Apostlenes gjerninger 27:27-44

Vi hadde nå drevet omkring på Adriaterhavet i fjorten døgn, da sjøfolkene midt på natten fikk kjenning av land. De loddet og fant tjue favner. Litt lenger inne loddet de igjen og fant femten favner. De var redde for å gå på et skjær og kastet fire ankere fra akterstavnen og ønsket bare at det måtte bli dag. Sjøfolkene forsøkte å rømme skipet, og de satte skipsbåten på vannet, mens de lot som de ville sette ankere fra baugen. Da sa Paulus til offiseren og soldatene: «Hvis ikke disse blir om bord, kan dere ikke bli reddet.» Da kappet soldatene tauene som holdt båten, og lot den drive av. Mens de ventet på at det skulle bli dag, oppfordret Paulus alle til å spise. «Dere har gått uten mat i fjorten dager og ventet og har ikke fått det minste i livet. Derfor råder jeg dere nå til å spise; det er nødvendig for at dere skal bli reddet. Ingen av dere skal miste så mye som et hår på hodet.» Dette sa han, og så tok han et brød, takket Gud mens alle hørte på, brøt det i stykker og spiste. Alle fikk nå nytt mot, og de tok også selv mat til seg. Vi var i alt 276 mennesker om bord. Da de var blitt mette, hev de kornlasten på sjøen for å lette skipet. Dagen brøt fram. Men de drog ikke kjensel på kysten. De så en bukt med flat strand, og der ville de prøve å sette skipet på grunn. De kappet alle ankerne og lot dem gå, og samtidig løste de surringene på rorene. Så satte de forseilet og stod inn mot land med vinden. De drev inn mot en sandbanke med dypt vann på begge sider, og der rente de skipet på grunn. Forstavnen boret seg dypt ned og ble stående helt fast, mens akterskipet etter hvert ble slått i stykker av brenningene. Soldatene ville nå drepe fangene, for at ikke noen skulle legge på svøm og rømme. Men offiseren ville redde Paulus og hindret dem i planen. Han gav ordre til at de som kunne svømme, først skulle kaste seg over bord og komme seg i land. Så skulle de andre komme etter, noen på planker og andre på vrakrester. På denne måten kom alle velberget i land.