Det var nå bare to dager igjen til påske og de usyrede brøds høytid. Overprestene og de skriftlærde søkte etter en utvei til å gripe ham med list og få ham drept. «Men ikke på høytiden,» sa de, «ellers blir det oppstyr blant folket.»
Jesus var nå i Betania hos Simon den spedalske. Mens de satt til bords, kom det inn en kvinne med en alabastkrukke med ekte og meget kostbar nardussalve. Hun åpnet krukken og helte salven ut over hans hode. Noen som var der, sa forarget til hverandre: «Hva skal denne sløsingen med salve være godt for? Den kunne ha vært solgt for mer enn tre hundre denarer og pengene gitt til de fattige.» Og de skjente på henne. Men Jesus sa: «La henne være! Hvorfor plager dere henne? Hun har gjort en god gjerning mot meg. De fattige har dere alltid hos dere, og dere kan gjøre vel mot dem så ofte dere vil; men meg har dere ikke alltid. Hun gjorde det hun kunne, og salvet på forhånd mitt legeme til gravferden. Sannelig, jeg sier dere: Overalt i verden hvor evangeliet blir forkynt, skal også det hun gjorde, fortelles til minne om henne.»
Men Judas Iskariot, en av de tolv, gikk til overprestene og tilbød seg å forråde Jesus. De ble glade da de hørte det, og lovte å gi ham penger. Fra da av søkte han en anledning til å forråde ham.
På den første dag i de usyrede brøds høytid, da påskelammet ble slaktet, spurte disiplene ham: «Hvor vil du vi skal gå og gjøre i stand til påskemåltidet for deg?» Da sendte han to disipler av sted og sa til dem: «Gå inn i byen! Der vil dere møte en mann som bærer en vannkrukke. Følg ham, og der han går inn, skal dere si til mannen i huset: Mesteren spør: Hvor er rommet der jeg kan holde påskemåltid med mine disipler? Da skal han vise dere en sal ovenpå med benker og puter, ferdig til måltid. Der skal dere stelle i stand for oss.» Disiplene gikk da av sted og kom inn i byen. De fant det slik som han hadde sagt, og de gjorde i stand til påskemåltidet.
Da det var blitt kveld, kom Jesus dit med de tolv. Mens de satt til bords og spiste, sa han: «Sannelig, jeg sier dere: En av dere skal forråde meg – en som spiser sammen med meg.» Da ble de bedrøvet, og den ene etter den andre sa til ham: «Det er vel ikke meg?» Men han svarte: «Det er en av de tolv, en som dypper i fatet sammen med meg. For Menneskesønnen går bort, som det er skrevet om ham; men ve det menneske som forråder ham! Det hadde vært bedre for det mennesket om han aldri var født.»
Mens de holdt måltid, tok han et brød, takket, brøt det, gav dem og sa: «Ta dette! Dette er mitt legeme.» Og han tok en kalk, takket, gav dem, og de drakk alle av den. Og han sa: «Dette er mitt blod, paktens blod, som utøses for mange. Sannelig, jeg sier dere: Aldri mer skal jeg drikke av vintreets frukt før den dag jeg drikker den ny i Guds rike.»
Bibelappen
Bibelappen for barn
