gud at jeg gjør! Det jeg gjør, vil jeg også fortsette å gjøre, for at jeg skal avskjære dem muligheten som søker en anledning til å komme i betraktning på høyde med oss, i alt det de roser seg av. For disse er falske apostler, bedragerske arbeidere, som omskaper seg til Kristi apostler. Det er ikke noe å undre seg over. For Satan selv omskaper seg til en lysets engel. Derfor er det ikke noe stort om tjenerne hans også omskaper seg til rettferdighetens tjenere. Men deres ende skal bli i samsvar med deres gjerninger. Jeg sier igjen: La ingen tro at jeg er en dåre. Men om så skulle være, ta likevel imot meg som en dåre, så jeg også kan få rose meg litt. Det jeg her sier, taler jeg ikke ut fra Herren, men heller i dårskap, i denne rosende selvtillit. Ettersom mange roser seg av sitt eget liv, vil jeg også rose meg. Dere holder jo gjerne ut med dårer, siden dere selv er så kloke! For dere holder det ut om noen fører dere inn i trelldom, eter dere ut av huset, eller tar fra dere det dere har, om noen opphøyer seg over dere, eller slår dere i ansiktet. Med skam sier jeg at vi har vært altfor svake i slike saker! Men uansett hva det måtte være noen drister seg til å rose seg av – jeg taler i dårskap – det er jeg også dristig nok til å rose meg av. Er de hebreere? Det er jeg også. Er de israelitter? Det er jeg også. Er de Abrahams slekt? Det er jeg også. Er de Kristi tjenere? Jeg taler som en dåre – jeg er det enda mer, i mer strev, under langt flere piskeslag, oftere i fengsel, ofte i dødsfare. Av jødene fikk jeg fem ganger de 40 piskeslag på ett nær. Tre ganger ble jeg hudstrøket. En gang ble jeg steinet. Tre ganger led jeg skipbrudd. En natt og en dag har jeg vært i dypet. Jeg har ofte vært på reiser, i farer på elver, i farer blant røvere, i farer blant mine egne landsmenn, i farer blant folkeslagene, i farer i byen, i farer i ørkenen, i farer på havet, i farer blant falske brødre, i utmattelse og strev, ofte i søvnløshet, i hunger og tørst, ofte i faste, i kulde og nakenhet. Utenom alt det andre har jeg det som ligger på meg daglig, nemlig omsorgen for alle menighetene. Hvem er svak, uten at jeg også blir svak? Hvem føres til fall, uten at det brenner i meg? Hvis jeg må rose meg, vil jeg rose meg av det som gjelder min skrøpelighet. Gud og vår Herre Jesu Kristi Far, Han som er velsignet i all evighet, vet at jeg ikke lyver. Landshøvdingen i Damaskus, som sto under kong Aretas, voktet damaskernes by med en vaktavdeling for å ta meg til fange. Men jeg ble firt ned i en kurv gjennom en luke i bymuren og slapp unna hendene hans.
