Da sto Josjafat fram i forsamlingen fra Juda og Jerusalem, i Herrens hus, rett foran den nye forgården,
og sa: «Herre, våre fedres Gud, er ikke Du Gud i Himmelen, som hersker over kongedømmene til alle folkeslagene? I Din hånd er kraft og makt, så ingen er i stand til å stå imot Deg.
Er ikke Du vår Gud, som drev dem som bodde i dette landet, bort fra Ditt folk Israels ansikt, og ga det til din venn Abrahams slekt for all tid?
De bosatte seg der, og der har de bygd Deg en helligdom for Ditt navn. De har sagt:
‘Hvis noe ondt kommer over oss, sverd, straffedom, pest eller hungersnød, skal vi stå foran dette huset og for Ditt ansikt, for Ditt navn bor i dette huset, og vi skal rope til Deg i vår trengsel, og Du skal høre og frelse.’
Se nå, her er folket fra Ammon, Moab og Se’irfjellet, dem Du ikke ville la Israel gå imot da de kom ut av landet Egypt. I stedet vendte de seg bort fra dem og utryddet dem ikke.
Se, her er de og belønner oss med å komme hit for å drive oss ut fra Din eiendom, den Du har gitt oss til arv.
Vår Gud, skal Du ikke dømme dem? For vi har ingen kraft til å stå imot denne store hæren som kommer mot oss, og vi vet ikke hva vi skal gjøre, men våre øyne er vendt mot Deg.»
Hele Juda ble stående for Herrens ansikt, også deres små barn, deres koner og deres sønner.