Markus’ evangelium 7:14-37

Da Han hadde kalt hele folkemengden til seg, sa Han til dem: «Hør på Meg, alle sammen, og forstå: Det er ingenting som kommer inn i et menneske utenfra, som kan gjøre ham uren. Men det som går ut av ham, er det som gjør mennesket urent. Hvis noen har ører å høre med, la ham høre!» Da Han var kommet inn i et hus og var borte fra folkemengden, kom Hans disipler og spurte Ham om lignelsen. Så sa Han til dem: «Er også dere like uforstandige? Skjønner dere ikke at alt det som kommer inn i et menneske utenfra, ikke kan gjøre ham uren? For det kommer ikke inn i hans hjerte, men går ned i magen, og det blir borte. Slik blir all mat renset.» Og Han sa: «Det som kommer ut av mennesket, er det som gjør mennesket urent. For innenfra, ut fra menneskenes hjerte, kommer onde tanker, ekteskapsbrudd, hor, mord, tyverier, griskhet, ondskap, svik, utukt, misunnelse, bespottelse, stolthet og dårskap. All denne ondskapen kommer innenfra og gjør mennesket urent.» Så dro Han derfra til områdene ved Tyros og Sidon, og Han gikk inn i et hus. Han ønsket ikke at noen skulle vite det, men Han kunne ikke holdes skjult. En kvinne med en ung datter som var besatt av en uren ånd, hørte om Ham, og hun kom og falt ned for føttene Hans. Kvinnen var hellensk, syrofønikisk av fødsel, og hun tryglet Ham om å drive demonen ut av datteren. Men Jesus sa til henne: «La først barna bli mette, for det er ikke rett å ta barnas brød og kaste det til de små hundene.» Hun svarte: «Ja, Herre, men selv de små hundene under bordet spiser av barnas smuler.» Da sa Han til henne: «Siden du svarte slik, gå du bare av sted! Demonen har forlatt datteren din.» Da hun kom hjem til sitt hus, oppdaget hun at demonen var borte, og at datteren hennes lå på sengen. Igjen dro Han fra området ved Tyros og Sidon. Han gikk midt gjennom området ved Dekapolis til Galileasjøen. Da kom de til Ham med en som både var døv og hadde talefeil. De bønnfalt Ham om å legge hånden sin på ham. Han tok ham til side fra folkemengden og stakk fingrene i ørene hans. Så spyttet Han og rørte ved tungen hans. Og mens Han så opp mot himmelen, sukket Han og sa til ham: «Effata!» Det betyr: «Bli åpnet!» Straks ble ørene hans åpnet, tungebåndet hans ble løst, og han talte rent. Så befalte Han dem at de ikke skulle fortelle det til noen. Men jo mer Han befalte dem det, dess mer gjorde de det kjent. De var svært forundret og sa: «Han har gjort alle ting vel. Han gjør det slik at både de døve hører og de stumme taler.»