Markus 7:14-37

Og han kalte atter folket til sig og sa til dem: Hør på mig alle, og forstå hvad jeg sier! Det er intet utenfor mennesket som kan gjøre ham uren når det kommer inn i ham; men det som går ut av mennesket, det er det som gjør mennesket urent. Om nogen har ører å høre med, han høre! Og da han var kommet inn i et hus, bort fra folket, spurte hans disipler ham om denne lignelse. Og han sa til dem: Er da også I så uforstandige? Skjønner I ikke at intet som kommer inn i mennesket utenfra, kan gjøre ham uren? Det kommer jo ikke inn i hans hjerte, mere bare i hans buk, og går ut den naturlige vei, hvorved all mat blir renset. Men han sa: Det som går ut av mennesket, det er det som gjør mennesket urent. For innenfra, fra menneskenes hjerte, kommer de onde tanker: utukt, tyveri, mord, hor, havesyke, ondskap, svik, skamløshet, ondt øie, bespottelse, overmot, uforstand. Alle disse onde ting kommer ut innenfra og gjør mennesket urent. Og han stod op og gikk bort derfra til Tyrus'og Sidons landemerker. Og han gikk inn i et hus, og vilde ikke at nogen skulde få vite det, og det kunde dog ikke holdes skjult; men en kvinne hvis datter hadde en uren ånd, hadde fått høre om ham, og kom straks og falt ned for hans føtter. Men kvinnen var en hedensk kvinne, syrofønikisk av ætt; og hun bad ham at han vilde drive den onde ånd ut av hennes datter. Og han sa til henne: La først barna bli mette! for det er ikke vakkert å ta brødet fra barna og kaste det for de små hunder. Men hun svarte ham: Det er sant, Herre! de små hunder eter jo under bordet av barnas smuler. Og han sa til henne: For dette ords skyld sier jeg dig: Gå bort! Den onde ånd er faret ut av din datter. Og hun gikk bort til sitt hus og fant at barnet lå på sengen, og at den onde ånd var faret ut. Og da han gikk ut igjen fra Tyrus'landemerker, kom han gjennem Sidon til den Galileiske Sjø, midt igjennem Dekapolis-landet. Og de førte til ham en mann som var døv og hadde ondt for å tale, og de bad ham legge sin hånd på ham. Og han tok ham avsides fra folket, og stakk sine fingrer i hans ører og spyttet og rørte ved hans tunge, og så op mot himmelen, sukket og sa til ham: Effata! det er: lat dig op! Og straks blev hans ører oplatt, og hans tunges bånd blev løst, og han talte rent. Og han forbød dem å si det til nogen; men jo mere han forbød dem det, dess mere kunngjorde de det. Og de var overvettes forundret og sa: Han har gjort alle ting vel; både gjør han at de døve hører, og at de målløse taler.