Første Mosebok 8:1-12

Men Gud husket på Noah og hver levende skapning og hvert dyr som var sammen med ham i arken. Gud lot en vind blåse over jorden, og vannet sank. Dypets kilder og himmelens sluser ble stengt, og regnet fra himmelen stanset. Vannet trakk seg hele tiden bort fra jorden, etter 150 dager sank vannet. I den sjuende måneden, på den syttende dagen i måneden, ble arken stående på Ararat-fjellene. Vannet sank stadig, helt til den tiende måneden. I den tiende måneden, på den første dagen i måneden, kom fjelltoppene til syne. Ved slutten av de 40 dagene åpnet Noah luken han hadde laget på arken. Så sendte han en ravn av sted, og den fløy fram og tilbake inntil vannet var tørket bort fra jorden. Han sendte også en hunndue fra seg for å se om vannet hadde sunket fra jordoverflaten. Men duen fant ikke noe sted å hvile sin fot, så hun vendte tilbake til ham i arken. For vannet lå over hele jordoverflaten. Så rakte han ut hånden og tok imot duen, og han dro henne inn til seg i arken. Så ventet han ennå i sju dager, og igjen sendte han duen ut fra arken. Da duen kom tilbake til ham om kvelden, se, da hadde hun et friskt olivenblad i nebbet. Da forsto Noah at vannet hadde sunket fra jorden. Så ventet han ennå sju dager til og sendte duen ut igjen. Da kom hun ikke tilbake til ham mer.