Lytt du himmel, jeg vil tale,
hør ordene fra min munn ¬du jord!
La min lære risle som regn,
min tale dryppe som dugg,
som regnskurer på det grønne ¬gress,
som regndråper ¬over det som gror.
Herrens navn vil jeg forkynne,
og dere skal gi vår Gud ære.
Han er Klippen,
fullkomment er hans verk,
rettferdige er alle hans veier.
En trofast Gud, uten svik,
rettferdig og rettvis er han.
De som ikke er hans barn,
bedrog ham med sin onde ferd,
en falsk og vrangvillig slekt.
Er det slik dere lønner Herren,
du dumme, uforstandige folk?
Er han ikke din far og skaper,
han som skapte og utrustet deg?
Kom svunne dager i hu,
gi akt på årene fra slekt til slekt!
Spør din far, så forteller han ¬deg,
de gamle kan gi deg svar.
Da Den Høyeste gav ¬folkeslagene land
og skilte menneskene ¬fra hverandre,
satte han grenser ¬mellom folkene
etter tallet på Israels sønner.
Herrens del ble hans eget folk,
Jakob ble hans arvelodd.
Herren fant ham i ødemarken,
i den tomme ørken ¬med ulende lyder.
Han vernet ham og sørget ¬for ham
og voktet ham som sin øyesten.
Som en ørn får ungene til å fly
fra redet og svever over dem,
slik bredte han ut ¬sine vingefjær,
tok og bar ham på sine vinger.
Herren alene førte ham,
ingen fremmed gud ¬var med ham.
Han lot ham fare ¬over landets høyder
og spise av markens grøde.
Han lot ham suge honning ¬av klippen
og olje av harde fjellet.
Han gav ham rømme fra ¬buskapen,
melk av småfe og fett av lam,
av Basan-værer og bukker,
og den feteste marg av hveten.
Drueblod drakk du, ¬skummende vin.
Jesjurun ble fet og spente bakut;
du ble fet og tykk og stinn.
Han forkastet Gud ¬som hadde skapt ham,
og viste forakt ¬for sin frelsende klippe.
De egget ham med fremmede ¬guder
og vakte hans harme ¬med styggedom.
De ofret til ånder som ikke ¬er guder,
til guddommer som de ikke ¬kjente,
nye og nylig oppkommet,
guder som fedrene ikke ¬visste om.
Klippen, ditt opphav, ¬brydde du deg ikke om,
du glemte Gud som fødte deg.
Da Herren så det, ¬støtte han dem bort,
for hans sønner og døtre ¬hadde krenket ham.
Han sa: Jeg vil skjule mitt ansikt ¬for dem
og se hvordan det går dem ¬til slutt;
for de er en vrangsnudd slekt,
barn som det ikke fins troskap i.
De egget meg med sine avguder,
med gagnløse guder ¬vakte de min harme.
Så vil jeg egge dem med et ufolk,
krenke dem med et uforstandig ¬folk.
For i min vrede har jeg tent ¬en ild,
den brenner helt til dødsrikets ¬dyp.
Den fortærer jorden ¬og dens grøde
og setter fjellenes grunnvoll ¬i brann.
Jeg hoper opp ulykker over dem
og bruker alle mine piler ¬mot dem.
Kraftløse blir de av hunger,
de tæres av pest og farlig sott.
Så sender jeg mot dem ¬villdyrtenner
og eiter av ormer som kryper ¬på jorden.
Sverd skal herje på gaten,
redsel inne i kamrene.
Både gutter og jenter ¬blir revet bort,
spedbarn og gråhåret mann.
Jeg tenkte: «Jeg skal knuse dem,
utslette deres minne blant folk.»
Men jeg fryktet at fiendene ¬skulle krenke meg,
at deres motstandere ville ¬mistyde det
og si: «Det er vår egen hånd ¬som er sterk;
det var ikke Herren ¬som gjorde dette.»
Bibelappen
Bibelappen for barn
