Apostlenes gjerninger 7:1-60

Da sa ypperstepresten: Er dette sant? Og Stefanus svarte: Brødre og fedre, hør på meg! Herlighetens Gud viste seg for vår far Abraham mens han var i Mesopotamia, før han bosatte seg i Karan. Og han sa til ham: Dra ut fra ditt land og fra din slekt, og gå til det landet som jeg vil vise deg! Da dro han ut fra Kaldeer-landet og slo seg ned i Karan. Og etter at hans far var død, lot Gud ham flytte derfra til dette landet som dere nå bor i. Han ga ham ingen eiendom i det, ikke en fotsbredd. Men han lovte å gi ham landet til eiendom, og hans ætt etter ham, enda han ikke hadde barn. Og Gud talte slik: Hans ætt skal leve som utlendinger i et fremmed land. Folket der skal holde dem i trelldom og mishandle dem i fire hundre år. Men det folket som de skal trelle under, vil jeg dømme, sa Gud. Og deretter skal de dra ut derfra og tjene meg på dette stedet. Og han ga ham omskjærelsens pakt. Han fikk så sønnen Isak og omskar ham på den åttende dagen. Og Isak fikk Jakob, og Jakob de tolv patriarkene. Og patriarkene ble misunnelige på Josef og solgte ham til Egypt. Men Gud var med ham. Han fridde ham ut av alle hans trengsler, og ga ham nåde og visdom for faraos, egypterkongens øyne. Og han satte ham til høvding over Egypt og over hele sitt hus. Så kom det hunger over hele landet Egypt og Kana’an. Det ble stor nød, og våre fedre fant ikke noe å mette seg med. Men da Jakob fikk høre at det var korn i Egypt, sendte han våre fedre dit, først én gang. Den andre gangen ga Josef seg til kjenne for sine brødre, og farao fikk kjennskap til Josefs slekt. Josef sendte da bud og kalte til seg sin far Jakob og hele sin slekt, syttifem sjeler. Så dro Jakob ned til Egypt, og han døde, han og våre fedre. De ble ført til Sikem og lagt i den graven som Abraham kjøpte av Hamors barn i Sikem for en kjøpesum av sølv. Etter som nå tiden nærmet seg da det løftet Gud hadde gitt til Abraham skulle bli oppfylt, vokste folket og ble tallrikt i Egypt, inntil det sto fram en annen konge over Egypt, en som ikke kjente Josef. Han for fram med list mot vårt folk. Han mishandlet våre fedre og tvang dem til å sette ut sine nyfødte barn, slik at de ikke skulle leve opp. På den tiden ble Moses født. Han var fager for Gud. I tre måneder ble han fostret i sin fars hus. Men da de hadde satt ham ut, tok faraos datter ham opp og fostret ham som sin egen sønn. Moses fikk opplæring i all egypternes visdom, og han var mektig i ord og gjerninger. Da han hadde fylt førti år, fikk han i sinne å se til sine brødre, Israels barn. Da han så en som led urett, hjalp han ham. Han hevnet den som ble mishandlet, og slo egypteren i hjel. Han tenkte da at hans brødre skulle forstå at Gud ville gi dem frelse ved hans hånd, men de forsto det ikke. Dagen etter kom han over to som sloss, og han prøvde å få dem til å holde fred, og sa: Menn, dere er jo brødre! Hvorfor gjør dere hverandre urett? Men han som gjorde urett mot sin neste, støtte Moses fra seg og sa: Hvem har satt deg til høvding og dommer over oss? Du vil kanskje slå meg i hjel, på samme måten som du slo egypteren i hjel i går? Dette ordet fikk Moses til å flykte. Han ble en utlending i Midians land og fikk der to sønner. Og da førti år var til ende, viste Herrens engel seg for ham i ørkenen ved Sinai-fjellet, i flammen av en brennende tornebusk. Da Moses så det, undret han seg over synet. Men da han gikk borttil