Da nå Sanballat hørte at vi bygde på muren, ble hans vrede opptent. Han ble ytterst forbitret og spottet jødene og sa til brødrene sine og til stridsmennene i Samaria: Hva er det disse usle jødene gjør? Skal de ha lov til slikt? Skal de få ofre? Skal tro de vil få verket fullført i dag? Kan de få liv i de forbrente steinene som ligger i hauger? Og ammonitten Tobias, som sto ved siden av ham, sa: La dem bygge så mye de vil - bare en rev hopper opp på steinmuren deres, så vil han rive den ned! Hør, vår Gud, hvordan vi er blitt foraktet! La deres spott falle tilbake på deres eget hode, og la dem bli til rov i fangenskaps land! Dekk ikke over deres misgjerning, og la ikke deres synd bli utslettet for ditt åsyn! For de har krenket deg så bygningsmennene hørte det. Så bygde vi da på muren, og hele muren ble satt i stand til sin halve høyde. Og folket hadde godt mot på arbeidet. Men da Sanballat og Tobias og araberne og ammonittene og asjdodittene hørte at det gikk fremover med utbedringen av Jerusalems murer, og at revnene tok til å fylles, ble de meget vrede.
Og de sammensverget seg alle om å komme og kjempe mot Jerusalem og lage forvirring der. Men vi ba til vår Gud, og vi stilte ut vaktposter mot dem dag og natt til vern mot dem. Da sa jødene: Kreftene svikter hos arbeidsfolket. Grushaugene er for store. Vi makter ikke lenger å bygge på muren. Og våre motstandere sa: De må ikke få vite eller merke noe før vi står midt iblant dem og hogger dem ned og slik gjør ende på arbeidet. De jødene som bodde i nærheten av dem, kom fra alle kanter og sa til oss vel ti ganger: Hvor dere vender dere hen, så vil de angripe oss! Men da stilte jeg folket opp på de laveste stedene bak muren, på de åpne plassene. Jeg stilte dem opp etter deres ætter med sine sverd og spyd og buer.
Og da jeg så dem oppstilt, gikk jeg fram og sa til stormennene og forstanderne og til hele folket: Vær ikke redd dem, tenk på Herren, den store og forferdelige. Og kjemp for deres brødre, deres sønner og døtre, deres koner og deres hjem! Da våre fiender hørte at vi hadde fått vite det, og at Gud hadde gjort deres råd til intet, vendte vi alle sammen tilbake til muren, hver til sitt arbeid. Fra den dagen var bare halvparten av mine unge menn på arbeidet, mens den andre halvparten av dem sto der med sine spyd, skjold, buer og brynjer, og høvdingene sto bakenfor hele Judas folk.
De som bygde på muren, og bærerne med sine byrder, de utførte arbeidet med den ene hånden, og med den andre holdt de våpenet sitt. Hver av bygningsmennene hadde sverdet bundet til siden mens han arbeidet. Og hornblåseren sto ved siden av meg. Jeg sa til stormennene og forstanderne og til hele folket: Arbeidet er stort og omfattende, og vi er spredt på muren langt fra hverandre.
På det stedet hvor dere hører hornet lyder, der skal dere samle dere hos oss. Vår Gud vil stride for oss. Så arbeidet vi da på verket mens halvdelen sto der med spydene sine, fra morgenrøden rant opp til stjernene kom fram. På samme tid sa jeg også til folket: Hver mann og hans tjener skal bli natten over inne i Jerusalem, så vi kan ha dem til vakt om natten og til arbeid om dagen. Og verken jeg eller mine brødre eller mine tjenere eller vaktmennene som fulgte meg, kom av klærne. Hver mann hadde sitt våpen hos seg, og vann.
Bibelappen
Bibelappen for barn
