2 Krønikebok 20:1-27Del

2 Krønikebok 20:1-27 Norsk Bibel 88/07 (NB)

En tid etter hendte det at Moabs barn og Ammons barn, og sammen med dem en del av me’unittene, gikk til krig mot Josjafat. Folk kom med melding om dette til Josjafat og sa: Det kommer en stor hær mot deg fra den andre siden av havet*, fra Syria. De er alt kommet til Haseson-Tamar, det er En-Gedi. Da ble Josjafat redd. Han vendte seg i bønn til Herren og lyste ut en faste over hele Juda. Og Juda samlet seg for å søke hjelp hos Herren. Ja, fra alle Judas byer kom de for å søke Herren. Da sto Josjafat fram blant dem som var kommet sammen fra Juda og Jerusalem, i Herrens hus foran den nye forgården og sa: Herre, våre fedres Gud! Er det ikke du som er Gud i himmelen? Du råder over alle folkene og deres riker. I din hånd er kraft og velde. Det er ingen som kan holde stand mot deg. Har ikke du, vår Gud, drevet dette landets innbyggere ut for ditt folk Israel og gitt det til din venn Abrahams etterkommere for alle tider? De bosatte seg der og bygde deg en helligdom der for ditt navn og sa: Om noen ulykke kommer over oss, sverd, straffedom, pest eller hungersnød, så vil vi stille oss foran dette huset og for ditt åsyn. For ditt navn bor i dette huset. Og vi vil rope til deg i vår nød, og så vil du høre og frelse. Se nå hvordan Ammons barn og Moab og folket fra Se’ir-landet - du ga ikke Israel lov til å trenge inn blant dem da de kom fra landet Egypt, så de bøyde av og dro bort fra dem uten å ødelegge dem - se nå hvordan de lønner oss! Nå kommer de og vil drive oss ut av din eiendom, som du har gitt oss. Du vår Gud, vil du ikke holde dom over dem? For vi har ikke styrke nok til å stå imot denne store hæren som kommer mot oss, og vi vet ikke hva vi skal gjøre. Men til deg er våre øyne vendt. Og hele Juda sto der for Herrens åsyn, selv deres små barn, deres koner og deres sønner. Da kom Herrens Ånd over levitten Jahasiel, sønn av Sakarja, sønn av Benaja, sønn av Je’iel, sønn av Mattanja, en av Asafs sønner, midt i forsamlingen. Og han sa: Hør etter, hele Juda og dere Jerusalems innbyggere og du kong Josjafat! Så sier Herren til dere: Frykt ikke! Denne store hæren skal dere ikke være redde for. For denne krigen er ikke deres, men Guds. Dra ned mot dem i morgen! Da drar de oppover Hassis-bakken, og dere kommer til å møte dem ved enden av dalen midt imot Jeruel-ørkenen. Men det er ikke dere som skal kjempe her. Dere skal bare stille dere opp og stå og se den frelse Herren vil gi dere - dere fra Juda og Jerusalem. Frykt ikke og vær ikke redde! Dra ut mot dem i morgen, og Herren skal være med dere. Da bøyde Josjafat seg med ansiktet mot jorden. Og hele Juda og alle Jerusalems innbyggere falt ned for Herrens åsyn og tilba Herren. Og de levittene som hørte til kahatittenes og korahittenes barn, reiste seg og lovet Herren, Israels Gud, med sterk og høy røst. Morgenen etter brøt de tidlig opp og dro av sted til Tekoa-ørkenen. Med det samme de dro ut, sto Josjafat fram og sa: Hør på meg, Juda og dere Jerusalems innbyggere! Tro på Herren deres Gud, så skal dere holde stand! Tro på hans profeter, så skal dere ha lykken med dere! Og han rådførte seg med folket og stilte opp sangere som skulle love Herren i hellig skrud, mens de dro ut foran den væpnede hæren. De skulle synge: Lov Herren, for hans miskunnhet varer til evig tid! Og da de begynte med sine fryderop og lovsanger, lot Herren noen som lå i bakhold angripe Ammons barn og Moab og folket fra Se’ir-fjellet, som var kommet mot Juda. Og de ble slått. Ammons barn og Moab vendte seg mot folket fra Se’ir-fjellet og hogg dem ned og ødela dem. Og da de hadde gjort ende på folket fra Se’ir, hjalp de alle til med å ødelegge hverandre. Da Juda kom opp på høyden der en kunne se ut over ørkenen, og så seg om etter hæren, fikk de se dem ligge døde på jorden, ingen var sluppet unna. Josjafat og folkene hans dro dit for å dele byttet. Der fant de både gods og døde kropper og en mengde kostbare ting. Det bytte de tok, var så stort at de ikke kunne bære det. I tre dager holdt de på med å plyndre, så mye hærfang var det. Den fjerde dagen samlet de seg i Lovprisningsdalen. Der lovet de Herren. Derfor heter dette stedet Lovprisningsdalen den dag i dag. Så vendte alle Judas og Jerusalems menn tilbake. Med Josjafat i spissen dro de glade hjem til Jerusalem. For Herren hadde gitt dem den gleden å seire over fiendene sine.

