Lukas 20:1-26

Det skjedde en av dagene, mens han lærte folket i templet og forkynte evangeliet, da sto yppersteprestene og de skriftlærde fram, sammen med de eldste, og de sa til ham: Si oss, med hvilken myndighet gjør du dette? Eller hvem er det som har gitt deg en slik fullmakt? Men han svarte og sa til dem: Jeg vil også spørre dere om en ting. Si meg: Johannes’ dåp, var den fra himmelen eller fra mennesker? Da samrådde de seg med hverandre og sa: Dersom vi nå sier: Fra himmelen! - da vil han si til oss: Hvorfor trodde dere ham da ikke? Men dersom vi sier: Fra mennesker! - da kommer hele folket til å steine oss. For de tror fullt og fast at Johannes var en profet. Og de svarte at de ikke visste hvor den var fra. Da sa Jesus til dem: Så sier heller ikke jeg dere med hvilken myndighet jeg gjør dette. Han begynte da å fortelle denne lignelsen til folket: En mann plantet en vingård. Han leide den bort til noen vingårdsmenn og dro så utenlands for lange tider. Da tiden var inne, sendte han en tjener til vingårdsmennene for at de skulle gi ham av vingårdens frukt. Men vingårdsmennene slo ham og sendte ham tomhendt bort. Han fortsatte med å sende en annen tjener. Men også ham slo de og hånet, og sendte ham tomhendt bort. Han fortsatte og sendte en tredje, ham slo de til blods og kastet ham ut. Da sa vingårdens herre: Hva skal jeg gjøre? Jeg vil sende sønnen min, som jeg elsker. De vil sikkert vise aktelse for ham! Men da vingårdsmennene fikk se ham, samrådde de seg med hverandre og sa: Dette er arvingen. La oss slå ham i hjel, så arven kan bli vår. Og de kastet ham ut av vingården og slo ham i hjel. Hva skal nå vingårdens herre gjøre med dem? Han skal komme og drepe disse vingårdsmennene, og vingården skal han overlate til andre. Men da sa de som hørte på: Det må ikke skje! Men han så på dem og sa: Hva betyr da dette som står skrevet: Den steinen som bygningsmennene forkastet, er blitt hovedhjørnestein? Hver den som faller på denne steinen, skal bli knust. Men hver den som steinen faller på, ham skal den smuldre til støv. De skriftlærde og yppersteprestene søkte nå med det samme å få lagt hånd på ham. Men de fryktet for folket. De skjønte nemlig at det var dem han hadde talt om i denne lignelsen. De voktet nå på ham en tid, og sendte noen for å lure på ham. Disse skulle late som om de var rettferdige, for å fange ham i ord, slik at de kunne få overgitt ham til myndighetene og til landshøvdingens makt. Og de spurte ham og sa: Mester, vi vet at du taler og lærer rett. Du gjør ikke forskjell på folk, men lærer Guds vei i sannhet. Er det tillatt for oss å gi keiseren skatt, eller er det ikke? Men han merket deres list og sa til dem: Vis meg en denar! Hvem har sitt bilde og sin påskrift her? De svarte: Keiseren. Han sa da til dem: Så gi da keiseren det som keiserens er, og Gud hva Guds er! Og de var ikke i stand til å fange ham i ord i folkets påhør. De undret seg over svarene hans, og tidde.