Dommerne 2:1-23

Herrens engel kom fra Gilgal opp til Bokim. Og han sa: Jeg hentet dere opp fra Egypt og førte dere til det landet jeg har lovt deres fedre med ed. Og jeg sa: Aldri i evighet vil jeg bryte min pakt med dere. Men dere skal ikke slutte pakt med dem som bor i dette landet. Deres altere skal dere rive ned. Men dere hørte ikke på mine ord. Hva er det dere har gjort? Jeg sa også: Jeg vil ikke drive dem ut for dere, men de skal bli til brodder i sidene på dere, og gudene deres skal bli til en snare for dere. Da Herrens engel talte disse ordene til alle Israels barn, gråt folket høyt. Derfor kalte de stedet Bokim*. Og de ofret til Herren der. Da Josva hadde latt folket fare, og Israels barn var dratt hver til sin arvedel for å ta landet i eie, tjente folket Herren så lenge Josva levde, og så lenge alle de eldste levde som overlevde Josva og hadde sett alle de store gjerningene Herren hadde gjort for Israel. Men så døde Josva, Nuns sønn, Herrens tjener. Han var da ett hundre og ti år gammel. Og de begravde ham på hans arvedels grunn i Timnat-Heres i Efra’im-fjellene, nord for Ga’asj-fjellet. Så ble hele dette slektleddet samlet til sine fedre, og etter dem vokste det opp en annen slekt, som ikke kjente Herren, og heller ikke de gjerningene han hadde gjort for Israel. Da gjorde Israels barn det som var ondt i Herrens øyne, og dyrket Ba’alene. De forlot Herren, sine fedres Gud, han som hadde ført dem ut av landet Egypt. Og de fulgte andre guder, de gudene som folkene omkring dem hadde. Israels barn tilba dem og vakte Herrens vrede. De forlot Herren og dyrket Ba’al og Astarte-bildene. Da ble Herrens vrede opptent mot Israel. Han ga dem i røveres hånd, og de plyndret dem. Han overga dem i deres fienders hånd, disse som bodde omkring dem. Og de kunne ikke stå seg mot sine fiender. Overalt hvor de dro ut, var Herrens hånd mot dem. Derfor gikk det dem ille, slik Herren hadde sagt dem, og som Herren hadde sverget. Og de kom i stor nød. Da reiste Herren opp dommere, og de frelste dem fra røvernes hånd. Men heller ikke mot sine dommere var de lydige. De var troløse og drev hor med andre guder og tilba dem. De vek snart av fra den veien deres fedre hadde vandret i lydighet mot Herrens bud, og de gjorde ikke som de. Når så Herren reiste opp dommere for dem, da var Herren med dommeren og frelste dem av deres fienders hånd så lenge dommeren levde. For Herren hadde medynk med dem når de sukket over disse som plaget og undertrykte dem. Men når så dommeren døde, falt de fra igjen, og for verre fram enn sine fedre: De fulgte andre guder og dyrket og tilba dem. De holdt ikke opp med noen av sine gjerninger eller med sin ulydige ferd. Så ble Herrens vrede opptent mot Israel, og han sa: Fordi dette folk har brutt min pakt, som jeg opprettet med deres fedre, og ikke har hørt på min røst, så vil jeg heller ikke lenger drive bort for dem noen av de folk som Josva lot bli igjen da han døde. Ved dem skulle Israel bli satt på prøve, om de ville ta vare på Herrens vei og vandre på den, som deres fedre gjorde, eller ikke. Så lot da Herren disse folk få være der, og han hastet ikke med å drive dem bort. Han ga dem ikke i Josvas hånd.