2 Krønikebok 20:1-27 Bibelen – Guds Ord 2017 (BGO)

Etter dette skjedde det at folketi Moab, sammen med folket i Ammon og noen fra ammonittene, kom for å stride mot Josjafat. Så kom det noen til Josjafat og sa: «Det kommer en stor mengde mot deg fra den andre siden av sjøen, fra Aram. De er i Haseson-Tamar», som er En-Gedi. Josjafat ble redd og vendte sitt ansikt til å søke Herren. Han ropte ut en faste over hele Juda. Så samlet Juda seg for å be om hjelp fra Herren. Fra alle byene i Juda kom de for å søke Herren. Da sto Josjafat fram i forsamlingen fra Juda og Jerusalem, i Herrens hus, rett foran den nye forgården, og sa: «Herre, våre fedres Gud, er ikke Du Gud i Himmelen, som hersker over kongedømmene til alle folkeslagene? I Din hånd er kraft og makt, så ingen er i stand til å stå imot Deg. Er ikke Du vår Gud, som drev dem som bodde i dette landet, bort fra Ditt folk Israels ansikt, og ga det til din venn Abrahams slekt for all tid? De bosatte seg der, og der har de bygd Deg en helligdom for Ditt navn. De har sagt: ‘Hvis noe ondt kommer over oss, sverd, straffedom, pest eller hungersnød, skal vi stå foran dette huset og for Ditt ansikt, for Ditt navn bor i dette huset, og vi skal rope til Deg i vår trengsel, og Du skal høre og frelse.’ Se nå, her er folket fra Ammon, Moab og Se’irfjellet, dem Du ikke ville la Israel gå imot da de kom ut av landet Egypt. I stedet vendte de seg bort fra dem og utryddet dem ikke. Se, her er de og belønner oss med å komme hit for å drive oss ut fra Din eiendom, den Du har gitt oss til arv. Vår Gud, skal Du ikke dømme dem? For vi har ingen kraft til å stå imot denne store hæren som kommer mot oss, og vi vet ikke hva vi skal gjøre, men våre øyne er vendt mot Deg.» Hele Juda ble stående for Herrens ansikt, også deres små barn, deres koner og deres sønner. Midt i forsamlingen kom da Herrens Ånd over Jahasiel, sønn av Sakarja, sønn av Benaja, sønn av Je’iel, sønn av Mattanja, en levitt av Asafs sønner. Han talte: «Hør nøye etter, hele Juda og dere som bor i Jerusalem, og du, kong Josjafat! Så sier Herren til dere: ‘Frykt ikke og bli ikke forferdet på grunn av denne store hæren, for dette er ikke deres strid, men Guds. I morgen skal dere gå ned mot dem. For se, de skal dra oppover stigningen ved Hassis, og dere skal finne dem ved enden av bekken foran Jeruelødemarken. Men det er ikke opp til dere å føre denne striden. Dere skal bare stille dere opp, stå stille og se Herrens frelse som er med dere. Å, Juda og Jerusalem!’ Frykt ikke og bli ikke forskrekket. I morgen skal dere gå ut rett foran dem, for Herren er med dere.» Josjafat bøyde hodet med ansiktet mot jorden, og hele Juda og de som bodde i Jerusalem, bøyde seg for Herrens ansikt og tilba Herren. Levittene av kehatittenes barn og korahittenes barn sto da fram for å love Herren Israels Gud med høy og kraftig røst. Så sto de tidlig opp neste morgen og gikk ut i Tekoaørkenen. Da de dro ut, sto Josjafat fram og sa: «Hør på meg, Juda og dere som bor i Jerusalem: Tro på Herren deres Gud, så skal dere være trygge. Tro på Hans profeter, så skal dere ha framgang.» Da han hadde rådført seg med folket, utnevnte han dem som skulle synge for Herren, og dem som skulle love Hellighetens skjønnhet mens de gikk ut foran