1 Samuel 25:1-39
1 Samuel 25:1-39 Norsk Bibel 88/07 (NB)
Så døde Samuel, og hele Israel samlet seg og gråt over ham. De begravde ham på hans hjemsted i Rama. Da brøt David opp og dro ned til ørkenen Paran. I Maon var det en mann som hadde buskapen sin i Karmel. Det var en meget rik mann, han eide tre tusen sauer og tusen geiter. Han holdt nettopp på å klippe sauene sine i Karmel. Mannens navn var Nabal, og hans kone hette Abiga’il. Hun var en forstandig og fager kvinne, men mannen var hard og ond i hele sin ferd. Han var av Kalebs ætt. Mens David var i ørkenen, fikk han høre at Nabal var i ferd med å klippe sauene sine. Da sendte David ti av sine unge menn av sted og sa til dem: Gå opp til Karmel, og når dere kommer til Nabal, så hils ham fra meg. Og dere skal si: Lykke til! Fred være med deg, og fred med ditt hus, og fred med alt det du har! Jeg har hørt at du har saueklipping. Nå har gjeterne dine vært sammen med oss. Vi har ikke gjort dem noen fortred. Ingenting er kommet bort for dem i all den tiden de har vært i Karmel. Spør folkene dine! De vil fortelle deg det. La nå oss tjenere finne nåde for dine øyne! Vi er jo kommet hit på en gledesdag. Gi da dine tjenere og din sønn David det du har for hånden! Da Davids menn kom dit, sa de alt dette til Nabal i Davids navn. Så sto de og ventet. Men Nabal svarte Davids tjenere og sa: Hvem er David, hvem er Isais sønn? Nå om dagene er det så mange tjenere som løper bort fra sine herrer. Skulle så jeg ta mitt brød og mitt vann og mitt slaktefe, som jeg har slaktet til dem som klipper for meg, og gi det til menn som jeg ikke vet hvor de kommer fra? Davids menn snudde og gikk sin vei. Da de kom hjem, fortalte de ham alt dette. Da sa David til mennene sine: Spenn sverdet på dere, alle mann! Så spente de alle sverdene sine på seg, og David spente òg sverdet på seg. De fulgte David opp. Det var omkring fire hundre mann, og to hundre ble igjen ved forsyningene. Men en av tjenesteguttene kom til Abiga’il, Nabals kone, og sa: Se, David sendte bud fra ørkenen med hilsen til vår herre, men han skjelte dem ut. Og disse mennene har vært meget gode mot oss. Ingen har gjort oss noen fortred. Vi har ikke mistet noe i all den tiden vi har vært sammen med dem der ute på marken. De har vært som en mur omkring oss både natt og dag i hele den tiden vi var sammen med dem og gjette småfeet. Tenk nå etter, og se hva du bør gjøre! For ulykken henger over vår herre og hele hans hus, og selv er han et fordervet menneske, så ingen kan tale til ham. Da skyndte Abiga’il seg og tok to hundre brød og to skinnsekker med vin og fem sauer som var tillaget og fem mål ristet korn og hundre rosinkaker og to hundre fikenkaker og la dem på eslene. Og hun sa til folkene sine: Dra i forveien for meg! Jeg kommer snart etter. Men til mannen sin Nabal sa hun ikke noe om dette. Mens hun nå red på eselet og kom ned i ly av fjellet, da kom David og mennene hans ned mot henne, så hun møtte dem. Men David hadde sagt: Til ingen nytte har jeg vernet om alt det denne mannen hadde i ørkenen, så det ikke er kommet bort noe av det som tilhørte ham. Men han har gjengjeldt meg godt med ondt. Så sant Gud vil la det gå Davids fiender ille både nå og siden: Jeg vil ikke la en eneste mann av alle dem som hører ham til, bli i live til i morgen! Da Abiga’il fikk se David, skyndte hun seg og steg ned av eselet. Hun falt på sitt ansikt for David og bøyde seg mot jorden. Hun falt ned for føttene hans og sa: Det er jeg, herre, det er jeg som har skylden! Men la din tjenestekvinne få lov til å tale til deg, og hør på din tjenestekvinnes ord! Herre, bry deg ikke om denne fordervede mannen Nabal! For som han heter, så er han: Nabal* heter han, og full av dårskap er han! Men jeg, din tjenestekvinne, har ikke