Markus 7:14-37

Han kalte da igjen folket til seg, og han sa til dem: Hør på meg alle, og forstå! Det er ikke noe utenfor mennesket som kan gjøre ham uren når det kommer inn i ham. Men det som går ut fra mennesket, det er det som gjør mennesket urent. Om noen har ører å høre med, han høre! Da han var kommet inn i et hus, bort fra folket, spurte disiplene ham om lignelsen. Han sier til dem: Er dere også like uforstandige? Skjønner dere ikke at det som kommer inn i mennesket utenfra, ikke kan gjøre ham uren, fordi det ikke kommer inn i hjertet, men går ned i magen og ut den naturlige veien, og slik blir all mat renset. Han la til: Det som kommer ut fra mennesket, det gjør mennesket urent. For innenfra, fra menneskehjertet, er det de onde tankene kommer: utukt, tyveri, mord, hor, griskhet, ondskap, svik, utskeielser, ondt øye, spott, hovmod, uforstand. Alt dette onde kommer innenfra og gjør mennesket urent. Han brøt så opp og dro bort derfra til bygdene ved Tyrus og Sidon. Der tok han inn i et hus, og ville ikke at noen skulle få vite det. Men det kunne ikke holdes skjult. En kvinne der hadde en datter som var besatt av en uren ånd. Straks hun fikk høre om ham, kom hun inn og kastet seg ned for hans føtter. Hun var en hedningekvinne, av syro-fønikisk ætt. Hun ba ham drive den onde ånden ut av datteren hennes. Han sa til henne: La først barna bli mette, for det er ikke pent å ta brødet fra barna og kaste det til de små hundene! Hun svarte og sa til ham: Ja, Herre, men de små hundene under bordet eter jo smulene etter barna! Da sa han til henne: For dette ordets skyld - gå du hjem. Den onde ånden er fart ut av din datter. Hun gikk da hjem til huset sitt og fant piken liggende på sengen, og den onde ånden var fart ut. Da han dro bort igjen fra bygdene ved Tyrus, tok han veien gjennom Sidon til Galilea-sjøen, midt gjennom Dekapolis-landet. De førte til ham en mann som var døv og hadde vanskelig for å tale, og de ba ham legge hånden på ham. Han tok ham da med seg avsides, bort fra folket. Han stakk fingrene i ørene hans, spyttet og rørte ved tungen hans. Han så opp mot himmelen, sukket, og sa til mannen: Effata! Det betyr: Lukk deg opp! Straks ble ørene hans åpnet, og tungens bånd ble løst, slik at han talte rent. Han bød dem at de ikke skulle fortelle dette til noen. Men jo mer han forbød dem det, dess mer gjorde de det kjent. De var overmåte forundret og sa: Han har gjort alle ting vel! Han gjør det så at både de døve hører og de stumme taler.