hæren. De sa: «Pris Herren, for Hans miskunnhet varer evig.» Da de begynte å synge og love, satte Herren ut et bakhold mot folket fra Ammon, Moab og Se’irfjellet, dem som var kommet imot Juda. Og de ble slått. For folket fra Ammon og Moab sto opp mot dem som bodde ved Se’irfjellet, og slo dem ned og utryddet dem fullstendig. Da de hadde gjort ende på dem som bodde ved Se’ir, satte de i gang med å utrydde hverandre. Da Juda kom til stedet med utsikt over ørkenen, så de i retning av folkemengden. Og se, der lå de døde kroppene deres, falne på jorden. Ingen hadde sluppet unna. Da Josjafat og folket hans kom dit for å ta med seg byttet, fant de en stor mengde verdifulle gjenstander blant de døde. Der var det også kostbare smykker som de tok til seg selv, mye mer enn de kunne bære med seg. I tre dager samlet de på byttet fordi det var så mye. På den fjerde dagen samlet de seg i Lovprisningsdalen, for der lovpriste de Herren. Derfor ble dette stedet kalt Lovprisningsdalen, som det heter til denne dag. Så vendte de tilbake, hver mann av Juda og Jerusalem, med Josjafat som sitt overhode, for å dra til Jerusalem med glede. For Herren hadde latt dem glede seg over sine fiender.

2 Krønikebok 20:1-27 Det Norsk Bibelselskap 1930 (NORSK)

Nogen tid efter hendte det at Moabs barn og Ammons barn og sammen med dem en del av me'nittene gjorde et krigstog mot Josafat. Folk kom med tidende derom til Josafat og sa: Det kommer en stor hær imot dig fra hin side havet, {de. det Døde Hav} fra Syria; de er allerede i Haseson-Tamar, det er En-Gedi. Da blev Josafat redd, og han v endte sig i bønn til Herren og lot utrope en faste over hele Juda. Og Juda samlet sig for å søke hjelp hos Herren; ja, fra alle Judas byer kom de for å søke Herren. Da stod Josafat frem blandt dem som var kommet sammen fra Juda og Jerusalem, i Herrens hus foran den nye forgård og sa: Herre, våre fedres Gud! Er det ikke du som er Gud i himmelen? Du råder over alle folkenes riker; i din hånd er kraft og velde, og det er ingen som kan holde stand mot dig. Har ikke du, vår Gud, drevet dette lands innbyggere ut for ditt folk Israel og gitt det til din venn Abrahams efterkommere for alle tider? De bosatte sig der og bygget dig der en helligdom for ditt navn og sa: Om nogen ulykke kommer over oss, sverd, straffedom, pest eller hungersnød, så vil vi stille oss foran dette hus og for ditt åsyn, for ditt navn bor i dette hus, og vi vil rope til dig i vår trengsel, og du vil høre og frelse. Se nu hvorledes Ammons barn og Moab og folket fra Se'r-fjellet(-)disse folk som du ikke gav Israel lov til å trenge inn iblandt da de kom fra Egyptens land, så de bøide av og drog bort fra dem og ikke ødela dem(-) se hvorledes de lønner oss! Nu kommer de og vil drive oss ut av din eiendom, som du har gitt oss i eie. Vår Gud! Vil du ikke holde dom over dem? For vi har ikke kraft nok til å motstå denne store hær som kommer imot oss, og vi vet ikke hvad vi skal gjøre; men til dig er våre øine vendt. Og hele Juda stod der for Herrens åsyn, endog deres små barn, deres hustruer og deres sønner. Da kom Herrens Ånd midt i forsamlingen over levitten Jahasiel, sønn av Sakarja, sønn av Benaja, sønn av Je'el, sønn av Mattanja, en av Asafs sønner, Og han sa: Hør efter, hele Juda