for å se på det, kom en røst fra Herren: Jeg er dine fedres Gud, Abrahams og Isaks og Jakobs Gud. Men Moses skalv av redsel og våget ikke å se opp. Og Herren sa til ham: Løs skoene av dine føtter, for det stedet du står på, er hellig grunn. Jeg har lagt nøye merke til hvordan mitt folk blir mishandlet i Egypt. Deres sukk har jeg hørt, og jeg er steget ned for å fri dem ut. Og nå, kom, jeg vil sende deg til Egypt. Denne Moses, som de fornektet da de sa: Hvem har satt deg til høvding og dommer? - ham sendte Gud både som høvding og redningsmann ved den engelens hånd som viste seg for ham i tornebusken. Han var den som førte dem ut, han gjorde under og tegn i Egypt og i Rødehavet og i ørkenen i førti år. Han er den Moses som sa til Israels barn: Gud skal reise opp for dere en profet likesom meg av deres brødre. Han er den som i menigheten i ørkenen var med engelen som talte til ham på Sinai berg, og med våre fedre. Han mottok levende ord for å gi dem til oss. Ham ville våre fedre ikke være lydige mot. De skjøv ham fra seg, og i sine hjerter vendte de seg til Egypt. De sa til Aron: Gjør oss guder som kan dra foran oss! For vi vet ikke hva som er hendt med denne Moses, han som førte oss ut av landet Egypt. Og i de dagene laget de seg en kalv, bar fram offer til avgudsbildet, og gledet seg over det som deres egne hender hadde laget. Men Gud vendte seg bort og overga dem til å dyrke himmelens hær, som det står skrevet i profetenes bok: Israels hus! Ga dere meg vel slaktoffer og andre offer i førti år i ørkenen? Nei, dere bar med dere Moloks telt og guden Remfans stjerne, de bildene dere laget for å tilbe dem, og jeg vil føre dere i landflyktighet helt bortom Babylon. Våre fedre hadde vitnesbyrdets telt* i ørkenen. Han som talte til Moses, hadde påbudt ham å gjøre det etter det forbildet han hadde sett. Dette tok våre fedre i arv, og sammen med Josva førte de det inn i det landet som hedningene hadde eid, de som Gud drev bort for våre fedre. Slik var det like til Davids dager. Han fant nåde hos Gud, og ba om at han måtte finne et bosted for Jakobs Gud. Men Salomo bygde ham et hus. Men Den Høyeste bor ikke i hus som er gjort med hender, som profeten sier: Himmelen er min trone, og jorden en skammel for mine føtter. Hva slags hus kan dere da bygge for meg, sier Herren, eller hvor er stedet hvor jeg kan hvile? Har ikke min hånd gjort alt dette? Dere stivnakker og uomskårne på hjerter og ører! Dere står alltid Den Hellige Ånd imot - som deres fedre, så også dere! Hvem av profetene ble ikke forfulgt av deres fedre? De drepte dem som forut forkynte at Den Rettferdige skulle komme, han som dere nå har forrådt og myrdet, dere som har mottatt loven, gitt ved engler, og ikke har holdt den! Men da de hørte dette, stakk det dem i hjertet, og de skar tenner mot ham. Men han var fylt av Den Hellige Ånd og rettet blikket opp mot himmelen. Han så Guds herlighet og Jesus stå ved Guds høyre hånd. Og han sa: Se, jeg ser himmelen åpnet, og Menneskesønnen stå ved Guds høyre hånd! Da skrek de med høy røst og holdt seg for ørene, og stormet alle som én inn på ham. De drev ham ut av byen og steinet ham. Vitnene la klærne av seg ved føttene til en ung mann som hette Saulus. Og de steinet Stefanus, mens han ba og sa: Herre Jesus, ta imot min ånd! Så falt han på kne og ropte med høy røst: Herre, tilregn dem ikke denne synden! Og da han hadde sagt dette, sovnet han inn.