2 Korinter 11:1-33 Det Norsk Bibelselskap 1930 (NORSK)
Gid I vilde tåle litt dårskap av mig! Dog, I skal tåle mig. For jeg er nidkjær for eder med Guds nidkjærhet; jeg trolovet eder jo med én mann, for å fremstille en ren jomfru for Kristus; men jeg frykter for at likesom slangen dåret Eva med sin list, således skal også eders tanker forderves og vendes bort fra den enfoldige troskap mot Kristus. For om det kommer en til eder og forkynner en annen Jesus, som vi ikke har forkynt, eller I får en annen ånd, som I ikke før har fått, eller et annet evangelium, som I ikke før har mottatt, da vil I gjerne tåle det! For jeg mener at jeg ikke i noget stykke står tilbake for de såre store apostler; men er jeg enn ulærd i tale, så er jeg det dog ikke i kunnskap; tvert imot har vi alltid lagt den for dagen for eder i alle stykker. Eller gjorde jeg synd da jeg ydmyket mig selv forat I skulde ophøies, idet jeg uten vederlag forkynte eder Guds evangelium? Andre menigheter skattla jeg, idet jeg tok lønn av dem for å tjene eder, og da jeg var hos eder og kom i trang, falt jeg ikke nogen til byrde; for det jeg manglet, det utfylte brødrene som kom fra Makedonia, og i alle måter har jeg holdt mig og vil holde mig fra å falle eder til byrde. Så sant Kristi sannhet er i mig: Denne ros skal ikke frarøves mig i Akaias bygder! Hvorfor? fordi jeg ikke elsker eder? Det vet Gud! men det jeg gjør, vil jeg og herefter gjøre for å avskjære dem leiligheten som søker en leilighet, forat de skal finnes like med oss i det som de roser sig av. For disse er falske apostler, svikefulle arbeidere, som skaper sig om til apostler for Kristus. Og det er intet under; for Satan selv skaper sig om til en lysets engel; derfor er det ikke noget stort om og hans tjenere skaper sig om til rettferdighets tjenere; men deres ende skal være efter deres gjerninger. Atter sier jeg: Ingen akte mig for en dåre! men selv om så er, da ta imot mig, om enn som en dåre, forat også jeg kan få rose mig litt! Det jeg her taler, det taler jeg ikke efter Herrens vilje, men som i dårskap, idet jeg roser mig så tillitsfullt. Eftersom mange roser sig på kjødelig vis, vil jeg og rose mig. For I tåler jo gjerne dårene, I som er så kloke; I tåler det jo om nogen gjør eder til træler, om nogen opeter eder, om nogen fanger eder, om nogen ophøier sig over eder, om nogen slår eder i ansiktet! Med skam sier jeg det, fordi vi har vært svake; men det som nogen gjør sig stor av(-)jeg taler i dårskap(-)det gjør også jeg mig stor av. Er de hebreere? Jeg og. Er de israelitter? Jeg og. Er de Abrahams ætt? Jeg og. Er de Kristi tjenere? Jeg taler i vanvidd: Jeg er det mere; jeg har arbeidet mere, fått flere slag, vært flere ganger i fengsel, ofte i dødsfare. Av jødene har jeg fem ganger fått firti slag på ett nær; tre ganger blev jeg hudstrøket, én gang stenet, tre ganger led jeg skibbrudd, et døgn har jeg vært i dypet. Ofte har jeg vært på reiser, i farer i elver, i farer blandt røvere, i farer fra mitt folk, i farer fra hedninger, i farer i by, i farer i ørken, i farer på hav, i farer blandt falske brødre, i strev og møie, ofte i nattevåk, i hunger og tørst, ofte i faste, i kulde og nakenhet. Foruten alt annet har jeg ennu det daglige overløp, omsorgen for alle menighetene. Hvem er skrøpelig uten at og jeg blir skrøpelig? hvem voldes anstøt uten at det brenner i mig? Må jeg endelig rose mig, da vil jeg rose mig av det som hører min skrøpelighet til. Gud og vår Herre Jesu Kristi Fader, han som er velsignet i evighet, vet at jeg ikke lyver! I Damaskus holdt kong Aretas'landshøvding vakt om damaskenernes by for å gripe mig, og gjennem en glugge på muren blev jeg firt ned i en kurv og slapp bort av hans hender.