og I Jerusalems innbyggere og du kong Josafat! Så sier Herren til eder: Frykt ikke og reddes ikke for denne store hær! For dette er ikke eders krig, men Guds. Dra ned mot dem imorgen! Da drar de opefter Hassis-bakken, Og I kommer til å møte dem ved enden av dalen midt imot Jeruelørkenen. Men det er ikke I som skal stride her; I skal bare stille eder op og stå og se på hvorledes Herren frelser eder, I fra Juda og Jerusalem! Frykt ikke og reddes ikke! Dra ut imot dem imorgen, og Herren skal være med eder. Da bøide Josafat sig med ansiktet til jorden, og hele Juda og alle Jerusalems innbyggere falt ned for Herrens åsyn og tilbad Herren. Og de levitter som hørte til kahatittenes og korahittenes barn, reiste sig og lovet Herren, Israels Gud, med høi og lydelig røst. Morgenen efter tok de tidlig ut og drog avsted til Tekoa-ørkenen; og med det samme de drog ut, stod Josafat frem og sa: Hør på mig, Juda og I Jerusalems innbyggere! Tro på Herren eders Gud, så skal I holde stand! Tro på hans profeter, så skal I ha lykke med eder! Og han rådførte sig med folket og stilte op sangere som skulde love Herren i hellig skrud mens de drog ut foran den væbnede hær, og si: Lov Herren, for hans miskunnhet varer evindelig! Og straks de begynte med sine fryderop og lovsanger, lot Herren en flokk bakfra komme over Ammons barn, Moab og folket fra Se'r-fjellet, som var kommet mot Juda, og de blev slått. Og Ammons barn og Moab vendte sig mot folket fra Se'r-fjellet og hugg dem ned og ødela dem; og da de hadde gjort ende på folket fra Se'r, hjalp de hverandre med innbyrdes ødeleggelse. Da Juda kom op på høiden hvorfra en kunde se ut over ørkenen, og så sig om efter hæren, fikk de se dem ligge døde på jorden, og ingen var sloppet unda. Josafat og hans folk drog dit for å plyndre, og de fant der både gods og døde kropper og kostbare ting i mengde, og det hærfang de tok, var så stort at de ikke kunde bære det; i tre dager holdt de på med å plyndre, så meget hærfang var det. Den fjerde dag samlet de sig i Lovprisnings-dalen. Der lovet de Herren; derfor heter dette sted Lovprisnings-dalen den dag idag. Så vendte alle Judas og Jerusalems menn om med Josafat foran og drog glade tilbake til Jerusalem; for Herren hadde unt dem den glede å vinne over sine fiender.

2 Krønikebok 20:1-27 Bibelen 2011 bokmål (N11BM)

En tid etter hendte det at moabittene og ammonittene og sammen med dem noen me'unitter gikk til krig mot Josjafat. Det kom noen og sa til Josjafat: «Det kommer en stor styrke mot deg fra den andre siden av sjøen, fra Edom. De står allerede i Haseson-Tamar» – det er En-Gedi. Da ble Josjafat redd, og han vendte seg til HERREN for å søke råd hos ham. Så ropte han ut en faste over hele Juda. Judeerne samlet seg for å søke råd hos HERREN. Fra alle byene i Juda kom de for å be HERREN om råd. Josjafat sto fram midt i forsamlingen av folk fra Juda og Jerusalem, i HERRENS hus, foran den nye forgården, og sa: HERRE, våre fedres Gud! Det er du som er Gud i himmelen, og som hersker over alle folkeslagenes kongeriker. I din hånd er makt og velde, og ingen kan stå seg mot deg. Du, vår Gud, drev ut dem som bodde i dette landet, for ditt folk Israel, og du ga det til din venn Abrahams ætt til evig tid. Der bosatte de seg, og der bygde