sett de mennene som du, herre, hadde sendt. Og nå, herre, så sant Herren lever, og så sant du selv lever, har Herren hindret deg fra å pådra deg blodskyld og fra å ta deg selv til rette. Nå skal fiendene dine og de som søker å volde min herre ulykke, bli som Nabal! Og denne gaven som din tjenestekvinne har hatt med til min herre, la nå den bli gitt til de mennene som er i min herres følge! Tilgi din tjenestekvinne det hun har gjort ille! For Herren vil bygge min herre et hus som står fast. For det er Herrens kriger du fører, herre, og noe ondt er ikke funnet hos deg fra den dagen du ble til. Om noen står fram og forfølger deg og står deg etter livet, da skal min herres liv være gjemt blant de levendes flokk hos Herren din Gud. Men dine fienders liv skal han slynge bort som en stein av slyngen. Når da Herren gjør mot deg alt det gode han har lovt deg, herre, og setter deg til fyrste over Israel, så skal ikke dette bli deg til anstøt eller volde deg samvittighetsnag, herre, at du har utøst uskyldig blod og tatt deg selv til rette, herre. Og når Herren gjør vel mot deg, herre, så husk din tjenestekvinne! Da sa David til Abiga’il: Lovet være Herren, Israels Gud, som i dag har sendt deg i møte med meg! Velsignet være din klokskap! Og velsignet være du selv, som i dag har holdt meg tilbake fra å pådra meg blodskyld og ta meg selv til rette! Så sant Herren, Israels Gud, lever, han som har holdt meg tilbake fra å gjøre deg ondt: Hadde du ikke kommet så raskt for å møte meg, da skulle ikke en eneste mann være blitt tilbake for Nabal til i morgen. Så tok David imot de gavene hun hadde med til ham, og han sa til henne: Dra hjem i fred! Jeg har merket meg ordene dine, og skal oppfylle din bønn. Da Abiga’il kom hjem til Nabal, var det nettopp gjestebud i huset, et gjestebud som hos en konge. Og Nabal var lystig og hadde drukket sterkt. Hun fortalte ham ikke noe, verken smått eller stort, før det ble morgen. Men da Nabal om morgenen var våknet av rusen, fortalte hans kone ham alt sammen. Da var det som hjertet døde i brystet hans, og han ble som en stein. Omkring ti dager senere slo Herren Nabal, så han døde. Da David fikk høre at Nabal var død, sa han: Lovet være Herren, som har hevnet min vanære på Nabal og har holdt sin tjener tilbake fra å gjøre ondt - Herren, han som lot Nabals ondskap komme tilbake over hans eget hode! Så sendte David bud og fridde til Abiga’il for å få henne til kone.
1 Samuel 25:1-39 Bibelen – Guds Ord 2017 (BGO)
Så døde Samuel. Hele Israel samlet seg og sørget over ham, og de gravla ham i hans hjem i Rama. David brøt opp og dro ned til Paran-ødemarken. I Maon var det en mann som hadde arbeidet sitt i Karmel, og han var meget rik. Han eide 3000 sauer og 1000 geiter. Han holdt på å klippe sauene sine i Karmel. Denne mannen hadde navnet Nabal og hans kone Abigajil. Hun var en kvinne med god forstand, og hun hadde et vakkert utseende. Men mannen var streng og ond i alt han gjorde. Han var av Kalebs hus. Da David ute i ødemarken fikk høre at Nabal holdt på å klippe sauene sine, sendte David ti unge menn av sted. David sa til de unge mennene: «Gå opp til Karmel, gå til Nabal og hils ham fred på mine vegne! Dette skal dere si til ham: Må du leve lenge, og fred være med deg, fred være med ditt hus, og fred være med alt du har! Nå har jeg hørt at du har saueklippere. Gjeterne dine var sammen med oss, og vi gjorde dem ingen fortred. Det var heller ingenting som ble borte for dem hele den tiden de var i Karmel. Spør dine unge menn, og de vil bekrefte det for deg. La derfor mine unge menn finne velvilje for dine øyne, for vi kommer hit på en festdag. Gi det du måtte ha for hånden, til dine tjenere og til din sønn David!» Da Davids unge menn kom dit, talte de alle disse ordene til