Arameerne og israelittene holdt seg nå i ro i tre år; det var ingen ufred mellom dem. Det tredje året drog Josjafat, kongen i Juda, ned til kongen i Israel. Da sa Israels konge til mennene sine: «Dere vet vel at Ramot i Gilead tilhører oss? Og så sitter vi stille og tar ikke byen fra arameerkongen!» Og til Josjafat sa han: «Vil du være med på en hærferd mot Ramot i Gilead?» Josjafat svarte: «Jeg som du, mitt folk som ditt folk, mine hester som dine hester.»
Men etterpå sa Josjafat: «Søk først råd hos Herren!» Da kalte Israels konge sammen profetene, omkring fire hundre mann, og spurte dem: «Skal jeg dra i hærferd mot Ramot i Gilead, eller skal jeg la det være?» De svarte: «Dra opp! Herren vil gi byen i kongens hånd.» Men Josjafat sa: «Er det ingen annen av Herrens profeter her som vi også kunne spørre?» Israels-kongen svarte: «Det fins enda en som vi kunne få til å spørre Herren. Men jeg hater ham, fordi han aldri spår noe godt for meg, men bare vondt. Det er Mika, sønn av Jimla.» Josjafat sa: «Kongen skulle ikke tale slik!» Da ropte Israels-kongen på en av hoffmennene og sa: «Skynd deg og hent Mika, sønn av Jimla!»
Kongen i Israel og Josjafat, kongen i Juda, satt i kongelig skrud på hver sin trone, på en treskeplass ved byporten i Samaria, og alle profetene stod foran dem og sa fram spådommene sine. Sidkia, sønn av Kena’ana, laget seg da horn av jern og sa: «Så sier Herren: Med disse skal du stange arameerne til du får gjort ende på dem.» Alle de andre profetene spådde likedan og sa: «Dra opp mot Ramot i Gilead, så skal du ha lykken med deg. Herren vil gi byen i kongens hånd.»
Sendebudet som var gått for å hente Mika, sa til ham: «De andre profetene spår alle som én at det skal gå kongen vel. La nå dine ord være som deres, og spå godt, du også!» Men Mika svarte: «Så sant Herren lever: Det Herren sier til meg, det må jeg tale.» Da han kom fram, sa kongen til ham: «Mika, skal vi dra i hærferd mot Ramot i Gilead, eller skal vi la det være?» Han svarte: «Dra opp, så skal du ha lykken med deg! Herren vil gi byen i kongens hånd.» Men kongen sa til ham: «Hvor mange ganger skal jeg la deg sverge på at du ikke sier meg annet enn sannheten i Herrens navn?»
Da sa Mika: «Jeg så hele Israel spredt utover fjellene som en saueflokk uten gjeter. Og Herren sa: Disse har ingen herre. La dem dra hjem igjen i fred, hver til sitt!» Da sa Israels-kongen til Josjafat: «Var det ikke det jeg fortalte deg at han aldri spår noe godt for meg, men bare vondt?»
Mika sa: Så hør da Herrens ord! Jeg så Herren sitte på sin trone, og hele himmelens hær stod omkring ham, noen på høyre og noen på venstre side. Da spurte Herren: «Hvem vil dåre Akab så han gjør en hærferd til Ramot i Gilead og faller der?» En svarte så og en annen så. Da gikk ånden fram, stilte seg for Herrens åsyn og sa: «Jeg skal dåre ham.» «Hvordan?» spurte Herren. Den svarte: «Jeg vil dra av sted og være en løgnens ånd i munnen på alle hans profeter.» Da sa Herren: «Ja, du kan få dåre ham, og det skal også lykkes for deg. Dra av sted og gjør det!» Så har da Herren lagt en løgnens ånd i munnen på alle disse profetene dine. Men han har varslet ulykke for deg.
Da gikk Sidkia, sønn av Kena’ana, bort og gav Mika et slag på kinnet og sa: «Hvordan er Herrens Ånd gått over fra meg for å tale til deg?» Mika svarte: «Det skal du få se den dagen du flykter fra rom til rom og leter etter et skjulested.» Da sa Israels konge: «Ta Mika og før ham bort til byhøvdingen Amon og kongesønnen Joasj og si: Så sier kongen: Sett denne mannen i fengsel, og la ham leve på vann og brød til jeg kommer uskadd hjem igjen!» Mika sa: «Kommer du virkelig uskadd hjem igjen, så har ikke Herren talt gjennom meg.» Og han la til: «Hør dette, alle folkeslag!»
Så drog kongen i Israel og Josjafat, kongen i Juda, opp mot Ramot i Gilead. Israels-kongen sa til Josjafat: «Jeg vil forkle meg før jeg går i striden. Men du kan ha på dine vanlige klær.» Så tok Israels-kongen på seg andre klær og gikk i striden. Nå hadde arameerkongen sagt fra til sine trettito høvdinger for stridsvognene: «Dere skal ikke angripe noen, enten de er små eller store, ingen uten Israels konge.» Da høvdingene for stridsvognene fikk øye på Josjafat, sa de: «Det er sikkert kongen i Israel.» Så vendte de seg dit for å kjempe mot ham. Da satte Josjafat i et høyt rop. Og straks vognhøvdingene så at det ikke var Israels-kongen, vendte de seg fra ham.
Men en mann spente buen og skjøt på måfå. Han traff Israels-kongen mellom brynjeskjørtet og brynjen. Da sa kongen til vognstyreren sin: «Snu og kjør meg ut av slaget! Jeg er såret.» Striden ble stadig hardere den dagen, og de holdt kongen oppreist i vognen, så han kunne følge kampen mot arameerne. Blodet rant fra såret ned i vognen, og da kvelden kom, døde han. Ved solnedgang gikk det et rop gjennom leiren: «Hver mann hjem til sin by og sitt land!» Slik døde kongen, og de førte ham til Samaria og gravla ham der. Og da de skylte vognen ved Samaria-dammen, slikket hundene hans blod, mens skjøgene badet seg der. Det gikk som Herren hadde sagt.
Det som ellers er å fortelle om Akab og alt det han utrettet, om elfenbenshuset han reiste, og alle byene han bygde, det står skrevet i Israels-kongenes krønike. Så gikk Akab til hvile hos sine fedre, og hans sønn Akasja ble konge etter ham.
Bibelappen
Bibelappen for barn