de en helligdom for ditt navn og sa: «Hvis noe ondt rammer oss, sverd, straff, pest eller sult, da vil vi stille oss foran dette huset, for ditt ansikt; for i dette huset bor ditt navn. Vi vil rope til deg i vår nød, og du vil høre og frelse.» Se nå på ammonittene, moabittene og folket fra fjellandet Se'ir. Du lot ikke israelittene trenge inn blant dem da de kom fra Egypt; de bøyde av og utryddet dem ikke. Men se hvordan de lønner oss! Nå kommer de for å drive oss bort fra din eiendom, den du ga oss i eie. Vår Gud, du skal dømme dem. For vi står maktesløse overfor denne store styrken som kommer mot oss. Vi vet ikke hva vi skal gjøre; men våre øyne er vendt mot deg. Alle judeerne sto der for HERRENS ansikt med sine familier, sine kvinner og barn. Midt i forsamlingen kom HERRENS ånd over levitten Jahasiel, sønn av Sakarja, sønn av Benaja, sønn av Je'iel, Mattanjas sønn, som var av Asafs slekt. Han sa: «Lytt, alle judeere og dere som bor i Jerusalem, og du, kong Josjafat! Så sier HERREN til dere: Vær ikke redde og mist ikke motet av denne store styrken; for dette er ikke deres kamp, men Guds. Dra ned mot dem i morgen når de er på vei oppover Sis-bakken. Dere kommer til å møte dem ved enden av kløften ut mot Jeruel-ørkenen. Men det er ikke dere som skal kjempe denne gangen. Dere skal bare stille dere opp og bli stående, så skal dere se hvordan HERREN frelser dere, Juda og Jerusalem. Vær ikke redde og mist ikke motet! Dra ut mot dem i morgen! HERREN skal være med dere.» Da bøyde Josjafat seg med ansiktet mot jorden, og hele Juda og alle som bodde i Jerusalem, falt ned for HERREN og tilba ham. De levittene som hørte til Kehat- og Korah-sønnene, reiste seg for å lovsynge HERREN, Israels Gud, med høy og kraftig stemme. Tidlig neste morgen brøt de opp og dro ut til Tekoa-ørkenen. Med det samme de dro ut, trådte Josjafat fram og sa: «Hør på meg, judeere og dere som bor i Jerusalem! Vær tro mot HERREN deres Gud, så skal dere stå støtt! Vær tro mot profetene hans, så skal dere ha lykken med dere!» Etter å ha rådført seg med folket valgte han ut sangere som skulle lovprise HERREN i hellig prakt. De dro ut i spissen for krigerne mens de sang: «Pris HERREN, evig varer hans miskunn!» Så snart de stemte i med jubelrop og lovsang, lot HERREN ammonittene, moabittene og folket fra Se'ir-fjellene, de som rykket fram mot judeerne, falle i bakhold. Slik ble de slått. Da vendte ammonittene og moabittene seg mot folket fra Se'ir-fjellene for å slå dem med bann og utrydde dem. Da de hadde gjort ende på folket fra Se'ir, ga de seg til å utrydde hverandre. Da judeerne kom fram til utsiktspunktet over ørkenen og så seg om etter hærstyrken, fikk de øye på de falne som lå døde på jorden. Ingen hadde sluppet unna. Josjafat og hans folk dro da dit for å ta bytte, og de fant en mengde dyr, gods, klær og verdifulle ting. De tok mer enn de kunne bære. Tre dager varte plyndringen, så stort var byttet. På den fjerde dagen kom de sammen i Beraka-dalen, for der velsignet de HERREN. Derfor kalte de dette stedet Beraka-dalen, og det heter det den dag i dag. Så vendte mennene fra Juda og Jerusalem tilbake, med Josjafat i spissen. Glade vendte de tilbake til Jerusalem, for HERREN hadde gitt dem grunn til å glede seg over fiendene.