Nabal i Davids navn, og de sto og ventet. Men Nabal svarte Davids tjenere og sa: «Hvem er David, og hvem er Isais sønn? Nå om dagen finnes det mange slaver som hver for seg river seg løs fra herrene sine. Skal jeg da ta av mitt brød, vann og slaktefe som jeg har slaktet til mine saueklippere, og gi det til menn som jeg ikke vet hvor kommer fra?» Da snudde Davids unge menn seg og dro tilbake. De kom og fortalte ham alt dette. Da sa David til sine menn: «Hver av mennene skal spenne sverdet på seg.» Så spente hver mann sverdet på seg, og David spente også sverdet på seg. Omkring 400 menn gikk sammen med David, og 200 ble igjen ved forsyningene. En av de unge mennene fortalte dette til Abigajil, Nabals kone, og sa: «Se, David sendte budbærere fra ødemarken for å hilse på vår herre. Og han skjelte dem ut. Men mennene var meget gode mot oss, og de gjorde oss ingen fortred. Det var heller ingenting som ble borte så lenge vi var sammen med dem, da vi var ute på marken. De var som en mur rundt oss både natt og dag, hele den tiden vi var sammen med dem og gjette sauene. Nå må du finne ut og bli klar over hva du skal gjøre, for noe ondt er bestemt for vår herre og for hele hans hus. For han er selv en ondskapens sønn, så ingen vil snakke til ham.» Da skyndte Abigajil seg og tok 200 brød, to skinnsekker med vin, fem sauer som allerede var lagd i stand, fem mål ristet korn, 100 klaser med rosiner og 200 fikenkaker og la dem på eslene. Hun sa til tjenesteguttene sine: «Dra i forveien for meg! Se, jeg kommer etter dere.» Men hun sa ikke noe om dette til sin mann Nabal. Da hun red av sted på eselet i ly av fjellhenget, skjedde det at hun fikk se David og mennene hans på vei ned mot henne, så hun fikk møte dem. David hadde sagt: «Sannelig, til ingen nytte har jeg beskyttet alt denne mannen har i ørkenen, så ingenting ble borte av alt som tilhører ham. Han har gjengjeldt meg godt med ondt. Må Gud ramme Davids fiender både nå og siden hvis jeg lar det bli igjen noen av hannkjønn av alle som tilhører ham, når det lysner i morgen.» Da Abigajil fikk øye på David, skyndte hun seg å stige ned fra eselet, falt på sitt ansikt foran David og bøyde seg til jorden. Så falt hun ned for føttene hans og sa: «Over meg, min herre, la denne misgjerningen hvile over meg! Men la din tjenerinne få tale mens du hører, og hør på ordene fra din tjenerinne. Min herre må ikke akte på denne ondskapens mann, Nabal. For som navnet hans er, slik er han. Nabal er hans navn, og dårskapen følger ham. Men jeg, din tjenerinne, fikk ikke se de unge mennene som min herre sendte. Og nå, min herre, så sant Herren lever og din sjel lever, fordi Herren har hindret deg fra å gå til blodsutgytelse og fra å ta hevn ved din egen hånd, skal du la dine fiender og dem som søker det onde for min herre, være som Nabal. Denne gaven som din tjenerinne har tatt med til min herre, la den bli gitt til de unge mennene som følger min herre. Jeg ber deg, tilgi din tjenerinnes overtredelse! For Herren skal sannelig reise et trygt hus for min herre, for min herre kjemper Herrens kamper, og det er ikke blitt funnet ondskap hos deg alle dine dager. Likevel har en mann stått fram for å forfølge deg og stå deg etter livet. Men min herres sjel skal være bundet i de levendes forsamling hos Herren din Gud. Men dine fienders sjeler skal Han slynge ut som steiner av slyngen. Når Herren har gjort for min herre etter alt det gode Han har talt til deg, og når Han har utvalgt deg til fyrste over Israel, skal det skje: Dette skal ikke bli til sorg for deg og ikke til anstøt for min herres hjerte. Verken dette at min herre har utgytt blod uten grunn, eller at han har tatt hevn på egen hånd. Men når Herren har gjort godt mot min herre, så husk din tjenerinne.» Da sa David