Apostlenes gjerninger 7:44-60

I ørkenen hadde våre fedre vitnesbyrdets telt. Han som talte til Moses, hadde gitt befaling om det; Moses skulle lage det etter det forbilde han fikk se. Våre fedre overtok det, og under Josva førte de det med seg inn i det land de fikk i eie etter de folkeslag som Gud drev bort foran dem. Slik var det inntil Davids dager. Han fant nåde hos Gud, og han bad om å få finne en bolig for Jakobs ætt. Det ble Salomo som bygde et hus for Gud. Men Den Høyeste bor ikke i noe som er bygd av menneskehånd. For slik taler profeten: Himmelen er min trone, og jorden er en skammel ¬for mine føtter. Hva slags hus kan dere bygge ¬for meg, sier Herren, eller hvor er stedet ¬jeg kan hvile? Har ikke min hånd skapt ¬alt dette? Stivnakker som dere er, og uomskåret både på hjerte og ører! Alltid står dere Den Hellige Ånd imot, som deres fedre, så også dere. Har det noen gang vært en profet som fedrene deres ikke forfulgte? De drepte dem som forut forkynte at Den Rettferdige skulle komme. Og nå har dere forrådt og myrdet ham, dere som fikk loven overgitt ved påbud fra engler, men ikke har holdt den. Da de hørte dette, ble de så forbitret at de skar tenner mot ham. Men Stefanus var fylt av Den Hellige Ånd og rettet blikket mot himmelen, og der så han Guds herlighet og Jesus stå ved Guds høyre hånd. Da sa han: «Jeg ser himmelen åpen og Menneskesønnen stå ved Guds høyre hånd.» Men da skrek de høyt og holdt seg for ørene, og alle som en stormet de mot ham. De drev ham foran seg utenfor byen og steinet ham. Vitnene la klærne sine ved føttene til en ung mann som hette Saulus. Mens de steinet Stefanus, bad han og sa: «Herre Jesus, ta imot min ånd.» Så falt han på kne og ropte med kraftig stemme: «Herre, tilregn dem ikke denne synd.» Med disse ord sovnet han inn i døden.