2 Korinter 11:1-33 Bibelen – Bibelselskapets omsetjing 2011 (NO2011NN)
Eg skulle ønskja de ville tola litt dårskap frå meg! Ja, de får tola det! For eg vaktar dykk med Guds brennande sjalusi. Eg har lova dykk bort til Kristus, og berre til han, så eg kan føra dykk fram for han som ei rein jomfru. Men eg er redd at liksom ormen narra Eva med sine listige knep, slik skal òg tankane dykkar førast på avvegar, bort frå den ærlege og reine truskapen mot Kristus. For de toler svært så godt at nokon kjem og forkynner ein annan Jesus enn den vi har forkynt, eller at de får ei anna ånd enn den de har fått, eller eit anna evangelium enn det de har teke imot. Men eg meiner at eg ikkje på nokon måte er mindre enn desse superapostlane. Om eg kanskje er ulærd i talekunst, er eg ikkje utan kunnskap, og den har eg alltid og i alle stykke lagt fram for dykk. Gjorde eg kanskje ei synd då eg forkynte Guds evangelium for dykk utan betaling, og slik audmjuka meg sjølv så de kunne opphøgjast? Andre forsamlingar har eg nærast plyndra; eg tok løn av dei så eg kunne gjera teneste hos dykk! Og då eg var hos dykk, var eg ikkje ei bør for nokon av dykk når det var noko eg trong; for brørne som kom frå Makedonia, gav meg det eg mangla. Alltid passa eg på å ikkje vera ei bør for dykk, og det skal eg framleis gjera. Så visst som Kristi sanning bur i meg, denne ros skal ingen i heile Akaia ta frå meg! Kvifor? Fordi eg ikkje elskar dykk? Det veit Gud at eg gjer. Men det eg har gjort, det vil eg òg gjera heretter. For det finst nokre som gjerne vil finna ein grunn til å skryta av at dei er som eg, men den grunnen skal eg ta frå dei. Dei er falske apostlar, trulause arbeidarar som gjev seg ut for å vera Kristi apostlar. Og det er ikkje å undrast på, for Satan sjølv skaper seg om til ein lysengel. Og då er det ikkje merkeleg at tenarane hans skaper seg om til tenarar for rettferda. Men løna dei får til sist, skal svara til gjerningane deira. På nytt seier eg: Ingen må tru at eg er frå sans og samling. Men om de gjer det, så lat meg vera vitlaus, så eg òg kan skryta litt. Det eg seier, det seier eg ikkje fordi Herren vil det; eg seier det i eit slag vanvit. Men sidan det er så mange som gjer seg stolte av sine menneskelege fordelar, vil eg òg vera stolt. De som er så kloke, toler vel folk som har mista vitet. For de toler då at dei gjer dykk til slavar, at dei utnyttar dykk og fangar dykk, ser ned på dykk og slår dykk i andletet. Med skam må eg vedgå at vi i så måte har vore altfor veike! Men det dei andre vågar – no talar eg i vanvit – det kan vel eg òg våga. Er dei hebrearar? Det er eg òg. Er dei israelittar? Eg òg. Er dei av Abrahams ætt? Eg òg. Er dei Kristi tenarar? Eg seier i mitt vanvit: Eg er det endå meir. Eg har hatt større strev, vore oftare i fengsel, fått langt fleire slag og mange gonger vore i dødsfare. Av jødane har eg fem gonger fått dei førti slaga på eitt nær. Tre gonger vart eg piska, ein gong steina, tre gonger leid eg skipbrot, og ein gong dreiv eg eit heilt døgn omkring på havet. Ofte var eg på reiser, i fare på elvar, i fare mellom røvarar, i fare mellom landsmenn, i fare mellom utlendingar, i fare i byar, i fare i øydemark, i fare på hav, i fare mellom falske sysken, i slit og strev, ofte i nattevaking, i svolt og tørste, ofte fastande og utan klede i kulden. I tillegg til alt det andre har eg det som dagleg ligg på meg, omsorga for alle forsamlingane. Kven er veik utan at eg òg blir veik? Kven fell ifrå utan at det brenn i meg? Om eg likevel skal vera stolt, vil eg vera stolt av veikskapen min. Gud, vår Herre Jesu Far, han som er velsigna i all æve, han veit at eg ikkje lyg! I Damaskus sette landshovdingen til kong Aretas ut vakter fordi han ville gripa meg. Men eg vart firt ned i ei korg frå ei luke i bymuren og slapp ut av hendene hans.