2 Krønikebok 20:1-27 The Bible in Norwegian 1978/85 bokmål (N78BM)

En tid etter hendte det at moabittene og ammonittene og sammen med dem en del av meunittene gjorde en hærferd mot Josjafat. Folk kom til ham med melding om dette og sa: «Det kommer en stor hær imot deg fra den andre siden av sjøen, fra Edom. De står allerede i Haseson-Tamar» – det er En-Gedi. Da ble kongen redd. Han vendte seg til Herren for å søke råd hos ham, og lyste ut faste over hele Juda. Judeerne samlet seg for å søke hjelp hos Herren; fra alle byene i Juda kom de for å be Herren om råd. Så trådte Josjafat fram for dem som var kommet sammen fra Juda og Jerusalem, i Herrens hus, foran den nye forgården, og sa: Herre, våre fedres Gud! Er det ikke du som er Gud i himmelen, og som rår over alle kongeriker på jorden? I din hånd er makt og velde, og ingen kan stå seg mot deg. Var det ikke du, vår Gud, som drev innbyggerne ut av dette landet for ditt folk Israel og gav det til din venn Abrahams ætt for alltid? De bosatte seg der og bygde en helligdom for ditt navn. Da sa de: «Kommer det noen ulykke over oss, sverd, straffedom, pest eller hungersnød, da vil vi stille oss foran dette huset, for ditt åsyn; for i dette huset bor ditt navn. Vi vil rope til deg i vår nød, og du vil høre og hjelpe.» Se nå på ammonittene og moabittene og dem som bor i Se’ir-fjellene, disse folkene som du ikke lot israelittene trenge inn iblant da de kom fra Egypt; de bøyde av og drog bort uten å ødelegge dem. Men se hvordan de lønner oss! Nå kommer de og vil drive oss ut av det landet som er ditt, og som du har gitt oss til eiendom. Vår Gud, vil du ikke holde dom over dem? For vi har ikke styrke nok til å stå imot denne store hæren som kommer mot oss. Vi vet ikke hva vi skal gjøre; men våre øyne er vendt mot deg. Alle judeerne stod der for Herrens åsyn, selv småbarna, konene og sønnene deres var med. Da kom Herrens Ånd – midt i forsamlingen – over levitten Jahasiel, sønn av Sakarja, sønn av Benaja, sønn av Je’iel, Mattanjas sønn, som var en av Asaf-sønnene. Han sa: «Lytt, alle judeere og dere som bor i Jerusalem, og du kong Josjafat! Så sier Herren til dere: Frykt ikke og vær ikke redde for denne store hæren; for dette er ikke deres kamp, men Guds. Dra ned mot dem i morgen! Da går de oppover Hassis-bakken, og dere kommer til å møte dem ved enden av dalen ut mot Jeruel-ødemarken. Men det er ikke dere som skal kjempe denne gangen. Dere menn fra Juda og Jerusalem skal bare stille dere opp og stå og se på hvordan Herren frelser dere. Vær ikke redde, og mist ikke motet! Dra ut mot dem i morgen! Herren vil være med dere.» Da bøyde Josjafat seg med ansiktet mot jorden, og alle fra Juda og Jerusalem falt ned for Herren og tilbad ham. De levittene som hørte til Kehat- og Korah-sønnene, reiste seg og lovet Herren, Israels Gud, med sterk og høy røst. Morgenen etter brøt de tidlig opp og drog ut til Tekoa-ødemarken. Med det samme de drog ut, trådte Josjafat fram og sa: «Hør på meg, dere menn fra Juda og Jerusalem! Tro på Herren deres Gud, så skal dere holde stand! Tro på hans profeter, så skal dere ha lykken med dere!» Siden rådførte han seg med folket og stilte så opp en flokk av sangere, som skulle love Herren i hellig skrud, mens de drog ut foran den væpnede hæren. De skulle synge: «Pris Herren, for hans miskunn varer evig!» Så snart de stemte i med jubelrop og lovsang, lot Herren en flokk som lå i bakhold, angripe ammonittene og moabittene og mennene fra Se’ir-fjellene som rykket fram mot Juda, og de ble slått. Ammonittene og moabittene vendte seg da mot mennene fra Se’ir-fjellene og utslettet dem fullstendig. Da de hadde gjort ende på dem, gav de seg til å utrydde hverandre. Da judeerne kom opp til det stedet hvor en kunne se ut over ødemarken, og så seg om etter hæren, fikk de øye på de falne som lå døde på marken: ingen hadde sluppet unna. Josjafat og hans menn drog da dit for å ta bytte, og de fant en mengde gods og lik, og verdifulle ting. De tok så mye at de ikke kunne bære det. Tre dager holdt de på med å plyndre; så stort var byttet. Den fjerde dagen kom de sammen i Lovprisningsdalen, og der lovet de Herren. Derfor kalte de stedet Lovprisningsdalen, og det heter det den dag i dag. Så vendte mennene fra Juda og Jerusalem tilbake, med Josjafat i spissen, og glade kom de til Jerusalem; for Herren hadde gitt dem den glede å vinne over fiendene.