til Abigajil: «Lovet være Herren, Israels Gud, som sendte deg for å møte meg i dag. Og velsignet er ditt råd og velsignet er du, fordi du i dag har hindret meg fra å utgyte blod og fra å ta hevn ved min egen hånd. For sannelig, Herren, Israels Gud, lever. Det er Han som har hindret meg i å skade deg. Hadde du ikke skyndet deg å komme meg i møte, ville det ikke vært noen igjen av hannkjønn hos Nabal i morgen tidlig.» Det hun hadde tatt med til ham, tok David så imot fra hennes hånd, og han sa til henne: «Dra opp til ditt hus i fred! Se, jeg har hørt på din røst, og jeg skal gjøre etter ditt ønske.» Abigajil kom til Nabal, og se, nettopp da ble det holdt en stor fest for ham i hans hus, et gjestebud som hos en konge. Nabal hadde et lystig hjerte, for han var sterkt beruset. Derfor sa hun ikke noe til ham, verken lite eller mye, før det grydde av morgen. Da morgenen kom og virkningen av vinen var over hos Nabal, fortalte hans kone ham alt som hadde hendt, og hans hjerte ble som dødt i hans indre, og han ble som en stein. Omkring ti dager senere slo Herren Nabal så han døde. Da David hørte at Nabal var død, sa han: «Lovet være Herren, som har gitt meg hevn over Nabal for den vanæren han førte over meg, og som har bevart sin tjener fra det onde. For Herren har gjengjeldt Nabals ondskap så den kom over hans eget hode.» David sendte bud og fridde til Abigajil for å få henne til kone.
1 Samuel 25:1-39 Det Norsk Bibelselskap 1930 (NORSK)
Så døde Samuel, og hele Israel samlet sig og gråt over ham, og de begravde ham i hans hjem i Rama. Da brøt David op og drog ned til ørkenen Paran. I Maon var det en mann som hadde sin buskap i Karmel. Det var en meget rik mann; han eide tre tusen får og tusen gjeter. Han holdt just på å klippe sine får i Karmel. Mannens navn var Nabal, og hans hustru hette Abiga'l; hun var en forstandig og fager kvinne, men mannen var hård og ond i hele sin adferd. Han var av Kalebs ætt. Mens David var i ørkenen, fikk han høre at Nabal var i ferd med å klippe sine får. Da sendte David ti av sine menn avsted og sa til dem: Gå op til Karmel, og når I kommer til Nabal, så hils ham fra mig og si: Lykke til! Fred være med dig, og fred med ditt hus, og fred med alt det du har! Jeg har hørt at du har fåreklipning. Nu har dine hyrder vært sammen med oss; vi har ikke gjort dem fortred, og der er intet kommet bort for dem i all den tid de har vært i Karmel. Spør dine folk! De vil fortelle dig det. La nu oss tjenere finne nåde for dine øine! Vi er jo kommet hit på en gledesdag; gi da dine tjenere og din sønn David hvad du har forhånden! Da Davids menn kom dit, sa de alt dette til Nabal i Davids navn; så stod de og ventet. Men Nabal svarte Davids tjenere og sa: Hvem er David, hvem er Isais sønn? Nu om dagene er der mange tjenere som løper bort fra sine herrer. Skulde så jeg ta mitt brød og mitt vann og mitt slaktefe, som jeg har slaktet til dem som klipper for mig, og gi det til menn om hvem jeg ikke vet hvor de er fra? Davids menn vendte om og gikk sin vei, og da de kom hjem igjen, fortalte de ham alt dette. Da sa David til sine menn: Spenn sverdet om eder, alle mann! Så spente de alle sine sverd om sig, og David spente og sverdet om sig. Og de fulgte David op; det var omkring fire hundre mann, og to hundre blev igjen ved trosset. Men en av folkene fortalte det til Abiga'l, Nabals hustru, og sa: David sendte bud fra ørkenen med hilsen til vår herre; men han skjelte dem ut. Og disse menn har vært meget gode mot oss, og ingen har gjort oss nogen fortred, og vi har ikke mistet noget i all den tid vi ferdedes sammen med dem, når vi var ute på marken. De var som en mur omkring oss både natt og dag i all den tid vi var sammen med dem og gjætte småfeet. Tenk nu efter, så du vet hvad du skal