2 Korinter 11:1-33 Norsk oversettelse 1978/1985 bokmål (NO7885BM)
Jeg skulle ønske at dere ville tåle litt galskap av meg! Ja, dere får tåle det! For jeg har en brennende omsorg for dere, Guds egen omsorg. Jeg har forlovet dere med Kristus, og bare med ham, for å føre dere til ham som en ren jomfru. Men jeg er redd at slik slangen narret Eva med sin list, skal også deres tanker bli ført på avveier, bort fra den oppriktige og rene hengivenhet til Kristus. For dere tåler det svært så godt når noen kommer og forkynner en annen Jesus enn den vi har forkynt, eller når dere får en annen ånd enn den dere har fått, eller et annet evangelium enn det dere har tatt imot. Jeg mener at jeg ikke står noe tilbake for disse overapostlene. Selv om jeg er lekmann i veltalenhet, er jeg det ikke i kunnskap, og den har jeg alltid og i alle spørsmål lagt fram for dere. Var det kanskje en synd av meg at jeg forkynte Guds evangelium uten vederlag og dermed ydmyket meg selv for å opphøye dere? Andre menigheter har jeg nærmest plyndret, og jeg har fått lønn av dem for å kunne gjøre tjeneste hos dere. Da jeg var hos dere, ble jeg ikke til byrde for noen av dere når jeg trengte noe; for brødrene som kom fra Makedonia, gav meg det jeg manglet. På alle måter passet jeg på å klare meg uten hjelp fra dere, og det skal jeg også gjøre heretter. Så visst som Kristi sannhet bor i meg, denne ære skal ingen i Akaia få ta fra meg! Hvorfor? Fordi jeg ikke er glad i dere? Det vet Gud jeg er. Slik har jeg gjort det hittil, og det skal jeg fortsette med. For det er noen som gjerne vil ha en mulighet til å skryte av at de er slik som jeg, men den muligheten skal jeg ta fra dem. Disse er falske apostler, troløse arbeidere som opptrer som om de var Kristi apostler. Det er ikke noe å undres over, for selv Satan skaper seg om til en lysets engel. Da er det ikke merkelig at hans tjenere skaper seg om til tjenere for rettferdigheten. Men til slutt skal de få lønn etter sine gjerninger. Jeg sier igjen: Ingen må tro at jeg er gått fra forstanden. Og om så var, så hør på meg som om jeg hadde mistet forstanden, så kan også jeg skryte litt. For det jeg sier når jeg finner på å rose meg, sier jeg ikke som en Herrens tjener, men i en slags galskap. Men når det er så mange som skryter av sine menneskelige fortrinn, vil jeg også gjøre det. Dere som er så kloke, tåler jo gjerne folk som har mistet forstanden. For dere tåler jo at noen gjør dere til slaver, utsuger og fanger dere, behandler dere overlegent, slår dere i ansiktet. Jeg må med skam tilstå at vi har vært altfor svake til den slags! Men det de andre våger, våger vel også jeg – nå taler jeg som i vanvidd. Er de hebreere? Også jeg. Er de israelitter? Også jeg. Er de Abrahams ætlinger? Det er også jeg. Er de Kristi tjenere? Jeg snakker som en vettløs – jeg er det enda mer. Jeg har arbeidet mer enn de, vært oftere i fengsel, fått flere slag, og mange ganger har jeg vært i dødsfare. Av jødene har jeg fem ganger fått de trettini slagene. Tre ganger er jeg blitt pisket, én gang steinet, tre ganger har jeg lidd skibbrudd, og jeg drev en gang et helt døgn rundt på havet. Stadig har jeg måttet reise omkring, i fare på elver, blant røvere, blant landsmenn og utlendinger, i fare i byer, i ørken, på havet, blant falske venner. Jeg har arbeidet og slitt, ofte våket, lidd sult og tørst, ofte fastet og har manglet klær i kulden. For ikke å snakke om alt det andre, så har jeg det daglige presset, omsorgen for alle menighetene. Hvem er svak, uten at jeg også er det? Hvem faller fra, uten at det brenner i meg? Skal jeg rose meg, vil jeg rose meg av min svakhet. Jeg lyver ikke, det vet Gud, vår Herre Jesu Far, som er lovet i evighet! I Damaskus satte landshøvdingen til kong Aretas ut vakter for å gripe meg. Men jeg ble firt ned i en kurv fra en luke i bymuren og slapp ut av hans hender.