«Lytt, dere himler, og jeg vil tale. Og hør, du jord, på ordene fra min munn.
La min undervisning dryppe som regnet, min tale legge seg som duggen, som regndråper på gresset, og som kraftige regnskurer på alt som gror.
For jeg forkynner Herrens navn. Storhet tilhører vår Gud.
Klippen, fullkomment er Hans verk. For alle Hans veier er rettferd, en trofast Gud uten urett. Rettferdig og rettvis er Han.
De har handlet fordervet mot Ham. De er ikke Hans barn på grunn av sin skam, en falsk og forvrengt slekt.
Er det slik dere gir Herren gjengjeld, du dåraktige folk som mangler visdom? Er Han ikke din Far, som kjøpte deg? Har Han ikke dannet deg og grunnfestet deg?
Husk de gamle dager, tenk på de årene som har gått fra slekt til slekt. Spør din far, og han vil fortelle deg, dine eldste, og de vil si deg det.
Da Den Høyeste fordelte arven til folkeslagene, da Han skilte Adams barn, satte Han grenser mellom folkene, etter tallet på Israels barn.
For Herrens del er Hans folk. Jakob er Hans arvelodd.
Han fant ham i ørkenland, i ødemarken, i hylende villmark. Han omsluttet ham, Han næret omsorg for ham, Han voktet ham som sin øyenstein.
Som en ørn virvler opp sitt reir, svever over sine unger, brer ut sine vinger, tar imot dem og bærer dem på sine vingefjær,
slik var det Herren alene som ledet ham, og ingen fremmed gud fantes hos ham.
Han lot ham ri på åsryggene over jorden så han kunne spise av markens grøde. Han lot han slikke honning fra fjellet og av olje fra den flintharde klippen,
rømme fra kyr og melk fra småfeet, med fett av lam, av Basanværer, og bukker, med den feteste marg av hveten og druenes blod, vinen du drakk.
Men Jesjurun ble fet og sparket. Du ble fet, du ble tykk og stinn. Så forlot han Gud, som hadde formet ham, viste forakt for sin frelses Klippe.
De vakte Ham til nidkjærhet med fremmede guder. Med avskyeligheter gjorde de Ham rasende.
De ofret til demoner, ikke til Gud, til guder de ikke kjente, til nye guder, nykomlinger som deres fedre ikke visste om.
Klippen som fødte deg, har du ingen tanke for, og du har glemt Gud, som hadde veer med deg.
Da Herren så det, ringeaktet Han dem, fordi Hans sønner og døtre hadde egget Ham.
Han sa: ‘Jeg vil skjule Mitt ansikt for dem, Jeg vil se hvilken ende de får, for de er en fordervet slekt, barn uten troskap i seg.
De har vakt Meg til nidkjærhet ved det som ikke er noen Gud. De har gjort Meg rasende ved sine tomme avguder. Men Jeg vil vekke dem til nidkjærhet ved det som ikke er noe folk. Ved et dåraktig folkeslag vil Jeg gjøre dem rasende.
For en ild er opptent i Min vrede og skal brenne til det dypeste dødsrike. Den skal fortære landet og dets grøde, og sette fjellenes grunnvoller i flammer.
Jeg vil dynge ulykker over dem. Mine piler vil Jeg bruke opp mot dem.
De skal utarmes av sult, spises opp av pest og bitter ødeleggelse. Villdyrenes tann sender Jeg mot dem, med giften fra slanger som kryper i støvet.
Ute slår sverdet den barnløse, i de indre rom er det redsel både for den unge mann og jomfruen, for diebarnet og den gråhårede mann.
Jeg kunne ha sagt: Jeg skal knuse dem i småbiter, Jeg vil utslette minnet om dem blant menneskene,
hvis Jeg ikke hadde fryktet for fiendens vrede, at deres motstandere skulle forstå det vrangt og komme til å si: «Vår egen hånd rager høyt, det er ikke Herren som har utrettet alt dette.»
Bibelappen
Bibelappen for barn
