Markus 14:1, 2, 3, 4, 5, 6, 7, 8, 9, 10, 11
Markus 14:1 NB
Det var nå to dager til påsken og de usyrede brøds høytid. Og yppersteprestene og de skriftlærde søkte å finne råd for hvordan de kunne gripe ham med list og slå ham i hjel.
Markus 14:2 NB
For de sa: Ikke på høytiden, for at det ikke skal bli oppstyr blant folket.
Markus 14:3 NB
Han var nå i Betania, i Simon den spedalskes hus. Og mens han lå til bords der, kom en kvinne som hadde en alabastkrukke med ekte, meget kostbar nardussalve. Hun brøt i stykker alabastkrukken og helte salven ut over hodet hans.
Markus 14:4 NB
Men noen ble harme og sa seg imellom: Hva skal det tjene til å sløse bort salven slik?
Markus 14:5 NB
Denne salven kunne jo ha vært solgt for mer enn tre hundre denarer og gitt til de fattige. Og de skjente på henne.
Markus 14:6 NB
Men Jesus sa: La henne være! Hvorfor plager dere henne? Hun har gjort en god gjerning mot meg.
Markus 14:7 NB
De fattige har dere alltid hos dere, og når dere vil, kan dere gjøre vel mot dem. Men meg har dere ikke alltid.
Markus 14:8 NB
Hun gjorde det hun kunne. Hun har på forhånd salvet mitt legeme til gravferden.
Markus 14:9 NB
Sannelig sier jeg dere: Hvor som helst i hele verden evangeliet blir forkynt, skal også det hun gjorde, fortelles til minne om henne.
Markus 14:10 NB
Og Judas Iskariot, en av de tolv, gikk til yppersteprestene for å forråde ham til dem.
Markus 14:11 NB
Men da de hørte dette, ble de glade, og lovte å gi ham penger. Og han søkte et beleilig tidspunkt til å forråde ham.