gjøre! For ulykken henger over vår herre og hele hans hus, og selv er han et ondt menneske, så ingen kan tale til ham. Da skyndte Abiga'l sig og tok to hundre brød og to skinnsekker med vin og fem får som var tillaget og fem mål ristet korn og hundre rosinkaker og to hundre fikenkaker og la dem på asenene. Og hun sa til sine folk: Dra i forveien for mig! Jeg kommer snart efter. Men til sin mann Nabal sa hun ikke noget om dette. Mens hun nu red på asenet og kom ned i en hulvei i fjellet, fikk hun se David og hans menn, som kom ned imot henne, så hun møtte dem. Men David hadde sagt: Til ingen nytte har jeg vernet om alt det denne mann hadde i ørkenen, så det ikke er kommet bort noget av alt det som tilhørte ham; men han har gjengjeldt mig godt med ondt. Så sant Gud vil la det gå Davids fiender ille både nu og siden: Jeg vil ikke la en eneste mann av alle dem som hører ham til, bli i live til imorgen! Da Abiga'l fikk se David, skyndte hun sig og steg ned av asenet, og hun falt på sitt ansikt for David og bøide sig mot jorden. Og hun falt ned for hans føtter og sa: Det er jeg, herre, det er jeg som har skylden; men la din tjenerinne få lov til å tale til dig, og hør på din tjenerinnes ord! Herre, akt ikke på denne onde mann Nabal! For som han heter, så er han; Nabal {dåre} heter han, og full av dårskap er han. Men jeg din tjenerinne har ikke sett de menn som du, herre, hadde sendt. Og nu, herre, så sant Herren lever, og så sant du selv lever, har Herren hindret dig fra å pådra dig blodskyld og fra å ta dig selv til rette; og nu skal dine fiender og de som søker å volde min herre ulykke, bli som Nabal. Og denne gave som din tjenestekvinne har hatt med til min herre, la nu den bli gitt til de menn som er i min herres følge! Forlat din tjenerinne hvad hun har gjort ille! For Herren vil bygge min herre et hus som står fast; for det er Herrens kriger du fører, herre, og ondt er ikke funnet hos dig fra den dag du blev til. Og om nogen står frem, som forfølger dig og står dig efter livet, da skal min herres liv være gjemt blandt de levendes flokk hos Herren din Gud; men dine fienders liv skal han slynge bort som en sten av slyngen. Når da Herren gjør mot dig alt det gode han har lovt dig, herre, og setter dig til fyrste over Israel, så skal ikke dette bli dig til anstøt eller volde dig samvittighetsnag, herre, at du har utøst uskyldig blod og tatt dig selv til rette, herre. Og når Herren gjør vel mot dig, herre, så kom din tjenerinne i hu! Da sa David til Abiga'l: Lovet være Herren, Israels Gud, som idag har sendt mig dig i møte! Og velsignet være din klokskap, og velsignet være du selv, som idag har holdt mig tilbake fra å pådra mig blodskyld og ta mig selv til rette! Men så sant Herren, Israels Gud, lever, han som har holdt mig tilbake fra å gjøre dig ondt: Hadde du ikke skyndt dig å komme mig i møte, da skulde ikke en eneste mann være blitt tilbake for Nabal til imorgen. Så tok David imot de gaver hun hadde hatt med til ham, og han sa til henne: Dra hjem i fred! Jeg har merket mig dine ord og opfylt din bønn. Da Abiga'l kom hjem til Nabal, var det nettop gjestebud i huset, et gjestebud som hos en konge, og Nabal var lystig og hadde drukket sterkt. Hun fortalte ham intet, hverken smått eller stort, før det blev morgen. Men da Nabal om morgenen var våknet av sitt rus, fortalte hans hustru ham alt sammen. Da stivnet hjertet i hans bryst, og han blev som en sten. Og omkring ti dager efter slo Herren Nabal, så han døde. Da David fikk høre at Nabal var død, sa han: Lovet være Herren, som har hevnet min vanære på Nabal og holdt sin tjener tilbake fra å gjøre ondt(-)Herren, som lot Nabals ondskap komme tilbake på hans eget hode! Så sendte David bud og beilet til Abiga'l for å få henne til hustru.
