2. Korinter 11:22-33

Er de hebreere? Også jeg. Er de israelitter? Også jeg. Er de Abrahams ætlinger? Det er også jeg. Er de Kristi tjenere? Jeg snakker som en vettløs – jeg er det enda mer. Jeg har arbeidet mer enn de, vært oftere i fengsel, fått flere slag, og mange ganger har jeg vært i dødsfare. Av jødene har jeg fem ganger fått de trettini slagene. Tre ganger er jeg blitt pisket, én gang steinet, tre ganger har jeg lidd skibbrudd, og jeg drev en gang et helt døgn rundt på havet. Stadig har jeg måttet reise omkring, i fare på elver, blant røvere, blant landsmenn og utlendinger, i fare i byer, i ørken, på havet, blant falske venner. Jeg har arbeidet og slitt, ofte våket, lidd sult og tørst, ofte fastet og har manglet klær i kulden. For ikke å snakke om alt det andre, så har jeg det daglige presset, omsorgen for alle menighetene. Hvem er svak, uten at jeg også er det? Hvem faller fra, uten at det brenner i meg? Skal jeg rose meg, vil jeg rose meg av min svakhet. Jeg lyver ikke, det vet Gud, vår Herre Jesu Far, som er lovet i evighet! I Damaskus satte landshøvdingen til kong Aretas ut vakter for å gripe meg. Men jeg ble firt ned i en kurv fra en luke i bymuren og slapp ut av hans hender.