Filipperne 2:1-30

Om det da er trøst i Kristus, oppmuntring i kjærligheten, fellesskap i Ånden, om det finnes medfølelse og barmhjertighet, så gjør nå min glede fullkommen: Ha samme sinnelag og samme kjærlighet, vær ett i sjel og sinn. Gjør ikke noe av selvhevdelse og tom ærgjerrighet, men vær ydmyke og sett de andre høyere enn dere selv. Tenk ikke bare på deres eget beste, men også på de andres. La samme sinnelag være i dere som også var i Kristus Jesus! Han var i Guds skikkelse og så det ikke som et rov å være Gud lik, men ga avkall på sitt eget, tok på seg tjenerskikkelse og ble mennesker lik. Da han sto fram som menneske, fornedret han seg selv og ble lydig til døden, ja, døden på korset. Derfor har også Gud opphøyd ham til det høyeste og gitt ham navnet over alle navn. I Jesu navn skal derfor hvert kne bøye seg, i himmelen, på jorden og under jorden, og hver tunge skal bekjenne at Jesus Kristus er Herre, til Gud Faders ære! Mine kjære, dere har jo alltid vært lydige mens jeg var hos dere. Så vær det enda mer nå når jeg er borte, og arbeid på deres egen frelse med respekt og ærefrykt. For det er Gud som er virksom i dere, så dere både vil og gjør det som er etter Guds gode vilje. Gjør alt uten murring og misnøye, så dere kan være uklanderlige og rene, Guds barn uten feil midt i en vrang og villfaren slekt. Dere stråler blant dem som stjerner på nattehimmelen når dere holder fast på livets ord, og da skal jeg få den ros på Kristi dag at løpet mitt og strevet mitt ikke har vært forgjeves. Ja, om jeg selv skal ofres mens jeg gjør altertjeneste og bærer deres tro fram som offer, er jeg likevel glad og gleder meg med dere alle. Så må også dere være glade og glede dere sammen med meg. I Herren Jesus håper jeg at jeg snart kan sende Timoteus til dere, så også jeg kan få nytt mot av å høre hvordan det går med dere. Jeg har ingen som ham, ingen som så oppriktig har omsorg for dere. For alle andre er opptatt av sitt eget og ikke av Jesu Kristi sak. Men dere vet at Timoteus har bestått sin prøve. Han arbeidet for evangeliet sammen med meg, slik en sønn hjelper sin far. Jeg håper å sende ham til dere så snart jeg ser hvordan det går med saken min, men i Herren er jeg trygg på at jeg snart skal komme selv. Jeg har også funnet det nødvendig å sende Epafroditus tilbake til dere. Han er min bror, medarbeider og stridskamerat, og han var deres utsending som skulle hjelpe meg med det jeg trengte. Han lengtet etter dere alle og var ute av seg fordi dere hadde hørt at han var blitt syk. Han var da også alvorlig syk, ja, døden nær. Men Gud forbarmet seg, ikke bare over ham, men også over meg, så jeg ikke skulle få sorg på sorg. Derfor er jeg blitt enda mer ivrig etter å sende ham tilbake, så dere kan glede dere over å se ham igjen og jeg får en sorg mindre. Ta imot ham i Herrens navn med inderlig glede, og vis respekt for slike som ham. For det var i arbeidet for Kristus at han var døden nær; han satte livet på spill for å gi meg det som manglet i den hjelpen jeg fikk fra dere.