1 Samuel 25:1-39 Bibelen 2011 bokmål (N11BM)
Samuel døde, og hele Israel kom sammen og holdt sørgehøytid over ham. De gravla ham i hjembyen Rama. David brøt opp og dro videre, ned til Paran-ørkenen. I Maon bodde det en mann som hadde buskapen sin i Karmel. Mannen var svært rik; han eide tre tusen sauer og tusen geiter. Han holdt på å klippe sauene sine i Karmel. Mannen het Nabal og hans kone Abigajil. Hun var en klok og vakker kvinne, men mannen var vrang og ond i all sin ferd. Han var av Kalebs slekt. Ute i ørkenen fikk David høre at Nabal holdt på å klippe sauene sine. Da sendte han ti unge menn av sted og sa til dem: «Dra opp til Karmel, gå til Nabal, hils ham fra meg og si: Til liv! Fred over deg, fred over ditt hus, fred over alt som er ditt. Jeg har hørt at du holder på å klippe sauer. Nå har gjeterne dine vært sammen med oss, og vi har aldri gjort dem noe vondt. Det er heller ikke kommet bort noe for dem så lenge de har vært i Karmel. Spør bare folkene dine, så vil de selv fortelle deg det. Ta vel imot mennene mine, for vi kommer hit på en gledens dag. Gi derfor dine tjenere og din sønn David det du måtte ha for hånden.» Da mennene til David kom til Nabal, gjentok de Davids ord for ham. Så sto de og ventet. Men Nabal svarte dem: «Hvem er David? Hvem er Isai-sønnen? Nå om dagen er det så mange slaver som løper bort fra herrene sine. Skulle jeg ta brødet mitt og vannet mitt og feet som jeg har slaktet til dem som klipper for meg, og gi det til folk som jeg ikke vet hvor kommer fra?» Da snudde mennene og gikk sin vei. De kom tilbake og fortalte David alt som hadde hendt. Da sa han til mennene sine: «Spenn sverdet på dere, alle mann!» Det gjorde de, og David spente også sverdet på seg. Omkring fire hundre mann fulgte ham opp, mens to hundre ble igjen ved krigsutstyret. En av tjenesteguttene kom til Abigajil, Nabals kone, og sa: «David sendte noen menn hit fra ørkenen med hilsen til husbonden vår, men han skjelte dem ut. Disse mennene har vært vennlige mot oss. Ingen av dem har gjort oss noe vondt, og det har ikke kommet bort noe for oss så lenge vi var sammen med dem ute på marken. De har vært som en mur omkring oss både natt og dag hele den tiden vi holdt oss nær dem og gjette småfeet. Tenk nå etter og finn ut hva du skal gjøre. For ulykken henger over husbonden vår og hele hans hus. Men selv er han så ondsinnet at ingen tør snakke til ham.» Da tok Abigajil i en fart to hundre brød, to skinnsekker med vin, fem tilberedte saueskrotter, fem sea ristet korn, hundre rosinkaker og to hundre fikenkaker og lesset det på eslene. Så sa hun til tjenesteguttene sine: «Dra i forveien! Jeg kommer snart etter.» Men til mannen sin, Nabal, sa hun ingenting. Da hun kom ridende på eselet i ly av fjellet, støtte hun på David og mennene hans, som kom imot henne. Men David hadde sagt: «Til ingen nytte har jeg voktet alt det som denne mannen eier, så ikke noe er kommet bort for ham i ørkenen. Han har lønnet godt med ondt. Måtte Gud la det gå meg ille både nå og siden om jeg lar en eneste av mennene hans leve til det blir morgen.» Med det samme Abigajil fikk se David, sprang hun ned av eselet og bøyde seg til jorden for ham. Hun kastet seg ned for føttene hans og sa: «Det er jeg alene som har skylden, herre. La likevel din tjenestekvinne få tale til deg, og hør på det jeg har å si. Bry deg ikke om den ondsinnede Nabal, herre. For som han heter, slik er han. Nabal, ‘dåre’, heter han, og full av dårskap er han. Jeg, din tjenestekvinne, har ikke engang sett de mennene som du sendte, herre. Men så sant HERREN lever, og så sant du selv lever, herre, nå har HERREN hindret deg i å ta deg selv til rette og forårsake blodbad. Måtte fiendene dine, som vil skade deg, herre, bli som Nabal. Ta imot denne gaven som din tjenestekvinne har tatt med til deg, herre, og gi den til de mennene som er med deg på ferdene dine. Tilgi at din tjenestekvinne