Da det var avgjort at vi skulle seile til Italia, ble Paulus og noen andre fanger overlatt til en offiser ved navn Julius fra Den keiserlige bataljon. Vi gikk om bord i et skip fra Adramyttium, som skulle til havnene i Asia, og seilte så ut. Sammen med oss var makedonieren Aristark fra Tessalonika. Dagen etter gikk vi inn til Sidon, og Julius behandlet Paulus vennlig og gav ham lov til å besøke sine venner og nyte godt av deres omsorg. Vi stakk til sjøs igjen og seilte i le av Kypros fordi vi hadde vinden imot. Så satte vi over havstykket utenfor Kilikia og Pamfylia og kom til Myra i Lykia. Der fant offiseren et skip fra Aleksandria som skulle til Italia, og han satte oss om bord i det.
I flere dager gikk det smått framover, og vi klarte så vidt å komme på høyde med Knidos. Vinden hindret oss i å komme videre, og vi holdt derfor ned under Kreta ved Salmone-neset. Dette klarte vi så vidt å runde og kom til et sted som heter Godhavn, like ved byen Lasea.
Vi hadde brukt lang tid, og det var ikke lenger trygt å ferdes på sjøen, da det allerede var etter fastedagen. Paulus advarte dem derfor og sa: «Jeg ser at å seile videre vil bety ulykke og tap av last og skip, ja, fare for våre liv.» Men offiseren stolte mer på kapteinen og eieren av skipet enn på det Paulus sa. Og da det var en dårlig havn for vinteropplag, holdt de fleste på at de skulle seile derfra og forsøke å nå Føniks for å ligge vinteren over der. Denne havnen på Kreta er åpen mot sørvest og nordvest.
Da det nå blåste opp en svak sønnavind, mente de at de kunne gjennomføre planen, og de lettet anker og seilte langs Kreta nær land. Men ganske snart kom en virvelstorm kastende inne fra øya, den de kaller nordostvinden. Skipet ble feid av gårde, og det var ikke mulig å holde det opp mot vinden, så vi gav opp og lot oss drive. Da vi kom i le av en liten øy som heter Klauda, klarte vi så vidt å redde skipsbåten. Etter at de hadde fått den om bord, tok de nødutstyret i bruk og surret skipet med tau. Nå var de redde for å falle av mot Syrtebukten, derfor lot de drivankeret gå, og slik drev de. Men stormen raste videre, og neste dag begynte de å kaste lasten over bord. Den tredje dagen kastet de med egne hender skipsutstyret i sjøen. Vi hadde nå verken sett sol eller stjerner på flere dager, og da det kraftige uværet fortsatte, svant etter hvert alt håp om redning.
Nå hadde de ikke fått mat i seg på lenge, og Paulus gikk bort til dem og sa: «Dere skulle hørt på meg og ikke reist fra Kreta, så hadde dere vært spart for både ulykken og tapet. Men nå ber jeg dere være ved godt mot. Ikke en eneste av dere skal miste livet, men skipet går tapt. For i natt stod en engel for meg fra den Gud jeg tilhører og tjener, og han sa: Frykt ikke, Paulus. Du kommer til å stå for keiseren, og alle som reiser sammen med deg, har Gud gitt deg. Vær derfor ved godt mot. For jeg har den tro til Gud at det vil gå slik som det er sagt meg. Vi kommer til å strande på en eller annen øy.»