trenger seg på. HERREN skal sannelig gi deg en ætt som består. For det er HERRENS kriger du fører, herre, og det skal ikke finnes noe ondt hos deg så lenge du lever. Står noen fram og forfølger deg og vil ta livet av deg, herre, da skal livet ditt være under HERREN din Guds vern. Men dine fienders liv skal han slynge bort som steiner fra slyngen. Når HERREN gir deg alt det gode han har lovet, herre, og setter deg til fyrste over Israel, da skal du ikke kjenne deg utrygg eller ha dårlig samvittighet, herre, over å ha spilt uskyldig blod og tatt deg selv til rette. Men når HERREN gjør vel mot deg, så husk på din tjenestekvinne, herre!» David sa til Abigajil: «Velsignet er HERREN, Israels Gud, som har sendt deg i møte med meg i dag. Velsignet er din klokskap, og velsignet er du selv som i dag har hindret meg i å føre blodskyld over meg og ta meg selv til rette. Men så sant HERREN, Israels Gud, lever, han som har holdt meg fra å gjøre deg noe vondt: Hadde du ikke vært så snar til å møte meg, ville Nabal ikke hatt en eneste mann igjen ved daggry.» Så tok David imot gavene hun hadde med til ham, og sa til henne: «Dra hjem i fred. Jeg har hørt din bønn, løft ditt ansikt!» Da Abigajil kom hjem til Nabal, holdt han fest i huset, en fest som hos en konge. Nabal var lystig til sinns og svært beruset. Derfor fortalte hun ham ingenting før neste morgen. Men om morgenen, da Nabal hadde sovet rusen av seg, fortalte hun ham alt sammen. Da var det som hjertet hans ville stanse, og han ble som en stein. Omkring ti dager senere slo HERREN Nabal, og han døde. Da David fikk høre at Nabal var død, sa han: «Velsignet er HERREN! Han har tatt hevn over Nabal for den vanæren han førte over meg, og han har holdt sin tjener fra å gjøre noe ondt. HERREN har latt Nabals ondskap komme over hans eget hode.» Så sendte David bud til Abigajil og ba henne bli hans kone.
1 Samuel 25:1-39 The Bible in Norwegian 1978/85 bokmål (N78BM)
Samuel døde, og hele Israel kom sammen og holdt sørgehøytid over ham. De gravla ham i huset hans i Rama. David brøt opp og drog til Maon-ødemarken. I Maon var det en mann som hadde buskapen sin i Karmel. Det var en svært rik mann; han eide tre tusen sauer og tusen geiter. Han holdt på å klippe sauene sine i Karmel. Mannen hette Nabal, og konen hans Abigajil. Hun var en fager og forstandig kvinne, men mannen var vond og vrang i all sin ferd. Han var av Kalebs ætt. Ute i ødemarken fikk David høre at Nabal holdt på å klippe sauene sine. Da sendte han ti unge menn av sted og sa til dem: «Dra opp til Karmel, gå til Nabal, hils ham fra meg og si: Hell og lykke! Måtte det gå vel med deg og din ætt og med alt som ditt er. Jeg har hørt at du holder på å klippe sauer. Nå har gjeterne dine vært sammen med oss; vi har aldri gjort dem noe vondt, og det er ikke kommet bort noe for dem så lenge de har vært i Karmel. Spør bare folkene dine, så vil de selv fortelle deg det. Ta vel imot mennene mine, for vi kommer hit på en gledesdag. Gi derfor dine tjenere og din sønn David det du måtte ha for hånden.» Da mennene til David kom til Nabal, hilste de fra David og bar fram ærendet sitt; så stod de der og ventet. Men Nabal svarte dem: «Hvem er David? Hvem er Isai-sønnen? Nå om dagen er det så mange treller som løper bort fra sine herrer. Skulle jeg ta brødet og vannet mitt og feet som jeg har slaktet til dem som klipper for meg, og gi det til folk som jeg ikke vet hvor kommer fra?» Mennene snudde og gikk sin vei, og da de kom tilbake, fortalte de David alt som hadde hendt. Da sa han til mennene sine: «Spenn sverdet på dere, alle mann!» De så gjorde. David spente også sverdet på seg, og om lag fire hundre mann fulgte ham opp, mens to hundre ble igjen ved trenet. En av tjenesteguttene kom til Abigajil, Nabals kone, og sa: «David sendte noen menn hit fra ødemarken med hilsen til husbonden vår, men han skjelte dem ut. Disse mennene har vært vennlige mot oss. Ingen av dem har gjort oss noe vondt, og det har ikke kommet bort noe for oss så lenge vi har vært sammen med dem ute i marken. De har vært som en mur omkring oss både natt og dag hele den tiden vi har holdt oss nær dem og gjett småfeet. Tenk nå vel etter hva du skal gjøre. For ulykken henger over husbonden vår og hele hans hus. Men selv er han så vrang at ingen tør snakke til ham.» Da var Abigajil snar i vendingen. Hun tok to hundre brød, to skinnsekker med vin, fem saueskrotter, fem mål ristet korn, hundre rosinkaker og to hundre fikenkaker og lesset det på eslene. Så sa hun til tjenesteguttene sine: «Dra i forveien! Jeg kommer snart etter.» Men til Nabal, mannen sin, sa hun ingenting. Som hun kom ridende på eselet i ly av fjellet, kom David og mennene hans imot henne; hun støtte rett på dem. Men David hadde sagt: «Til ingen nytte har jeg gått her i ødemarken og voktet alt det som denne mannen eier, så det ikke er kommet bort noe for ham. Han har lønnet godt med ondt. Gud la det gå meg ille både nå og siden om jeg lar en eneste av mennene hans leve til det blir morgen.» Med det samme Abigajil fikk se David, sprang hun ned av eselet og bøyde seg til jorden for ham. Hun kastet seg ned for føttene hans og sa: «Det er jeg alene som har skylden, herre. La likevel din tjenestekvinne få tale til deg, og hør på det jeg har å si. Bry deg ikke om den vrange Nabal, herre. For som han heter, slik er han. «Dåre» heter han, og dårskap er han full av. Jeg, din tjenestekvinne, har ikke engang sett de mennene som du sendte, herre. Men så sant Herren lever, og så sant du selv lever, herre, nå har Herren hindret deg i å føre blodskyld over deg og i å ta deg selv til rette. Fiendene dine, som vil skade deg, herre, skal bli som Nabal. Ta imot denne gaven som din tjenestekvinne har tatt med til deg, herre, og gi den til de mennene som er med deg på ferdene dine. Tilgi din tjenestekvinne at hun er så påtrengende. Herren skal sannelig la ætten din bestå. For det er Herrens kriger du fører, herre, og det skal ikke hende deg noe vondt så lenge du lever. Dersom noen står fram og forfølger deg og vil ta livet av deg, da skal Herren din Gud ta ditt liv i sin varetekt, herre. Men dine fienders liv skal han slynge bort som steiner fra slyngen. Når Herren gjør som han har sagt, og lar deg få alt det gode han har lovt deg, herre, og setter deg til fyrste over Israel, da skal du ikke kjenne deg utrygg eller ha samvittighetsnag, herre, fordi du har drept uskyldige mennesker og tatt deg selv til rette. Men når Herren gjør vel mot deg, kom da din tjenestekvinne i hu, herre!» David sa til Abigajil: «Lovet være Herren, Israels Gud, som har sendt deg i møte med meg i dag. Velsignet være din forstand, og velsignet være du som i dag har hindret meg i å føre blodskyld over meg og ta meg selv til rette. Men så sant Herren, Israels Gud, lever, han som har holdt meg fra å gjøre deg noe vondt: Hadde du ikke vært så snar til å møte meg, ville det ikke ha vært en eneste mann igjen av folkene til Nabal når det blir morgen.» Så tok David imot gavene hun hadde med til ham, og sa til henne: «Dra hjem i fred. Jeg har merket meg det du har sagt, og skal gjøre det du ber om.» Da Abigajil kom hjem til Nabal, var det gjestebud i huset, et gjestebud som hos en konge. Nabal hadde drukket mye vin og var lystig. Derfor fortalte hun ham ingenting før morgenen kom. Men om morgenen, da rusen var gått av Nabal, fortalte hun ham alt sammen. Da var det som hjertet hans ville stanse, og han ble som en stein. Omkring ti dager senere slo Herren Nabal, og han døde. Da David fikk høre at Nabal var død, sa han: «Lovet være Herren! Han har tatt hevn over Nabal for den vanæren han førte over meg, og han har holdt sin tjener fra å gjøre noe ondt. Herren har latt Nabals ondskap ramme ham selv.» Så sendte David bud og fridde til Abigajil for å få henne til kone.